Selvportrett med sigarett
Innhold
Motivbeskrivelse
I Selvportrett med sigarett (1895) har Edvard Munch portrettert seg selv, stående i et dunkelt belyst rom. Han er kledd i mørk dress, skjorte, sløyfe i halsen, og i hånden har han en rykende sigarett. Han er framstilt en face og ser direkte på betrakteren, kroppen er svakt rotert mot hans venstre side. Høyre hånd er plassert mot brystet, over hjertet. Ansiktet og hånden nærmest skinner i den dramatiske belysningen fra en lyskilde nedenfra i det ellers udefinerte rommet, hvor kroppen og resten av billedrommet glir sammen, innhyllet i sigarettrøyken. Lyset treffer der det er meningen vi skal se - Munchs ansikt, og hånden som holder sigaretten er fremhevet. Han står med ryggen mot en vegg, det kan tydes av en slagskygge på veggen bak.
Bakgrunn
Selvportrett med sigarett var det sjette selvportrettet malt av Munch. Maleriet ble malt den samme perioden som, blant annet, Skrik (1893), Døden i sykeværelset (1893) og Melankoli (1892) - denne epoken i Munchs karriere var sterkt preget av symbolistisk fargebruk og linjer.[2] Selvportrett med sigarett preges noe mindre av de sterke symbolistiske virkemidlene fra samme periode, og stilen i maleriet kan sammenlignes med portretter malt av Munch sent på 1880-tallet, som Hans Jæger (1889) og Karen Bjølstad (1888).
Formale virkemidler
Kontekst
Diffus og fremmed bakgrunn i maleriet skaper en skille mellom Munch og realiteten. Denne avgrensingen mellom han og omgivelsene i bilder handler om et betydelig tema fra slutten av 1800-tallet, nemlig fremmedgjøring.
Bohemmiljø: assosiasjonene rundt tobakk
Munch gjorde om et masseprodusert vare, som på den tiden ble knyttet til bohemmiljøet, til et metaforisk symbol med skjult budskap, dette gjorde han for at andre skulle få vite hvilken verdier han og miljøet hans står for. Bohemene ønsket i bunn og grunn en friere kunst, samfunn og brøt ofte med det tradisjonelle. Overklassen assosierte tobakk med blant annet sykdom, døden og avvikelse. Det dramatiske forfallet i sosial klassen var avgjørende for Munch og kunsten hans. De mest kjente kunstverkene hans fra slutten av 1800-tallet et et forsøk på å klargjøre følelser til et sosialt utenforstående menneske. Munch hadde tendens til å dramatisere hovedpersonens egentlige følelser gjennom utrykk. I Skrik (1893) blir angst, sosial oppløsning og isolasjon fremhevet og dette vises gjennom fargebruk og dramatisering.
Bibliografi
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1998.
Gombrich, E. H., The Story of Art. 16 utg. London: Phaidon Press Limited, 2007.
Langaard, Johan H. og Reidar Revold. Edvard Munch: Mesterverker i Munch-museet i Oslo. Oslo: J. M. Stenersens Forlag, 1975
Pedersen, Øystein L., «Fra intellektuelt symbol til idioti», Forskningsmagasinet Apollon (Februar 2012). https://www.apollon.uio.no/artikler/1996/symbol.html
Toft-Eriksen, Lars. «A Few Thoughts on a Rubber Hose». I Melgaard + Munch: The End of It All Has Already Happened, redigert av Lars Toft-Eriksen, 205-13. Ostfildern: Hatje Cantz Verlag, 2015
Referanser
- ↑ Nasjonalmuseet. 2020. Edvard Munch, Selvportrett med sigarett. Hentet 22.10.2020 fra https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00470
- ↑ Woll, Gerd. 2008. Edvard Munch - Samlede malerier - Bind I. Oslo: Cappelen Damm.
Eksterne lenker
Munchmuseet. Karen Bjølstad. https://munch.emuseum.com/objects/3865/karen-bjlstad?ctx=d7ade5f8-74e4-4b9e-a5f5-5382d50e6917&idx=11
Nasjonalmuseet. Hans Jæger. https://www.nasjonalmuseet.no/en/collection/object/NG.M.00485
Nasjonalmuseets katalog: https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00470
Nasjonalmuseet. Skrik. https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00939
Pedersen, Øystein L., «Fra intellektuelt symbol til idioti», Forskningsmagasinet Apollon (Februar 2012). https://www.apollon.uio.no/artikler/1996/symbol.html