Skogtjern

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 29. okt. 2017 kl. 15:54 av Anettssy@uio.no (diskusjon | bidrag) (Motivbeskrivelse)

Hopp til: navigasjon, søk
Lars Hertervig, Skogtjern, 1865. Olje på lerret, 46,5 x 63 cm. Foto: Nasjonalmuseet.
Skogtjern er et landskapsmaleri malt av Lars Hertervig i 1865. Maleriet er malt i teknikken olje på lerret og måler 46,5 x 63cm. Det har vært i Nasjonalmuseets eie siden 1914, og har hengt f.om 2011 i den permanente utstillingen "Livets dans" på Nasjonalgalleriet. Her henger også verker av andre nasjonalromantiske malere som Peder Balke, August Cappelen og Thomas Fearnley.

Maleriets ferd siden overtakelsen fra kunstneres frem til Nasjonalmuseets innkjøp fra Christian Hjort i 1914 er lite kjent.

Hertervig malte Skogtjern fritt i 1865, da han jobbet for Aanensens Malerverksted i Stavanger. Her fikk han tilgang på lerret og farger.[1]

Motivbeskrivelse

Bildet viser et stille skogtjern som bukter seg i diagonal retning innover i komposisjonen. Vannet i tjernet er stillestående og rolig, men blir brutt opp av alger, stubber, mose, steiner og råtne trær som er en del av urskog rundt selve tjernet. I forgrunnen ser vi en stor, mosegrodd stein bak grønt gress, noen tuer og et råttent tre som ligger bøyd i en slags bue. Vi ser antydninger til blomster i vannkanten. På venstre side omtrent midt i bildet ovenfra og ned sees tykk, hvit tåke som stiger opp og til slutt ender i grå skyer på en lys blå himmel. Ut av tåken kommer en svært liten menneskeskikkelse, kledd i bukse, genser og lue, bærende på et gevær. Mellomgrunnen her domineres av skogtjernet, i dypt blå valører med lettere partier der lyset treffer vannet og noen furutrær sees til høyre. I bakgrunnen er massive fjell med furuskog, som strekker seg helt opp til skyene. En tåkelagt lysning kan også skimtes på høyre side. To fugler har lettet fra vannkanten og beveger seg opp mot himmelen.

Formanalyse

De horisontale linjene dominerer i komposisjonen. Kontrasten mellom den klare, blå himmelen og det mørke brungrønne landskapet skaper en definert horisontal linje over trekronene. Linjene er også å se i det stille vannet i tjernet og i det noe diffuse skillet mellom tjernet og forgrunnen. Disse linjene skaper en ro og harmoni i maleriet. Den mørke fargeholdningen og bruntonene i landskapet finner vi igjen i tidligere Düsseldorfverk. Landskapet er for det meste malt i en malerisk, laserende stil. Det frittstående furutreet til høyre i maleriet er derimot nokså lineært og står i noe kontrast til det ellers maleriske.

Skyene på den klare blå himmelen er opake, markante og har nesten et lineært uttrykk. Himmelen, med sin kjølige fargedominans står i sterk kontrast til selve landskapet som er malt i varmere brun- og grønn-toner. Den store, nesten transparente tåken som strekker seg ned og "kysser" skogbunnen til venstre i maleriet, trekker med seg den kjølige koloritten og lyset i himmelen ned i de mørke, varmere omgivelsene i skogbunnen og blir et blikkfang. Tåken trekker øyets oppmerksomhet vekk fra himmelen og ned i landskapet. Det er som om tåken tar landskapets form når den kommer ned til bakkenivå. Den flates ut og får et helt annet uttrykk og form enn de markante skyene. Den skaper dessuten også en en balanse i komposisjonen ved å veie opp for de mørke detaljene i skogbunnen til høyre i bildet.

Ser man nøye etter kan man skimte en menneskeskikkelse som trer ut av tåken til venstre for tjernet. Skikkelsen ser ut til å være en jeger med våpen i hendene. Når man oppdager denne jegeren, nærmest oppslukt av den enorme tåken, åpner bildet seg i en helt annen dimensjon. Størrelseskontrasten er stor og jegeren viser den reelle målestokken. Under romantikken ble jegeren gjerne sett på som en helt.[2] Mye på grunn av sin nære kontakt med naturen. Her blir helten ubetydelig liten i forhold til det mektig store landskapet. Det vesle mennesket i den store, altomfattende naturen er et populært motiv under nasjonalromantikken.

Et romdannende element er dalsøkket i horisonten. Her får vi et glimt av diffuse fjell i det fjerne. tilslørt av en transparent dis. Koloritten i dalsøkket er blånet og mye svakere enn i forgrunnen og vitner om at det er stor avstand til fjellene. Det er flere elementer i bildet som trekker øyets oppmerksomhet nettopp hit. Jegerens kropp er blant annet vendt denne veien. Det oppstår en imaginær linje mellom jegeren og forsvinningspunktet i dalsøkket. Den mosegrodde rota og stenen i forgrunnen skaper enda en imaginær diagonal opp mot samme punkt. Skyene som overlapper skogen midt i maleriet peker også ned i dalsøkket. Alle disse imaginære linjene fører blikket i samme retning.

Kontekst og symbolsk mening

Fra 1865, da Hertervig reist tilbake til Stavanger, ble flere av hans mest anerkjente malerier, blant dem Skogstjern, malt[3]. Han arbeidet ved Aanensens verksted som gav losji og fri fra fattigkassa i en periode og tilgang til kunstmateriell han trengte for å male bilder.

De fleste motiver fra 1865 forestiller landskap inspirert av natur rundt Tysvær nær Stavanger og er malt fra minnet med hjelp fra skisser og notater som idag dessverre er gått tapt[4]. Skogstjern er i sitt motiv beslektet med flere akvareller fra året 1856[5], og er altså ikke en rein gjenskapning av et eksisterende landskap, men en fantastisk sammensetting av flere bilder. I nasjonalromantikken var det vanlig å bearbeide skisser fra naturen. Hertervigs læremester, Hans Gude, påpekte dette som spesielt viktig, dersom maleriet skulle vare en frukt av en rekke ulike sanser, og ikke bare en eneste[6].

Düsseldorf

I sammenligning med 1850-tallet, da de fleste maleriene ble solgt, så var det litt interesse for bildene han laget i 1860-årene. Alle malingene malt i verkstedet ble etter hånd flyttet inn i familien Aanensens stue[7]. Det ble først i 1914, tolv år etter Hertervigs død som hans arbeider ble godtatt. Dette under en jubileumsutstilling på Frogner i 1914[8]. Da ble Skogstjern også innkjøpt av Nasjonalmuseet[9]

Referanser

  1. Norsk kunstnerleksikon online, sv. "Lars Hertervig" av Holger Koefed. https://nkl.snl.no/Lars_Hertervig
  2. Koefoed, Holger. Lysets maler. Oslo: Gyldendal, 1984
  3. Hyvik, sv. "Kulturnasjonalismen 1830-1870".
  4. Moe, Hertervig, 20.
  5. Blytt, Hertervig, 89.
  6. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 173.
  7. Blytt, Hertervig, 97.
  8. Norsk kunstnerleksikon online, s.v. "Lars Hertervig", av Holger Koefoed, oppsøkt 10.09.2017. https://nkl.snl.no/Lars Hertervig
  9. Nasjonalmuseets samling, "Skogstjern, Lars Hertervig"