Slindebirken

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 25. okt. 2018 kl. 14:37 av Sigrijak@uio.no (diskusjon | bidrag) (forbedring)

Hopp til: navigasjon, søk
Slindebirken (1839) er et landskapsmaleri malt av den norske kunstneren Thomas Fearnley (1802-42). Maleriet er utført i olje på lerret, i størrelsen 54,5 x 66 cm. Bildet ble Fearnleys arbeid for opptak som medlem av ledelsen i Den Kongelige Tegne-og Kunstskole i Christiania, før det i 1890 endte opp i Nasjonalmuseets eie, hvor det har vært siden.[1]
Thomas Fearnley, Slindebirken, 1839. Olje på lerret, 54,5 x 66 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Frode Larsen.

Motivbeskrivelse

Maleriet Slindebirken viser et monumentalt bjørketre som står i et vakkert, typisk norsk landskap bestående av fjord og fjell.

Bildets forgrunn og mellomgrunn er lagt i skygge og malt i duse bruntoner. I bildets forgrunn ser man en strå- og gresslagt bakke med flere store steiner som er plassert helt foran og midt i bildet. Vegetasjonen i forgrunnen er detaljert fremstilt. Bakken fører ned til et bjørketre som er plassert på en stor haug nede ved en fjord. Bjørketreet, samt haugen det står på og fjorden bakenfor, er plassert i bildets mellomgrunn. Fjorden ligger nærmest stille, vi ser bare noen små krusninger i vannet, noe som betyr at det er en nærmest vindstille kveld.

Til venstre for haugen, nederst i venstre hjørne av bildet, ser man en liten strand. På høyre side av treet munner fjorden ut i en større strand som strekker seg i en konkav bue mot treet. På stranden kan man se tre båter som er trukket opp på land. Bak stranden står det et hus på en odde. Det kommer røyk ut av pipen på huset. Nedenfor dette huset står det flere mindre hus langsmed stranden. Bak odden ser vi at fjorden fortsetter mot høyre. Bak fjorden, i bildets bakgrunn, ligger det en fjellrekke som er malt mørk med masse skygger, uten detaljer. Øverst i bildet, over fjellet, ser vi himmelen, som har en del mørke skyer på venstresiden, men som lysner mer og mer opp jo lenger mot solnedgangen, som befinner seg på høyre side, vi beveger oss.

Treet er stort, svært stort til bjørk å være. Ettersom treet ligger i skygge og sees i silhuett mot den lyssterke himmelen, understrekes formen og størrelsen på treet desto mer. Videre ser treet ut til å ha felt av en del blader, noe som tyder på at Fearnley har ment å male et høstlandskap. Kronen på bjørken er like bred som den er høy.

Formale virkemidler

Thomas Fearnley, Slindebjørka, 1839. Foto: Nasjonalmuseet

Farge og lys

Fargene på maleriet er i stor grad mørke toner av grønn, brun, blå og fiolett, samt rød- og gultoner. Det er kun naturlig dagslys i bildet, og farger som finnes i naturen. Lyskilden er med i bildet, som solen som er i ferd med å gå ned. Lyspunktene i bildet blir dermed himmelen, selv om det også finnes tunge skyer som en kontrast. I tillegg speiles lyset i vannet, som skaper en balanse mellom det mørke og lyse i bildet, slik at det ikke blir for mye av hverken det mørke eller lyse. Fearnley skaper med det varme lyset og den mørke naturen en stemning som kun finner sted en meget kort periode før solen går ned.

Skissen

Ut fra en av skissene som Fearnley laget av motivet, har ikke mange detaljer blitt lagt til i overgangen til maleri. (ill. 2) Man ser det samme treet, fjellene, vannet og stranda med hus med omtrent samme plassering og størrelse. Kun den menneskelige figuren har byttet side, og på skissen ser vi kun én person, ikke to.

Motivbetydning

Slindebjørka

Verket har fått sin tittel fra tilnavnet til bjørketreet som framstilles i maleriet.

Bjørka sto ved gården Slinde på nordsiden av Sognefjorden i Norge og fikk etterhvert kulturhistorisk betydning. Slindebjørka ble et populært motiv blant malere på begynnelsen av 1800-tallet, og dikteren Johan Sebastian Welhaven skrev også et dikt om treet;

Ved Sognefjorden paa gaarden Slinde,

der er den stolteste birk at finde.[2]

Det hevdes at treet vokste på en gammel gravhaug fra norrøn tid og ble ansett som et hellig tre.[3] I tillegg var beliggenheten attraktiv med fjorden og de norske fjellene i bakgrunnen.Fearnley besøkte gården for første gang i 1826.[4] Også kunstnerne J.C.Dahl , Franz Wilhelm Schiertz og Johannes Flintoe besøkte Slinde for å male det samme motivet. Likevel er Fearnleys versjon det mest kjente i dag. Treet blåste ned i 1874. [5]

Kontekst

Samtiden

I første halvdel av 1800-tallets Europa var det spesielt to elementer som preget kunsten, det romantiske og det nasjonale. Romantikken var til dels en reaksjon mot fokuset på fornuften og vitenskapen i samfunnet som ble nedstemt fra den industrielle revolusjonen. Reaksjonen ledet til kultur preget av et ønske om å vende tilbake til blant annet det folkelige, ved å legge vekt på følelser.[6] Nasjonalismen var en mostand mot stormaktene som regjerte over Europa, uten tilhørighet til befolkningene de styrte over, og befolkninger ønsket å samle seg under et eget styre, som nasjoner.[7] Det var den intellektuell eliten som satte i gang nasjonalistiske bølger gjennom kulturen, som utover århundret også ville påvirke det politiske på alle hjørner av kontinentet.[8]

Sjanger

Den norske kunstperioden tidlig på 1800-tallet, var spesielt inspirert av den tyske, hvor man etterhvert slo sammen de romantiske og nasjonale elementene, til nasjonalromantikken.[9]

Norge hadde fått status som egen stat i 1814 og det ble viktig å utforske det unike ved den norske kulturen. Landskapsmalerier som skildret norsk natur ble sentrale, se skulle bidra til å vekke nasjonalfølelsen i befolkningen.[10] Fram mot 1814 fantes det en holdning blant både nordmenn og utlendinger at norske landskap med sine nakne fjell og store fossefall var rå og ugjestmilde, og ikke verdt å portrettere.[11] Kunstnerne Johan Christian Dahl og Johannes Flintoe betraktet derimot landskapene som noe vakkert og verdifullt, og de foretok på begynnelsen av 1800-tallet flere reiser til Vestlandet hvor de skisset og malte norske landskap. Dahl, som senere ble Fearnleys læremester, regnes som en 'far' til nasjonalromantikken i Norge. Han framhevet norske minnesmerker og natur, med det ønsket om å vise det storslåtte ved den typiske norske naturen.[12] Fearnley møtte Dahl under en reise til Sogn i 1826, og lærte mye om maleteknikk og fargebruk av Dahl.

Både Dahl og Fearnley var sterkt inspirert av tyske nasjonalromantikere. Fearnley bodde sjeldent i Norge, og som resten av samtidens norske kunstelite, jobbet han særlig i Tyskland, men også Paris og København.[13] En annen inspirasjon hos Fearnley var Caspar David Friedrich, en av de sentrale romantiske, tyske kunstenere. Friedrich fremstilte i sine malerier intense naturopplevelser, hvor mennesker framstilles som små betraktere i møte med mektige naturkrefter. Hos Friedrich kanaliseries inntrykkene gjennom mennesker som betrakter landskapet og tar det innover seg. "Friedrich’s married couples and pairs of friends are not seeking adventures but are poised in contemplation of natural phenomena." [14] De små skikkelsene framstilt i Slindebirken, og det voldsomme treet, kan være inspirert av Friedrich. Det var etter en tur til Dresden i 1838, hvor Fearnley traff både Dahl og Friedrich, at han dro til Norge og skisserte Slindebirken. [15] Verket var et av Fearnleys senere malerier, og han døde tre år etter at det sto ferdig, i 1842.

Man kan se elementer av både det romantiske og nasjonale ved Fearnleys verk, og Slindebirken kan plasseres i den tidlige fasen av den norske nasjonalromantikken. Slindebirken er romantisk i den forstand at lyset og stemningen lyset skaper, gjøre verket til noe annet enn et rent studie av naturen. [16] Det nasjonale kommer likevel fram ved valget av motivet, nettopp bjørka på den hellige graven og fjorden i bakgrunnen, i tråd med hvordan nasjonalromantikerne i epoken gjerne representerte nasjonen.

Referanser

  1. Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982, 62.
  2. Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6
  3. Østby, Den store tradisjon, 51.
  4. [1] Østby, Den store tradisjon, 60.
  5. [1] Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”.
  6. Store norske leksikon på nett. S.v. “Romantikken”.
  7. Palmer, R.R, Colton, Joel, & Kramer, Lloyd. A History of Europe in the Modern World. New York: McGraw-Hill , 2014, 536.
  8. Palmer, A History of Europe in the Modern World, 475.
  9. Store norske leksikon på nett. S.v. “nasjonalromantikk”.
  10. Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2009, 154.
  11. Danbolt, Norsk Kunsthistorie,165.
  12. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 160.
  13. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 183.
  14. Hofmann, Werner. Caspar David Friedrich. London: Thames & Hudson Ltd, 2000. 10.
  15. Østby, Den store tradisjon, 62.
  16. Askeland, Jan. Norske Malerier: Fra Hellermaleriet til i dag. Bergen: John Grieg Forlag, 1992, 33.

Eksterne lenker

Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven

Nasjonalmuseeets Utstilling

Litteratur

Askeland, Jan. Norske Malerier: Fra Hellermaleriet til i dag. Bergen: John Grieg Forlag, 1992

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2009.

Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6

Palmer, R.R, Colton, Joel, & Kramer, Lloyd. A History of Europe in the Modern World. New York: McGraw-Hill , 2014.

Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”. Besøkt 10.09.2018. https://snl.no/Slindebjørka

Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982.

Hofmann, Werner. Caspar David Friedrich. London: Thames & Hudson Ltd, 2000.