Slindebirken

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 28. okt. 2018 kl. 21:13 av Ellenhsu@uio.no (diskusjon | bidrag) (Motivbeskrivelse)

Hopp til: navigasjon, søk
Slindebirken (1839) er et landskapsmaleri malt av den norske kunstneren Thomas Fearnley (1802-42). Maleriet er utført i olje på lerret, i størrelsen 54,5 x 66 cm. Bildet ble Fearnleys arbeid for opptak som medlem av ledelsen i Den Kongelige Tegne-og Kunstskole i Christiania, før det i 1890 endte opp i Nasjonalmuseets eie, hvor det har vært siden.[1]
Thomas Fearnley, Slindebirken, 1839. Olje på lerret, 54,5 x 66 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Frode Larsen.

Motivbeskrivelse

Maleriet Slindebirken viser et monumentalt bjørketre som står i et vakkert, typisk norsk landskap bestående av fjord og fjell.

Bildets forgrunn og mellomgrunn er lagt i skygge. I bildets forgrunn ser vi en gressbakke med flere store steiner som er plassert sentralt i forgrunnen. Vegetasjonen er detaljert fremstilt. Bakken fører ned til bjørketreet som er plassert på en stor haug nede ved fjorden. Bjørketreet og fjorden er plassert i bildets mellomgrunn. Treet er svært stort til bjørk å være. Ettersom treet ligger i skygge og sees i silhuett mot den lyssterke himmelen, understrekes formen og størrelsen. Treet har delvis nakne grener, noe som tyder på at Fearnley har ment å male et høstlandskap. Kronen på bjørken er like bred som den er høy. Under treet står det to ørsmå, ryggvendte mennesker og skuer utover fjorden. Personen til venstre er kledt i lys jakke og kortbukse og ser ut til å peke ut noe til høyre for dem. Den andre personen er kledt i en sort, nærmest fotsid jakke og en sort, urban hatt. Fjorden som danner bakteppet for bjørka ligger nærmest stille, vi ser bare noen små krusninger i vannet.

Til venstre for haugen, nederst i venstre hjørne av bildet, ser man en liten strand. På høyre side av haugen munner fjorden ut i en bukt. Her kan man se tre båter som er trukket opp på land. Bak bukten står det et hus på en odde. Det kommer røyk ut av pipen på huset. Nedenfor dette huset står det flere mindre hus. Bak odden ser vi at fjorden fortsetter mot høyre i bildet. Bak fjorden, i bildets bakgrunn, står det en fjellrekke som et lagt i skygge og er malt uten detaljer. Øverst i bildet, over fjellet, ser vi himmelen. På venstresiden i bildet er himmelen mørk. Den lysner mer og mer opp jo lenger mot solnedgangen vi beveger oss.

Formale virkemidler

Thomas Fearnley, Slindebjørka, 1839. Foto: Nasjonalmuseet

Farge og lys

Fargene på maleriet er i stor grad mørke toner av grønn, brun, blå og fiolett, samt rød- og gultoner. Det er kun naturlig lys i bildet, og farger som finnes i naturen. Lyskilden er med i bildet, som solen som er i ferd med å gå ned. Lyspunktene i bildet blir dermed himmelen, selv om det også finnes tunge skyer som en kontrast. I tillegg speiles lyset i vannet, som skaper en balanse mellom det mørke og lyse i bildet. Fearnley skaper med det varme lyset og den mørklagte naturen en stemning som kun finner sted en meget kort periode før solen går ned.

Skissen

Ut fra en av skissene som Fearnley laget av motivet, har ikke mange detaljer blitt lagt til i overgangen til maleri. (ill. 2) Man ser det samme treet, fjellrekken, fjorden, bukten og odden med hus med omtrent samme plassering og størrelse. Kun den menneskelige figuren har byttet side, og på skissen ser vi kun én person, ikke to.

Motivbetydning

Slindebjørka

Slindebjørka sto ved gården Slinde på nordsiden av Sognefjorden og fikk etterhvert en kulturhistorisk betydning. Bjørka ble et populært motiv blant malere på begynnelsen av 1800-tallet, og dikteren Johan Sebastian Welhaven skrev også et dikt om treet;

Ved Sognefjorden paa gaarden Slinde,

der er den stolteste birk at finde.[2]

Det hevdes at treet vokste på en gammel gravhaug fra norrøn tid og ble ansett som hellig.[3] I tillegg var beliggenheten attraktiv med fjorden og de store fjellene i bakgrunnen. Fearnley besøkte gården for første gang i 1826.[4] Også kunstnerne J.C. Dahl, Franz Wilhelm Schiertz og Johannes Flintoe besøkte Slinde for å male det samme motivet. Likevel er Fearnleys versjon det mest kjente i dag. Treet blåste ned i 1874. [5]

Kontekst

I første halvdel av 1800-tallets Europa var det spesielt to elementer som preget kunsten, det romantiske og det nasjonale. Romantikken var til dels en reaksjon mot fokuset på fornuften og vitenskapen i samfunnet som ble nedstemt fra den industrielle revolusjonen. Denne reaksjonen ledet til en kultur preget av et ønske om å vende tilbake til blant annet det folkelige, ved å legge vekt på følelser.[6] Nasjonalismen var en mostand mot stormaktene som regjerte over Europa, uten tilhørighet til befolkningene de styrte over, og befolkningen ønsket å samle seg under et eget styre som nasjoner.[7] Det var den intellektuelle eliten som satte i gang nasjonalistiske bølger gjennom kulturen, som utover århundret også ville påvirke det politiske klimaet på alle hjørner av kontinentet.[8]

Den norske kunstperioden tidlig på 1800-tallet var spesielt inspirert av den tyske, hvor man etterhvert slo sammen de romantiske og nasjonale elementene til nasjonalromantikken.[9]

Norge hadde fått status som egen nasjon i 1814 og det ble viktig å utforske det unike ved den norske kulturen. Landskapsmalerier som skildret norsk natur ble sentrale, de skulle bidra til å vekke nasjonalfølelsen i befolkningen.[10] Fram mot 1814 fantes det en holdning blant både nordmenn og utlendinger at norske landskap med sine nakne fjell og store fossefall var rå og ugjestmilde, og ikke verdt å portrettere.[11] Kunstnerne Johan Christian Dahl og Johannes Flintoe betraktet derimot landskapene som noe vakkert og verdifullt, og de foretok på begynnelsen av 1800-tallet flere reiser til Vestlandet hvor de skisset og malte norske landskap. Dahl, som senere ble Fearnleys læremester, regnes som en 'far' til nasjonalromantikken i Norge. Han framhevet norske minnesmerker og natur med det ønsket om å vise det storslåtte ved den typiske norske naturen.[12] Fearnley møtte Dahl under en reise til Sogn i 1826, og lærte mye om maleteknikk og fargebruk av ham.

Både Dahl og Fearnley var sterkt inspirert av tyske nasjonalromantikere og Slindebirken kan plasseres i den tidlige fasen av den norske nasjonalromantikken.[13] Fearnley bodde sjelden i Norge, og som resten av samtidens norske kunstelite jobbet han særlig i Tyskland, men også Paris og København.[14] En annen inspirasjon for Fearnley var Caspar David Friedrich, en av de sentrale romantiske, tyske kunstnerne. Friedrich fremstilte i sine malerier intense naturopplevelser, hvor mennesker framstilles som små betraktere i møte med mektige naturkrefter. Hos Friedrich kanaliseries inntrykkene gjennom mennesker som betrakter landskapet og tar det innover seg. "Friedrich’s married couples and pairs of friends are not seeking adventures but are poised in contemplation of natural phenomena." [15] De små skikkelsene framstilt i Slindebirken, og det voldsomme treet, kan være inspirert av Friedrich.

Detalj.

Det var etter en tur til Dresden i 1838, hvor Fearnley traff både Dahl og Friedrich, at han dro til Norge og skisserte Slindebirken. [16] Verket var et av Fearnleys senere malerier, og han døde tre år etter at det sto ferdig, i 1842.

Detalj.

Referanser

  1. Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982, 62.
  2. Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6
  3. Østby, Den store tradisjon, 51.
  4. [1] Østby, Den store tradisjon, 60.
  5. [1] Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”.
  6. Store norske leksikon på nett. S.v. “Romantikken”.
  7. Palmer, R.R, Colton, Joel, & Kramer, Lloyd. A History of Europe in the Modern World. New York: McGraw-Hill , 2014, 536.
  8. Palmer, A History of Europe in the Modern World, 475.
  9. Store norske leksikon på nett. S.v. “nasjonalromantikk”.
  10. Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2009, 154.
  11. Danbolt, Norsk Kunsthistorie,165.
  12. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 160.
  13. HER TRENGS REFERANSE
  14. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 183.
  15. Hofmann, Werner. Caspar David Friedrich. London: Thames & Hudson Ltd, 2000. 10.
  16. Østby, Den store tradisjon, 62.

Eksterne lenker

Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven

Nasjonalmuseeets Utstilling

Litteratur

Askeland, Jan. Norske Malerier: Fra Hellermaleriet til i dag. Bergen: John Grieg Forlag, 1992

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2009.

Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6

Palmer, R.R, Colton, Joel, & Kramer, Lloyd. A History of Europe in the Modern World. New York: McGraw-Hill , 2014.

Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”. Besøkt 10.09.2018. https://snl.no/Slindebjørka

Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982.

Hofmann, Werner. Caspar David Friedrich. London: Thames & Hudson Ltd, 2000.