Sommernatt (Eilif Peterssen)

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Eilif Peterssen, Sommernatt, 1886. Olje på lerret, 133 x 151 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.
Sommernatt er et landskapsmaleri av Eilif Peterssen (1852 - 1928) fra 1886, malt med olje på lerret. Verket ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet i 1968, og inngår fremdeles i samlingen. Maleriet sees ofte som et av de mest sentrale verkene som betegner begynnelsen på nyromantikken.

Motivbeskrivelse

Sommernatt viser et skogsmotiv ved et vann i skumringslys. Et oretre i forgrunnen deler billedflaten i to. Flere bjørketrær lener seg inn i bildet fra venstre side, der ett av trærne ligger veltet i vannet. I bakgrunnen kranser tett skog rundt vannkanten. Himmelen og månen vises i motivet som en refleksjon i den blanke vannoverflaten.

Formale virkemidler

Motivet er stedvis nesten fotografisk gjengitt i Sommernatt. Forgrunnen er detaljert beskrevet, delvis med pastose penselstrøk. I bakgrunnen er detaljene fraværende og sporene etter penselen mer utviskede og konturløse. Horisonten er plassert høyt i bildet og leder blikket nedover mot vannet. Peterssen går tett på landskapet og kutter motivet med det som kan virke som et tilfeldig utsnitt. Dette perspektivet, samt mangelen på menneskelige figurer, gir inntrykk av en subjektiv opplevelse og betrakters egen tilstedeværelse.

Linjene i komposisjen leder blikket innover i landskapet. Oretreet plassert i forgrunnen og i henhold til det gyldne snitt, er bildets umiddelbare blikkfang. Blikket føres så langs det hvite, veltede bjørketreet videre innover i bildet. De diagonale linjene i vannets ytterkant og trestammene danner et usynlig krysningspunkt som forsterker punktet der toppen av trestammen glir gjennom vannskorpen som det endelige blikkfanget. Fargebruken er også med på å føre blikket inn mot mellomgrunnen i bildet. Bildet er malt i et blågrønt fargespekter med innslag av brunlige toner. Det blir derfor virkningfullt når kveldshimmelen reflekteres i vannoverflaten med et komplimenterende, rødlig skjær. Bevegelsen innover i landskapet mot dette rødlige feltet, forsterkes ved at sivet i bakgrunnen er malt i en nærmest lysende grønnfarge, mens fargene i forgrunnen er duse og mørke.

Nyromantikken

I Norge legges ofte nyromantikken til perioden mellom 1890 og 1905, og betegner strømninger innenfor både litteratur og kunst. Perioden kan forstås som en reaksjon på realismen og naturalismen, der mennesket ofte ble skildret som et produkt av arv og miljø og man var spesielt opptatt av kunnskap og fornuft, og ønsket å skape debatt om problemer i samfunnet. De nyromantiske kunstnerne, derimot, ønsket heller å vende tilbake til verdier som sto sentralt i romantikken, der det ble lagt vekt på fantasi, følelser, og subjektive opplevelser. Kunstnerne foretrakk en mer stemningsbetont og følelsesmessig skildring i verken sine, i stedet for hverdagsrealismen og de nøyaktige landskapene som sto sentralt i realismen og naturalismen [1 - Nyromantikken - kunst snl.no].

Stemningsmaleri

Fokuset på stemninger og følelser under nyromantikken kom blant annet til uttrykk stemningslandskapet, en type landskapsmaleri som i Norge hadde sitt utspring i Bærum sommeren 1886. Stemningsmaleriet var et faktum lenge før 1886, og malere som Kitty Kielland og Cristian Skredsvik malte tidligere bilder der de var opptatt av stemninger, for eksempel i Skredsvigs maleri Sommernatt. Måneskinn i Nordmarken fra 1884, et tidlig eksempel på det norske nyromantiske stemningsmaleriet. [Eilif Peterssen - stemninger og impresjoner s.165-166 & stemningslandskap malerileksikon] Allikevel var det på Fleskum gård i Bærum at stemningslandskapet virkelig slo rot.

Typisk for denne typen landskapsmaleri er gjengivelsen av et mindre utsnitt av naturen. Motivet er gjerne er et tjern eller annet vann der himmelen og nære omgivelser speiles, og har typisk en høy horisontlinje. Landskapet er nesten alltid fremstilt i skumringen, med de blåtoner som typisk tilkommer denne tiden på døgnet. Den norske sommernatten er spesiell i forhold til i Frankrike og Italia, som ikke har disse såpass lyse nettene, noe som gjorde stemningslandskapet til ikke bare en måte å formidle følelser og stemninger, men også et uttrykk for noe nasjonalt. Ut ifra disse trekkene står Peterssens Sommernatt frem som typisk for det norske stemningslandskapet, der vi finner igjen både den høye horisontlinjen, speilbildet i vannoverflaten og skumringen [2 - malerileksikon - stemningslandskap].

Fleskum

I 1886 var det kunstnerkoloni på gården Fleskum i Bærum. Maggie og Christian Skredsvig inviterte denne sommeren kunstnerne Kitty Kielland, Harriet Backer, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe og Eilif Peterssen til å tilbringe tid med dem på Fleskum, som de hadde leid. Under oppholdet levde de et sosialt liv med lange diskusjoner om både kunst og andre temaer, i tillegg til sang og musikk. Oppholdet var også en flott sjanse for malerne til å komme nært inn på den norske naturen, noe mange av dem ikke hadde hatt sjansen til på en stund, da de nylig var kommet tilbake fra lange reiser i utlandet. Kunstnerne spredte seg rundt i landskapet rundt gården, og flere enn Eilif Peterssen brukte Dælivannet som motiv, blant andre Skredsvig og Kielland, som malte henholdsvis Sankthansaften og Sommernatt. [Kilde - Stemninger og impresjoner - s.????]


Formspråkets kontekst

Sommernatt er en kunstnerisk syntese av ulike tendenser og strømminger som preget formspråket i kunsten på slutten av 1800-tallet.

München

Peterssen tilhørte en generasjon norske kunstnere som fikk utdanningen sin ved kunstakademiet i München. Felles for disse kunstnerne er et fokus på realisme, i betydningen av å male virkeligheten slik den objektivt fremstår. Peterssen sin generasjon ønsket å skille seg fra de tidligere kunstnerne som hadde utdannet seg i Düsseldorf. I likhet med Düsseldorf-kunstnerne var München-kunstnerne opptatt av å male naturen, men nå på en måte som skulle være mindre idealiserende. De brøt med formspråket til de tidligere kunstnerne i et forsøk på å fremstille naturen mer direkte. Den norske kunsten på 1880-tallet har derfor fått stempelet naturalisme. Denne naturalismen kommer tydelig til syne i Pettersen sin realistiske fortolkning av landskapet i Sommernatt. Han tilnærmer seg motivet med en naturtro detaljgjengivelse.

Utagawa Hiroshige, Maple Trees at Mama, Tekona Shrine and Linked Bridge, 1857. Tresnitt. 34.2 x 23.9 cm. Foto: Collections.lacma.org

Japonisme

Komposisjonen som framkommer i Sommernatt bærer preg av inspirasjon fra Japan, og den så kalte "Japonismen" som var utbredt i europeisk kunst. Europeiske kunstnere lot seg særlig fascinere av tresnitt fra Japan, laget av kunstnere som Hiroshige og Hokusai. I disse tresnittene foregår det en segmentering av motivet som skapes av elementer som overlapper og rammer inn det man ser. Ofte utgjør trestammer eller greiner et «gitter» som innlemmer et landskap. I Sommernatt kommer denne japonismen til uttrykk i det avskårede oretreet og bjørketreet som danner en horisontal og en diagonal linje som deler opp bildet. Disse elementene avgjør hvordan betrakteren vil oppleve landskapet i bakgrunnen. Videre er høye horisontlinjer vanlig i japansk landskapskunst. I Sommernatt trekkes horisontlinjen helt øverst i bildet, noe som knytter Peterssen ytterligere mot den japanske kunsten.

Impresjonisme

Det abrupte utsnittet i Sommernatt kan sees i sammenheng med den franske impresjonismen. I likhet med Peterssen var de franske impresjonistene opptatt av japansk kunst. Kunstnere som Monet og Degas benyttet den japansk-inspirerte måten å komponere bilder på kombinert med en brå avskjæring av selve motivet. Dette gir et ett inntrykk av at bilde fanger et tilfeldig og subjektivt øyeblikk. Dette tyder på at Peterssen har vært fortrolig med både den franske impresjonismen og dens inspirasjonskilde i Japan.

Galleri