Sommernatt (Harald Sohlberg)

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Sommernatt.jpg

Katalogopplysninger

Sommernatt, 1899, av Harald Sohlberg (1869-1935) er et verk malt i olje på lerret. Verket er i høydeformat, 114 x 135,5 cm og har et horisontalt preg. Verket er i dag eid og stilt ut av Nasjonalgalleriet.


Maleriet Sommernatt, 1988, malt av Harald Sohlberg (1869-1935) er en del av Nasjonalgalleriets samling, og henger i andre etasje i et av de mørkeblå rommene som viser nordisk og fransk kunst fra siste del av 1800-tallet. Verket er malt i olje på lerret, og er i høydeformat, 114 x 135,5 cm og har et horisontalt preg. Malerietskildrer en forlatt veranda der døren inn til huset står på gløtt. Mellomgrunnen og bakgrunnen består av en ujevn skog, en fjord med holmer og en himmel rett etter solnedgang. 

Motivbeskrivelse

Formale virkemidler

Bildets handling foregår på to plan. Det nære, altanen og husveggen, og det fjerne, landskapet og horisonten. Den avgrensende blomsterraden representerer både naturen og kulturen.[1] Fargebruken underbygger kontrasten mellom nær og fjern.[2]

Maleriet er  bygget opp i en sentralperspektivisk opptegning av bygningen. I dette romavsnittet, begrenset til altanen, er bildet virklighetsnært. Det domineres av varme, sterke og klare farger, som skaper nærhet og bevegelse. Rommet blir interessant ved at betrakteren ikke blir ledet i noen gitt linje, men vil utforske fritt de mange og spennende detaljene. Landskapet derimot er malt med en tydelig horisontal linjedominans med klare konturer og store flater. Den grønne sjøen og de blå øyene får et nesten abstrakt preg. Sammen bidrar linjene og de blålige, kalde fargene til følelsen av distanse og ro. Landskapet får et mer statisk inntrykk enn den maleriske altanen. Dette fargeperspektivet er i tillegg til å vise sterk symbolikk mer praktisk med på å skape dybde i bilde.

Bruken av lys og skygge domineres av en stor, hvit flate på høyre side av himmelen. Dette er en norsk sommernatt og himmelen gir nok lys til å kunne se alle detaljene på altanen. Det er ingen andre lyskilder i bildet. Bortsett fra noe skyggelegging på detaljene av det dekkede bordet, er det et jevnt lag av lys over hele bildet. Maleriet er kontrastfylt selv med tanke på tiden: det skildrer både øyeblikk og evighet. Øyeblikket er tydelig ved å se på altanen, der man ser at det akkurat er forlatt av noen som har hygget seg. Samtidig vil man ved å flytte blikket mot horisonten kjenne tidens betydning som uviktig.

Ulik bruk av penselstrøk og maleteknikk er også med på å forsterke følelsen av tosidighet. I sjøen ser vi lerretets ru tekstur, som står i sterk kontrast mot det blanke himmelpartiet. Det er nærmest pulserende gjennom bruken av ulike blånyanser i nøyaktige, små penselstrøk over et tykt lag hvit undermaling som er glattslipt og lasert.[3]

Meningsinnhold

Handlingen i verket utspiller seg på to plan, det menneskelige og det guddommelige. Den sterke kontrasten mellom det nære og intime på verandaen og den uendelige utsikten symboliserer de to planene. «De sterke kontrastene mellom det nære og fjerne symboliserer kontrasten mellom det menneskelige mikrokosmos med alle sine detaljer og det guddommelige makrokosmos med sin uendelighet»[4]. Symbolikken understrekes ved blant annet fargebruken i bildet. De varme og sterke fargene brukt på verandaen i forgrunnen står i kontrast til de kalde og mystiske fargene på naturen i bakgrunnen. Det gjelder også teknikken brukt i verket, forgrunnen er detaljert, med tynne penselstrøk. Bakgrunnen derimot fremstår nesten abstrakt. Dette er virkemidler brukt for å forsterke symbolikken i verket, og skape kontrasten mellom det menneskelig og det guddommelige.

Verket er knyttet til Sohlbergs biografi, verket beskriver kvelden han ble forlovet med Lilli Hennum. Tankene Sohlberg selv gjør seg om maleriet handler om kjærlighet. Det å skulle leve resten av livet sammen i et forpliktende felleskap, med gjensidig respekt og tillit[5]. Hansken som ligger på bordet har blitt tydet som et symbol på kjærligheten, og at hun har gitt ham sin hånd. Symbolet har også blitt knyttet til billedserien ”En hanske” av Max Klinger, hvor hansken skal symbolisere en erotisk fetisj. Verandadøren som står på gløtt gir et utrykk av at de har forlatt bordet, krakkene er vilkårlig skjøvet ut fra bordet og ikke plassert tilbake igjen. Dette gir en sensuell stemning til verket, i likhet med hansken. Det har også blitt gjort en sammenlikning med diktet ”Le Balcon” av Baudelaires. Diktet handler om en sen elskovsstund på en balkong en sen sommernatt, som er en sammenlikning av hjertet og rommets uendelighet. Her ser vi likheter til verket, hvor utsikten er den store uendelighet som blir knyttet sammen med rommet inne ved at verandadøren står på gløtt. Det er også et tydelig speilbilde av utsikten i døren, som forsterker symbolikken[6].

Referanser

  1. Bjerke, Edvard Munch. Harald Sohlberg, 61
  2. Bjerke, Harald Sohlberg, 95
  3. Bjerke, Harald Sohlberg, 95
  4. Berg, Messel, Lange, Norges Kunsthistorie, 254
  5. Bjerke, Ensomhetens maler, 96
  6. Bjerke, Ensomhetens maler, 96

Bibliografi

Bjerke, Øivind Storm. Edvard Munch. Harald Sohlberg: Landscapes of the Mind. New York: National Academy of Design, 1995.

Bjerke, Øivind Storm. Harald Sohlberg. Ensomhetens maler. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1991.

Eksterne lenker