Sommernatt (Harald Sohlberg)

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Sommernatt.jpg

Katalogopplysninger

Sommernatt, 1899, av Harald Sohlberg (1869-1935) er et verk malt i olje på lerret. Verket er i høydeformat, 114 x 135,5 cm og har et horisontalt preg. Verket er i dag eid og stilt ut av Nasjonalgalleriet.

Motivbeskrivelse

Formale virkemidler

Bildets handling foregår på to plan. Det nære, altanen og husveggen, og det fjerne, landskapet og horisonten. Den avgrensende blomsterraden representerer både naturen og kulturen.[1] Fargebruken underbygger kontrasten mellom nær og fjern.[2]

Maleriet er  bygget opp i en sentralperspektivisk opptegning av bygningen. I dette romavsnittet, begrenset til altanen, er bildet virklighetsnært. Det domineres av varme, sterke og klare farger, som skaper nærhet og bevegelse. Rommet blir interessant ved at betrakteren ikke blir ledet i noen gitt linje, men vil utforske fritt de mange og spennende detaljene. Landskapet derimot er malt med en tydelig horisontal linjedominans med klare konturer og store flater. Den grønne sjøen og de blå øyene får et nesten abstrakt preg. Sammen bidrar linjene og de blålige, kalde fargene til følelsen av distanse og ro. Landskapet får et mer statisk inntrykk enn den maleriske altanen. Dette fargeperspektivet er i tillegg til å vise sterk symbolikk mer praktisk med på å skape dybde i bilde.

Bruken av lys og skygge domineres av en stor, hvit flate på høyre side av himmelen. Dette er en norsk sommernatt og himmelen gir nok lys til å kunne se alle detaljene på altanen. Det er ingen andre lyskilder i bildet. Bortsett fra noe skyggelegging på detaljene av det dekkede bordet, er det et jevnt lag av lys over hele bildet. Maleriet er kontrastfylt selv med tanke på tiden: det skildrer både øyeblikk og evighet. Øyeblikket er tydelig ved å se på altanen, der man ser at det akkurat er forlatt av noen som har hygget seg. Samtidig vil man ved å flytte blikket mot horisonten kjenne tidens betydning som uviktig.

Ulik bruk av penselstrøk og maleteknikk er også med på å forsterke følelsen av tosidighet. I sjøen ser vi lerretets ru tekstur, som står i sterk kontrast mot det blanke himmelpartiet. Det er nærmest pulserende gjennom bruken av ulike blånyanser i nøyaktige, små penselstrøk over et tykt lag hvit undermaling som er glattslipt og lasert.[2]

Meningsinnhold

Referanser

Bibliografi

Bjerke, Øivind Storm. Edvard Munch. Harald Solberg: Landscapes of the Mind. New York: National Academy of Design, 1995.

Bjerke, Øivind Storm. Harald Solberg. Ensomhetens maler. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1991.

Eksterne lenker















  1. Bjerke, Edvard Munch. Harald Solberg, 61
  2. 2,0 2,1 Bjerke, Harald Solberg, 95