Forskjell mellom versjoner av «Spillerne»
| Linje 35: | Linje 35: | ||
=== Kvinnen og kunstnerisk agenda === | === Kvinnen og kunstnerisk agenda === | ||
| − | I bildet ''Spillerne'' er kvinneskikkelsen, som nevnt, det mest fremtredende. Dette fokuset på kvinnen som motiv går igjen i mange av Fjells bilder. Kvinnen blir brukt som symbol og settes inn i ulike roller og settinger. Fjell skildrer gjerne kvinnen som “avkledd og sårbar, eller festkledd og fjern”, ofte tydelig preget av å være borte i sin egen tankeverden med et distansert blikk som vender innover.<ref>Kunstnerens Hus, ''Kai Fjell 1907-1989'', Utstillingskatalog. </ref> I et intervju sier sønnen Bamse at farens fascinasjon med kvinnen er sterkt knyttet til hans egen kone, Ingeborg. Kvinnen var nemlig ikke like fremtredende i kunsten hans før han møtte henne. Han tilføyer at Fjells bilder «er en hyllest til det kvinnelige» og at han «var opptatt av kvinnen som en del av naturen»<ref>Torstensen, "Kai Fjell | + | I bildet ''Spillerne'' er kvinneskikkelsen, som nevnt, det mest fremtredende. Dette fokuset på kvinnen som motiv går igjen i mange av Fjells bilder. Kvinnen blir brukt som symbol og settes inn i ulike roller og settinger. Fjell skildrer gjerne kvinnen som “avkledd og sårbar, eller festkledd og fjern”, ofte tydelig preget av å være borte i sin egen tankeverden med et distansert blikk som vender innover.<ref>Kunstnerens Hus, ''Kai Fjell 1907-1989'', Utstillingskatalog. </ref> I et intervju sier sønnen Bamse at farens fascinasjon med kvinnen er sterkt knyttet til hans egen kone, Ingeborg. Kvinnen var nemlig ikke like fremtredende i kunsten hans før han møtte henne. Han tilføyer at Fjells bilder «er en hyllest til det kvinnelige» og at han «var opptatt av kvinnen som en del av naturen»<ref>Torstensen, "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett"</ref> |
I «Fjell og Freud», en artikkel i ''Kunst og Kultur'', foreslår Anita Rebolledo at bruken av seksualsymboler og en sterk kvinneskikkelse var provoserende for den «herskende borgerlige moral»<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>. Etterkrigstiden blir ofte sett på som husmorsepoken, påpeker hun, og det er ikke sikkert at det var like populært med framtredende kvinneskikkelser som motiv. Fjell selv beskriver kvinnens rolle i hans arbeider slik:<blockquote>“Alt står og faller med det kvinnelige element i natur og mennesker; hun er et symbol på det menneskelige “jeg” (…) Alt ved kvinnekroppen er naturlig, alt er skjønnhet. Mine bilder har ikke noe med kjønnsdiskriminering eller kvinnesak eller seksualitet å gjøre”<ref>Fjell, ''Kai Fjell - Kunstneren forteller,'' s.90.</ref></blockquote>Det viktigste for Fjell var altså ikke å formidle politiske budskap i kunsten sin. Han var mer opptatt av å formidle sinnsstemninger og heller la det være opp til betrakteren å finne en betydning i hans bilder. Ifølge sønnen Bamse, var det ikke nødvendigvis noen gal måte å tolke Fjells kunst på, og han skal visst selv ha sagt at «Det du ser i mine bilder, er riktig – riktig for deg.».<ref>Fjell, ''Kai Fjell - Kunstneren forteller.''</ref> | I «Fjell og Freud», en artikkel i ''Kunst og Kultur'', foreslår Anita Rebolledo at bruken av seksualsymboler og en sterk kvinneskikkelse var provoserende for den «herskende borgerlige moral»<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>. Etterkrigstiden blir ofte sett på som husmorsepoken, påpeker hun, og det er ikke sikkert at det var like populært med framtredende kvinneskikkelser som motiv. Fjell selv beskriver kvinnens rolle i hans arbeider slik:<blockquote>“Alt står og faller med det kvinnelige element i natur og mennesker; hun er et symbol på det menneskelige “jeg” (…) Alt ved kvinnekroppen er naturlig, alt er skjønnhet. Mine bilder har ikke noe med kjønnsdiskriminering eller kvinnesak eller seksualitet å gjøre”<ref>Fjell, ''Kai Fjell - Kunstneren forteller,'' s.90.</ref></blockquote>Det viktigste for Fjell var altså ikke å formidle politiske budskap i kunsten sin. Han var mer opptatt av å formidle sinnsstemninger og heller la det være opp til betrakteren å finne en betydning i hans bilder. Ifølge sønnen Bamse, var det ikke nødvendigvis noen gal måte å tolke Fjells kunst på, og han skal visst selv ha sagt at «Det du ser i mine bilder, er riktig – riktig for deg.».<ref>Fjell, ''Kai Fjell - Kunstneren forteller.''</ref> | ||
| Linje 41: | Linje 41: | ||
== Bibliografi == | == Bibliografi == | ||
Danbolt, Gunnar. ''Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtiden til i dag,'' 3 utgave. Oslo: Det norske samlaget, 1997. | Danbolt, Gunnar. ''Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtiden til i dag,'' 3 utgave. Oslo: Det norske samlaget, 1997. | ||
| + | |||
| + | Egeland, Erik. ''Kai Fjell''. Oslo: J.M. Stenersens Forlag, 1990. | ||
| + | |||
| + | Fjell, Bamse. ''Kai Fjell - Kunstneren Forteller.'' Oslo: J.M. Stenersens Forlag, 2007. | ||
| + | |||
| + | Kunstnerens Hus, ''Kai Fjell 1907-1989,'' Utstillingskatalog | ||
Rebolledo, Anita. "Fjell og Freud", i ''Kunst og Kultur'', nr.1 2004, årgang 87. | Rebolledo, Anita. "Fjell og Freud", i ''Kunst og Kultur'', nr.1 2004, årgang 87. | ||
| + | |||
| + | Torstensen, Mette Dybwad. "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett" | ||
=== Referanser === | === Referanser === | ||
Revisjonen fra 25. okt. 2021 kl. 13:36
Spillerne er et oljemaleri malt på trefiberplate av den norske kunstneren Kai Fjell i 1945. Maleriet er 38 x 46 cm, og har vært en del av Nasjonalmuseets utstilling siden 1983.
Innhold
Motivbeskrivelse
Maleriet fremstiller tre skikkelser rundt et avlangt bord. I midten av komposisjonen ser vi en ung kvinne med langt, rødbrunt hår. Hun er iført en hvit kjole. På hodet har hun en stor, svart flosshatt. Uttrykket hennes er mildt, men kan også oppfattes som fraværende eller fjernt. Bak henne er det en brun flate som kan minne om en steintavle. På hver ende av bordet sitter det to grå og uklare skikkelser som er betydelig mindre en kvinnen i midten av komposisjonen. Den ene av disse skikkelsene ligger lent over bordet, mens den andre sitter oppreist. Det er ikke mulig å tyde noen form for uttrykk hos disse figurene. På bordet ligger det flere runde objekter i gult, rødt og blått.
Skikkelsene i komposisjonen befinner seg på noe som kan minne om en paviljong. Mange av elementene i maleriet oppfattes som abstrahert, og det kan være vanskelig å tyde hva de ulike objektene egentlig skal fremstille. Bak den unge kvinnen ser vi et grønt, avlangt objekt som kan ligne både en klokke og en dør.
I bakgrunnen lager det som kan minne om et stakittgjerde en vertikal linje gjennom komposisjonen. De ulike blåfargene i maleriet kan hinte om en elv som renner forbi paviljongen.
Formalanalyse
Verket Spillerne oppleves som tilsynelatende rolig og harmonisk, men harmonien blir brutt av kontrasten mellom figurenes størrelsesforhold og de mindre, anonyme skikkelsene. Maleriet virker noe statisk i komposisjonen, med figurer som alle sitter i ro. Likevel gjør Fjells bruk av grove penselstrøk og dynamiske linjer, her spesielt fremtredende i bakgrunnen, at bildet oppleves mer kraftfullt og levende. Samtidig fremstår linjeføringen myk og dynamisk, noe som assosieres med femininitet. De ulike bildeelementene kan være vanskelig å tyde, ettersom enkelte former flyter inn i hverandre. Dette kommer eksempelvis frem ved konturene til bordet og kjolen til kvinnen, som nærmest smelter sammen. Andre elementer i bakgrunnen er bare antydet, og fremstår abstrahert.
Hele bildeflaten er utfylt og mettet med farge. Grønt og blått er de mest tydelige, og gjentar seg i flere av Fjells kunstverk. Fargepalett er også typisk for den tyske ekspresjonismen, som Fjell var inspirert av (FOTNOTE). I bakgrunn og forgrunn er det likevel ulike fargenyanser. Fargebruken gjør at bildet fremstår som todelt. I bakgrunnen er fargene lyse, kjølige, og kan virke som et slags slør som henger over øverste del av bildeflaten. Motsetningsvis er fargebruken mørkere i nedre del. Rundt kvinnen, som også er bildets hovedelement, er fargene varmere. Dette gir en umiddelbar nærhet til kvinnen, og til tross for plasseringsforholdet, får det henne til å fremstå nærere enn de to anonyme skikkelsene. I tillegg kan det se ut som kvinnen nærmest “lyser opp” med sin bleke hud og lyse kjole, og bryter todelingen og av bildeflaten.
Den lysere og kjøligere bakgrunnen er med på å skape en illusjon av at figurene i forgrunnen sitter utendørs, trolig i skyggen under et tak på en terrasse eller en pavilijong. Bildet er imidlertid malt uten skygger, noe som gjør at motivet til dels oppleves som flatt og todimensjonalt. Mangelen på dybde er nok et eksempel på Fjells inspirasjon fra ekspresjonismen, hvor motivet ikke gjengis naturalistisk, men ekspresjonistisk. At bildets perspektiv er opphevet, er også med på å forsterke todimensjonaliteten. Vilkårlig størrelsesforhold, som går igjen i Fjells verk og er typisk for surrealismen, i tillegg til bordflatens vinkel, viser til et opphevet perspektiv (FOTNOTE). Likevel skapes det en følelse av dybde med varme toner i forgrunn og kjølig bakgrunn, samt frukten på bordet som overlappes. Motivet er malt noe ovenfra, og betrakteren ser det hele fra et slags fugleperspektiv. En kan få følelsen av at en titter ned på motivet og får et overblikk over bordseansen.
Kontekst
Bakgrunn
Kai Fjell vokste opp på Andorsrud gård i Skoger. Under oppveksten trivdes han lite på skolen, og brukte mye av fritiden til å male og tegne. I 1926 bestod han opptaksprøven til Statens Kunstakademi i Oslo og startet dermed sin utdanning der som elev under Alex Revold. I denne perioden av livet levde han i trange kår, og han slet med å finne seg til rette på akademiet. Her mistet han troen på sine kunstferdigheter fordi han ikke evnet å male som Revold, slik de andre elevene gjorde. Han sluttet på akademiet etter tre måneder.
Inspirasjon og tysk ekspresjonisme
På begynnelsen av 1930-tallet ble det satt opp en utstilling på Kunstnerens hus kalt «Nyere tysk kunst», med tysk ekspresjonisme. Utstillingen skulle få stor betydning for Kai Fjell og hans egen kunst[1]. Den tyske ekspresjonismens fremstilling av menneskets indre følelsesliv viste ham at kunst kunne være mer enn det han hadde trodd. Det var dette som inspirerte ham til å utvikle sin egen kunststil som var friere, sikrere og mer målbevisst. Fjell hadde nå utviklet en utradisjonell malerstil som skildret det indre og det ubevisste. Denne stilen, som er blitt kalt en «visjonær romantisk-ekspressiv» retning, brøt med formalismen som var dominerende i Norge på det tidspunktet. I årene som fulgte malte Fjell en rekke bilder som skulle bli utstilt på hans gjennombruddsutstilling i Kunstnernes Hus i Oslo vinteren 1937[2].
Maleriet Spillerne malte Fjell i 1945, ved slutten av andre verdenskrig. Det viser i likhet med resten av hans kunst inspirasjon fra flere kanter, til sammen skapte dette et helt personlig formspråk. Her ser vi elementer både fra Freuds psykoanalyse og ikke minst norsk folkekunst som mange mener var hans hovedinspirasjon. Spesielt viser Fjells bilder kort før og under krigen et preg av ornamental utbrodering og vakre harmoniske følelsesuttrykk, noe som kan minne om den norske folkekunsten.
Fordi Fjell hentet inspirasjon fra norsk folkekunst, ble han i større grad akseptert av det resterende kunstnermiljøet i Norge og samfunnet generelt, i motsetning til andre kunstnere som hadde latt seg inspirere av de samme utenlandske bevegelsene[3]. Selv om Spillerne ble malt ved slutten av krigen, er det ikke noe typisk «krigsbilde». Vi ser ikke noen klar gjengivelse av krigsscener i bildene fra denne tiden, heller ikke noen tydelig «fredspropaganda». Om dette uttalte Fjell følgende:“Jeg kan ikke male propaganda for at det skal bli fred på jorden, jeg må gå andre veier for å vise hvor du skal finne freden. (...) Du finner ikke fred ved å vise redselsscener fra et torturkammer. (…) Den ytre fred lærer du om på skolen uten at det hjelper stort. Kunst er det eneste medium som kan formidle fred, den indre fred.” [4]
Surrealisme. symboler og psykoanalyse
Kai Fjell var opptatt av å skildre det indre og det underbevisste. I henhold til dette hentet han inspirasjon fra en relativ ny europeisk kunstretning, nemlig surrealismen. Denne retningen fikk aldri et ordentlig stødig fotfeste i det norske kunstnermiljøet, men fikk en indirekte betydning via kunstnere (f.eks. Fjell) som inkorporerte surrealistiske elementer i kunsten sin[5]. I Spillerne er de vilkårlige størrelsesforholdene og perspektivet gode eksempler på nettopp dette.
Det viktigste elementet Fjell hentet fra surrealisme var derimot bruken av symboler. Retningen ble sterkt preget av Sigmund Freud og hans psykoanalyse. I boken hans Drømmetydning slo Freud fast at hverdagslige objekter som for eksempel blomstervaser, fruktfat, hatter, dører og bord kunne være seksualsymboler[6]. De fleste av disse er gjengangere i Fjells kunstverk, og vi finner også flere av dem i Spillerne. Eksempelvis kan den store flosshatten den unge kvinnen har på hodet være et symbol på det mannlige kjønnsorganet[7]. I Fjells samtid kan denne typen symbolbruk ha blitt oppfattet som provoserende. Det samme gjelder de framtredende kvinneskikkelsene han ofte portretterte[8].
Til syvende og sist sitter vi igjen med mange tolkningsalternativer. Elementene Fjell har hentet fra surrealismen fører til kunstverk som er litt ubegripelige og vanskelige å forstå seg på. Og det var kanskje det Kai Fjell ønsket når han skulle skildre det indre og ubeviste hos seg selv og hos alle oss andre.
Kvinnen og kunstnerisk agenda
I bildet Spillerne er kvinneskikkelsen, som nevnt, det mest fremtredende. Dette fokuset på kvinnen som motiv går igjen i mange av Fjells bilder. Kvinnen blir brukt som symbol og settes inn i ulike roller og settinger. Fjell skildrer gjerne kvinnen som “avkledd og sårbar, eller festkledd og fjern”, ofte tydelig preget av å være borte i sin egen tankeverden med et distansert blikk som vender innover.[9] I et intervju sier sønnen Bamse at farens fascinasjon med kvinnen er sterkt knyttet til hans egen kone, Ingeborg. Kvinnen var nemlig ikke like fremtredende i kunsten hans før han møtte henne. Han tilføyer at Fjells bilder «er en hyllest til det kvinnelige» og at han «var opptatt av kvinnen som en del av naturen»[10]
I «Fjell og Freud», en artikkel i Kunst og Kultur, foreslår Anita Rebolledo at bruken av seksualsymboler og en sterk kvinneskikkelse var provoserende for den «herskende borgerlige moral»[11]. Etterkrigstiden blir ofte sett på som husmorsepoken, påpeker hun, og det er ikke sikkert at det var like populært med framtredende kvinneskikkelser som motiv. Fjell selv beskriver kvinnens rolle i hans arbeider slik:“Alt står og faller med det kvinnelige element i natur og mennesker; hun er et symbol på det menneskelige “jeg” (…) Alt ved kvinnekroppen er naturlig, alt er skjønnhet. Mine bilder har ikke noe med kjønnsdiskriminering eller kvinnesak eller seksualitet å gjøre”[12]Det viktigste for Fjell var altså ikke å formidle politiske budskap i kunsten sin. Han var mer opptatt av å formidle sinnsstemninger og heller la det være opp til betrakteren å finne en betydning i hans bilder. Ifølge sønnen Bamse, var det ikke nødvendigvis noen gal måte å tolke Fjells kunst på, og han skal visst selv ha sagt at «Det du ser i mine bilder, er riktig – riktig for deg.».[13]
Bibliografi
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtiden til i dag, 3 utgave. Oslo: Det norske samlaget, 1997.
Egeland, Erik. Kai Fjell. Oslo: J.M. Stenersens Forlag, 1990.
Fjell, Bamse. Kai Fjell - Kunstneren Forteller. Oslo: J.M. Stenersens Forlag, 2007.
Kunstnerens Hus, Kai Fjell 1907-1989, Utstillingskatalog
Rebolledo, Anita. "Fjell og Freud", i Kunst og Kultur, nr.1 2004, årgang 87.
Torstensen, Mette Dybwad. "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett"
Referanser
- ↑ Egeland, Kai Fjell, s.50-51
- ↑ Egeland, Kai Fjell
- ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, s.309
- ↑ Fjell, Kai Fjell. Kunstneren Forteller, s.73
- ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, s.287
- ↑ Rebolledo, "Fjell og Freud"
- ↑ Rebolledo, "Fjell og Freud"
- ↑ Rebolledo, "Fjell og Freud"
- ↑ Kunstnerens Hus, Kai Fjell 1907-1989, Utstillingskatalog.
- ↑ Torstensen, "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett"
- ↑ Rebolledo, "Fjell og Freud"
- ↑ Fjell, Kai Fjell - Kunstneren forteller, s.90.
- ↑ Fjell, Kai Fjell - Kunstneren forteller.
