Forskjell mellom versjoner av «Spillerne»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
m
 
(7 mellomliggende revisjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
 
''Spillerne'' er et oljemaleri malt på trefiberplate av den norske kunstneren [[Kai Fjell]] i 1945. Maleriet er 38 x 46 cm, og har vært en del av Nasjonalmuseets utstilling siden 1983.
 
''Spillerne'' er et oljemaleri malt på trefiberplate av den norske kunstneren [[Kai Fjell]] i 1945. Maleriet er 38 x 46 cm, og har vært en del av Nasjonalmuseets utstilling siden 1983.
 +
[[Fil:Spillerne.jpg|miniatyr|400x400px|Kai Fjell, ''Spillerne,'' 1945. Olje på trefiberplate, 38 x 46 cm. Foto: Nasjonalmuseet.]]
  
 
== Motivbeskrivelse ==
 
== Motivbeskrivelse ==
Maleriet fremstiller tre skikkelser rundt et avlangt bord. I midten av komposisjonen ser vi en ung kvinne med langt, rødbrunt hår, ikledd en hvit kjole. På hodet har hun en stor, svart flosshatt. Uttrykket hennes er mildt, men kan også oppfattes som fraværende eller fjernt. Bak henne er det en brun flate som kan minne om en steintavle. På hver ende av bordet sitter det to grå og utydelige skikkelser som er betydelig mindre en kvinnen i midten av komposisjonen. Den ene av skikkelsene ligger lent over bordet, mens den andre sitter oppreist. Det er ikke mulig å tyde noen form for uttrykk hos disse figurene. På bordet ligger det flere runde objekter i gult, rødt og blått.
+
Maleriet fremstiller tre skikkelser rundt et avlangt bord. I midten av komposisjonen ser vi en ung kvinne med langt, rødbrunt hår, ikledd en hvit kjole. På hodet har hun en stor, svart hatt. Uttrykket hennes er mildt, men kan også oppfattes som fraværende eller fjernt. Bak henne er det en brun flate som kan minne om en steintavle. På hver ende av bordet sitter det to grå og utydelige skikkelser som er betydelig mindre en kvinnen i midten av komposisjonen. Den ene av skikkelsene ligger lent over bordet, mens den andre sitter oppreist. Det er ikke mulig å tyde noen form for uttrykk hos disse figurene. På bordet ligger det flere runde objekter i gult, rødt og blått.
  
 
Skikkelsene i komposisjonen befinner seg på det som kan minne om en paviljong. Mange av elementene i maleriet oppfattes som abstrahert, og det kan være vanskelig å tyde hva de ulike objektene skal fremstille. Bak den unge kvinnen, på høyre side ved kneet, ser vi et grønt, avlangt objekt som kan ligne både et pendelur og en dør.
 
Skikkelsene i komposisjonen befinner seg på det som kan minne om en paviljong. Mange av elementene i maleriet oppfattes som abstrahert, og det kan være vanskelig å tyde hva de ulike objektene skal fremstille. Bak den unge kvinnen, på høyre side ved kneet, ser vi et grønt, avlangt objekt som kan ligne både et pendelur og en dør.
Linje 9: Linje 10:
  
 
== Formalanalyse ==
 
== Formalanalyse ==
Verket Spillerne oppleves som tilsynelatende rolig og harmonisk, men harmonien blir brutt av kontrasten mellom figurenes størrelsesforhold og de mindre, grå og anonyme skikkelsene. Maleriet virker noe statisk i komposisjonen, med figurer som sitter i ro. Likevel gjør Fjells bruk av grove penselstrøk og dynamiske linjer, her spesielt fremtredende i bakgrunnen, at bildet oppleves mer kraftfullt og levende. Samtidig fremstår linjeføringen myk og dynamisk, noe som assosieres med femininitet. De ulike bildeelementene kan være vanskelig å tyde, ettersom enkelte former flyter inn i hverandre. Dette kommer eksempelvis frem ved konturene til bordet og kjolen til kvinnen, som nærmest smelter sammen. Andre elementer i bakgrunnen er bare antydet, og fremstår abstrahert.
+
Verket ''Spillerne'' oppleves som tilsynelatende rolig og harmonisk, men harmonien blir brutt av kontrasten mellom figurenes størrelsesforhold og de mindre, grå og anonyme skikkelsene. Maleriet virker noe statisk i komposisjonen, med figurer som sitter i ro. Likevel gjør Fjells bruk av grove penselstrøk og dynamiske linjer, her spesielt fremtredende i bakgrunnen, at bildet oppleves mer kraftfullt og levende. Samtidig fremstår linjeføringen myk og dynamisk, noe som assosieres med femininitet. De ulike bildeelementene kan være vanskelig å tyde, ettersom enkelte former flyter inn i hverandre. Dette kommer eksempelvis frem ved konturene til bordet og kjolen til kvinnen, som nærmest smelter sammen. Andre elementer i bakgrunnen er bare antydet, og fremstår abstrahert.
  
Hele bildeflaten er utfylt og mettet med farge. Grønt og blått er de mest tydelige, og gjentar seg i flere av Fjells kunstverk. Fargepaletten er også typisk for den tyske ekspresjonismen, som Fjell var inspirert av (FOTNOTE). I bakgrunn og forgrunn er det likevel ulike fargenyanser. Fargebruken gjør at bildet fremstår som todelt. I bakgrunnen er fargene lyse, kjølige, og kan virke som et slags slør som henger over øverste del av bildeflaten. Motsetningsvis er fargebruken mørkere i nedre del. Rundt kvinnen, som også er bildets hovedelement, er fargene varmere. Dette gir en umiddelbar nærhet til kvinnen, og til tross for plasseringsforholdet, får det henne til å fremstå nærere enn de to anonyme skikkelsene. I tillegg kan det se ut som kvinnen nærmest “lyser opp” med sin bleke hud og lyse kjole, og bryter todelingen og av bildeflaten.
+
Hele bildeflaten er utfylt og mettet med farge. Grønt og blått er de mest tydelige, og gjentar seg i flere av Fjells kunstverk. Fargepaletten var typisk for den tyske ekspresjonismen, som Fjell var inspirert av<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie'', s.287- 288.</ref>. I bakgrunn og forgrunn er det likevel ulike fargenyanser. Fargebruken gjør at bildet fremstår som todelt. I bakgrunnen er fargene lyse, kjølige, og kan virke som et slags slør som henger over øverste del av bildeflaten. Motsetningsvis er fargebruken mørkere i nedre del. Rundt kvinnen, som også er bildets hovedelement, er fargene varmere. Dette gir en umiddelbar nærhet til kvinnen, og til tross for plasseringsforholdet, får det henne til å fremstå nærere enn de to anonyme skikkelsene. I tillegg kan det se ut som kvinnen nærmest “lyser opp” med sin bleke hud og lyse kjole, og bryter todelingen og av bildeflaten.
  
Den lysere og kjøligere bakgrunnen er med på å skape en illusjon av at figurene i forgrunnen sitter utendørs, trolig i skyggen under et tak på en terrasse eller en paviljong. Bildet er imidlertid malt uten skygger, noe som gjør at motivet til dels oppleves som flatt og todimensjonalt. Mangelen på dybde er nok et eksempel på Fjells inspirasjon fra ekspresjonismen, hvor motivet ikke gjengis naturalistisk, men ekspresjonistisk. At bildets perspektiv er opphevet, er også med på å forsterke todimensjonaliteten. De vilkårlige størrelsesforhold, som går igjen i Fjells verk og er typisk for surrealismen, i tillegg til bordflatens vinkel, viser til et opphevet perspektiv (FOTNOTE). Likevel skapes det en følelse av dybde med de varme tonene i forgrunnen og kjølig bakgrunn, samt frukten på bordet som overlappes. Motivet er malt noe ovenfra, og betrakteren ser det hele fra et slags fugleperspektiv. En kan få følelsen av at en titter ned på motivet og får et overblikk over bordseansen.
+
Den lysere og kjøligere bakgrunnen er med på å skape en illusjon av at figurene i forgrunnen sitter utendørs, trolig i skyggen under et tak på en terrasse eller en paviljong. Bildet er imidlertid malt uten skygger, noe som gjør at motivet til dels oppleves som flatt og todimensjonalt. Mangelen på dybde er nok et eksempel på Fjells inspirasjon fra ekspresjonismen, hvor motivet ikke gjengis naturalistisk, men ekspresjonistisk. At bildets perspektiv er opphevet, er også med på å forsterke todimensjonaliteten. De vilkårlige størrelsesforhold (som er typisk for surrealismen) i tillegg til bordflatens vinkel, viser til et opphevet perspektiv. Likevel skapes det en følelse av dybde med de varme tonene i forgrunnen og kjølig bakgrunn, samt frukten på bordet som overlappes. Motivet er malt noe ovenfra, og betrakteren ser det hele fra et slags fugleperspektiv. En kan få følelsen av at en titter ned på motivet og får et overblikk over bordseansen.
  
 
== Kontekst ==
 
== Kontekst ==
Linje 19: Linje 20:
 
=== Bakgrunn ===
 
=== Bakgrunn ===
  
Kai Fjell vokste opp på Andorsrud gård i Skoger. Under oppveksten trivdes han lite på skolen, og brukte mye av fritiden til å male og tegne. I 1926 bestod han opptaksprøven til Statens Kunstakademi i Oslo og startet sin utdanning der som elev under Alex Revold. I denne perioden av livet levde han i trange kår, og han slet med å finne seg til rette på akademiet. Her mistet han troen på sine kunstferdigheter fordi han ikke evnet å male som Revold, slik de andre elevene gjorde. Han sluttet derfor på akademiet etter tre måneder. (FOTNOTE)
+
Kai Fjell vokste opp på Andorsrud gård i Skoger. Under oppveksten trivdes han lite på skolen, og brukte mye av fritiden til å male og tegne. I 1926 bestod han opptaksprøven til Statens Kunstakademi i Oslo og startet sin utdanning der som elev under Alex Revold. I denne perioden av livet levde han i trange kår, og han slet med å finne seg til rette på akademiet. Her mistet han troen på sine kunstferdigheter fordi han ikke evnet å male som Revold, slik de andre elevene gjorde. Han sluttet derfor på akademiet etter tre måneder.<ref name=":1">Store Norske Leksikon, ''Kai Fjell''</ref>
  
 
=== Inspirasjon og tysk ekspresjonisme ===
 
=== Inspirasjon og tysk ekspresjonisme ===
På begynnelsen av 1930-tallet ble det satt opp en utstilling på Kunstnerens hus kalt «Nyere tysk kunst», med tysk ekspresjonisme. Utstillingen skulle få stor betydning for Kai FjellS kunstneriske virke<ref>Egeland, ''Kai Fjell'', s.50-51</ref>. Den tyske ekspresjonismens fremstilling av menneskets indre følelsesliv viste ham at kunst kunne være mer enn det han hadde lært. Det var dette som inspirerte ham til å utvikle et uttrykk som var friere, sikrere og mer målbevisst. Fjell utviklet en utradisjonell malerstil som skildret det indre og det ubevisste. Denne uttrykket, som er blitt kalt en «visjonær romantisk-ekspressiv» retning, brøt med formalismen som var dominerende i Norge på det tidspunktet. I årene som fulgte malte Fjell en rekke bilder som senere skulle bli utstilt på hans gjennombruddsutstilling i Kunstnernes Hus i Oslo vinteren 1937<ref>Egeland, ''Kai Fjell''</ref>.    
+
På begynnelsen av 1930-tallet ble det satt opp en utstilling på Kunstnerens hus kalt «Nyere tysk kunst», med tysk ekspresjonisme. Utstillingen skulle få stor betydning for Kai Fjells kunstneriske virke<ref>Egeland, ''Kai Fjell'', s.50-51</ref>. Den tyske ekspresjonismens fremstilling av menneskets indre følelsesliv viste ham at kunst kunne være mer enn det han hadde lært. Det var dette som inspirerte ham til å utvikle et uttrykk som var friere, sikrere og mer målbevisst. Fjell utviklet en utradisjonell malerstil som skildret det indre og det ubevisste. Denne uttrykket, som er blitt kalt en «visjonær romantisk-ekspressiv» retning, brøt med formalismen som var dominerende i Norge på det tidspunktet. I årene som fulgte malte Fjell en rekke bilder som senere skulle bli utstilt på hans gjennombruddsutstilling i Kunstnernes Hus i Oslo vinteren 1937<ref>Egeland, ''Kai Fjell''</ref>.    
 
 
Maleriet ''Spillerne'' malte Fjell i 1945, ved slutten av andre verdenskrig. Til tross for omstendighetene, bærer det ikke preg av å være malt i denne perioden. Vi ser ingen symbolbruk som viser til samtidens fokus, en klar gjengivelse av krigsmotiv, eller tegn til «fredspropaganda» som andre samtidskunstnere tematiserte. Det var i krigsperioden Fjell malte noen av sine mest rolige og harmoniske verk. Om dette uttalte Fjell følgende:
 
 
 
“Jeg kan ikke male propaganda for at det skal bli fred på jorden, jeg må gå andre veier for å vise hvor du skal finne freden. (...) Du finner ikke fred ved å vise redselsscener fra et torturkammer. (…) Den ytre fred lærer du om på skolen uten at det hjelper stort. Kunst er det eneste medium som kan formidle fred, den indre fred.” <ref>Fjell, ''Kai Fjell. Kunstneren Forteller'', s.73</ref>
 
  
Spillerne viser imidlertid til, i likhet med resten av hans kunst, en rekke inspirasjonskilder fra ulike kanter. Med dette skapte han et helt unikt formspråk. I Spillerne ser vi elementer fra både Freuds psykoanalyse og norsk folkekunst, som flere peker på som hans hovedinspirasjon. Fjells bilder malt like før og under krigen, viser spesielt et preg av ornamental utbrodering og vakre harmoniske følelsesuttrykk, noe som kan minne om den norske folkekunsten. Fordi Fjell hentet inspirasjon fra norsk folkekunst, ble han i større grad akseptert av kunstnermiljøet i Norge og samfunnet generelt, i motsetning til andre norske kunstnere som bare hadde latt seg inspirere av progressive kunstretninger fra utlandet. [4]
+
Maleriet ''Spillerne'' malte Fjell i 1945, ved slutten av andre verdenskrig. Til tross for omstendighetene, bærer det ikke preg av å være malt i denne perioden. Vi ser ingen symbolbruk som viser til samtidens fokus, en klar gjengivelse av krigsmotiv, eller tegn til «fredspropaganda» som andre samtidskunstnere tematiserte. Det var i krigsperioden Fjell malte noen av sine mest rolige og harmoniske verk. Om dette uttalte Fjell følgende:<blockquote>“Jeg kan ikke male propaganda for at det skal bli fred på jorden, jeg må gå andre veier for å vise hvor du skal finne freden. (...) Du finner ikke fred ved å vise redselsscener fra et torturkammer. (…) Den ytre fred lærer du om på skolen uten at det hjelper stort. Kunst er det eneste medium som kan formidle fred, den indre fred.” <ref>Fjell, ''Kai Fjell. Kunstneren Forteller'', s.73</ref></blockquote>Spillerne viser imidlertid til, i likhet med resten av hans kunst, en rekke inspirasjonskilder fra ulike kanter. Med dette skapte han et helt unikt formspråk. I Spillerne ser vi elementer fra både Freuds psykoanalyse og norsk folkekunst, som flere peker på som hans hovedinspirasjon. Fjells bilder malt like før og under krigen, viser spesielt et preg av ornamental utbrodering og vakre harmoniske følelsesuttrykk, noe som kan minne om den norske folkekunsten. Fordi Fjell hentet inspirasjon fra norsk folkekunst, ble han i større grad akseptert av kunstnermiljøet i Norge og samfunnet generelt, i motsetning til andre norske kunstnere som bare hadde latt seg inspirere av progressive kunstretninger fra utlandet<ref name=":1" />.
 
=== Surrealisme. symboler og psykoanalyse ===
 
=== Surrealisme. symboler og psykoanalyse ===
 
Kai Fjell var opptatt av å skildre det indre og det underbevisste. I henhold til dette hentet han inspirasjon fra en relativ ny europeisk kunstretning, nemlig surrealismen. Denne retningen fikk aldri et ordentlig stødig fotfeste i det norske kunstnermiljøet, men fikk en indirekte betydning via kunstnere (f.eks. Fjell) som inkorporerte surrealistiske elementer i kunsten sin<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie,'' s.287</ref>. I ''Spillerne'' er de vilkårlige størrelsesforholdene og perspektivet gode eksempler på nettopp dette.   
 
Kai Fjell var opptatt av å skildre det indre og det underbevisste. I henhold til dette hentet han inspirasjon fra en relativ ny europeisk kunstretning, nemlig surrealismen. Denne retningen fikk aldri et ordentlig stødig fotfeste i det norske kunstnermiljøet, men fikk en indirekte betydning via kunstnere (f.eks. Fjell) som inkorporerte surrealistiske elementer i kunsten sin<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie,'' s.287</ref>. I ''Spillerne'' er de vilkårlige størrelsesforholdene og perspektivet gode eksempler på nettopp dette.   
Linje 34: Linje 31:
 
Det viktigste elementet Fjell hentet fra surrealisme var derimot bruken av symboler. Retningen ble sterkt preget av Sigmund Freud og hans psykoanalyse. I boken hans ''Drømmetydning'' slo Freud fast at hverdagslige objekter som for eksempel blomstervaser, fruktfat, hatter, dører og bord kan tolkes som ulike seksualsymboler<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>. Flere av disse er gjengangere i Fjells kunstverk, og vi finner også i verket ''Spillerne''. Eksempelvis kan den store flosshatten den unge kvinnen har på hodet være et symbol på det mannlige kjønnsorganet<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>. I Fjells samtid kan denne typen symbolbruk ha blitt oppfattet som provoserende. Det samme gjelder de framtredende kvinneskikkelsene han ofte portretterte<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>.   
 
Det viktigste elementet Fjell hentet fra surrealisme var derimot bruken av symboler. Retningen ble sterkt preget av Sigmund Freud og hans psykoanalyse. I boken hans ''Drømmetydning'' slo Freud fast at hverdagslige objekter som for eksempel blomstervaser, fruktfat, hatter, dører og bord kan tolkes som ulike seksualsymboler<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>. Flere av disse er gjengangere i Fjells kunstverk, og vi finner også i verket ''Spillerne''. Eksempelvis kan den store flosshatten den unge kvinnen har på hodet være et symbol på det mannlige kjønnsorganet<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>. I Fjells samtid kan denne typen symbolbruk ha blitt oppfattet som provoserende. Det samme gjelder de framtredende kvinneskikkelsene han ofte portretterte<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>.   
  
Det kan likevel være vanskelig å tolke Fjells verk i lys av psykoanalysen. Den kan fungere som utgangspunkt, men en vil fremdeles sitte igjen med flere spørsmål uten svar og mange ulike tolkningsmuligheter. Elementene Fjell har hentet fra surrealismen, kan også føre til en kompleks og utfordrende tolkningsprosess. Ifølge Fjells egen sønn, Bamse Fjell, var det ikke nødvendigvis noen riktig eller gal måte å tolke Fjells kunst på, og han skal selv ha uttrykt at «Det du ser i mine bilder, er riktig – riktig for deg.».<ref name=":0" />   
+
Det kan likevel være vanskelig å tolke Fjells verk i lys av psykoanalysen. Den kan fungere som utgangspunkt, men en vil fremdeles sitte igjen med flere spørsmål uten svar og mange ulike tolkningsmuligheter. Elementene Fjell har hentet fra surrealismen, kan også føre til en kompleks og utfordrende tolkningsprosess. Ifølge Fjells egen sønn, Bamse Fjell, var det ikke nødvendigvis noen riktig eller gal måte å tolke Fjells kunst på, og han skal selv ha uttrykt at «Det du ser i mine bilder, er riktig – riktig for deg.».<ref name=":0">Fjell, ''Kai Fjell - Kunstneren forteller.''</ref>   
  
 
=== Kvinnen og kunstnerisk agenda ===
 
=== Kvinnen og kunstnerisk agenda ===
 
I bildet ''Spillerne'' er kvinneskikkelsen, som nevnt, det mest fremtredende. Dette fokuset på kvinnen som motiv går igjen i mange av Fjells bilder. Kvinnen blir brukt som symbol og settes inn i ulike roller og settinger. Fjell skildrer gjerne kvinnen som “avkledd og sårbar, eller festkledd og fjern”, ofte tydelig preget av å være borte i sin egen tankeverden med et distansert blikk som vender innover.<ref>Kunstnerens Hus, ''Kai Fjell 1907-1989'', Utstillingskatalog. </ref> I et intervju sier sønnen Bamse at farens fascinasjon med kvinnen er sterkt knyttet til hans egen kone, Ingeborg. Kvinnen var nemlig ikke like fremtredende i kunsten hans før han møtte henne. Han tilføyer at Fjells bilder «er en hyllest til det kvinnelige» og at han «var opptatt av kvinnen som en del av naturen»<ref>Torstensen, "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett"</ref>
 
I bildet ''Spillerne'' er kvinneskikkelsen, som nevnt, det mest fremtredende. Dette fokuset på kvinnen som motiv går igjen i mange av Fjells bilder. Kvinnen blir brukt som symbol og settes inn i ulike roller og settinger. Fjell skildrer gjerne kvinnen som “avkledd og sårbar, eller festkledd og fjern”, ofte tydelig preget av å være borte i sin egen tankeverden med et distansert blikk som vender innover.<ref>Kunstnerens Hus, ''Kai Fjell 1907-1989'', Utstillingskatalog. </ref> I et intervju sier sønnen Bamse at farens fascinasjon med kvinnen er sterkt knyttet til hans egen kone, Ingeborg. Kvinnen var nemlig ikke like fremtredende i kunsten hans før han møtte henne. Han tilføyer at Fjells bilder «er en hyllest til det kvinnelige» og at han «var opptatt av kvinnen som en del av naturen»<ref>Torstensen, "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett"</ref>
  
I «Fjell og Freud», en artikkel i ''Kunst og Kultur'', foreslår Anita Rebolledo at bruken av seksualsymboler og en sterk kvinneskikkelse var provoserende for den «herskende borgerlige moral»<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>. Etterkrigstiden blir ofte sett på som husmorsepoken, påpeker hun, og det er ikke sikkert at det var like populært med framtredende kvinneskikkelser som motiv. Fjell selv beskriver kvinnens rolle i hans arbeider slik:<blockquote>“Alt står og faller med det kvinnelige element i natur og mennesker; hun er et symbol på det menneskelige “jeg” (…) Alt ved kvinnekroppen er naturlig, alt er skjønnhet. Mine bilder har ikke noe med kjønnsdiskriminering eller kvinnesak eller seksualitet å gjøre”<ref>Fjell, ''Kai Fjell - Kunstneren forteller,'' s.90.</ref></blockquote>Det viktigste for Fjell var altså ikke å formidle politiske budskap i kunsten sin. Han var mer opptatt av å formidle sinnsstemninger og heller la det være opp til betrakteren å finne en betydning i hans bilder. Ifølge sønnen Bamse, var det ikke nødvendigvis noen gal måte å tolke Fjells kunst på, og han skal visst selv ha sagt at «Det du ser i mine bilder, er riktig – riktig for deg.».<ref name=":0">Fjell, ''Kai Fjell - Kunstneren forteller.''</ref>
+
I «Fjell og Freud», en artikkel i ''Kunst og Kultur'', foreslår Anita Rebolledo at bruken av seksualsymboler og en sterk kvinneskikkelse var provoserende for den «herskende borgerlige moral»<ref>Rebolledo, "Fjell og Freud"</ref>. Etterkrigstiden blir ofte sett på som husmorsepoken, påpeker hun, og det er ikke sikkert at det var like populært med framtredende kvinneskikkelser som motiv. Fjell selv beskriver kvinnens rolle i hans arbeider slik:<blockquote>“Alt står og faller med det kvinnelige element i natur og mennesker; hun er et symbol på det menneskelige “jeg” (…) Alt ved kvinnekroppen er naturlig, alt er skjønnhet. Mine bilder har ikke noe med kjønnsdiskriminering eller kvinnesak eller seksualitet å gjøre”<ref>Fjell, ''Kai Fjell - Kunstneren forteller,'' s.90.</ref></blockquote>Det viktigste for Fjell var altså ikke å formidle politiske budskap i kunsten sin. Han var mer opptatt av å formidle sinnsstemninger og heller la det være opp til betrakteren å finne en betydning i hans bilder.
  
 
== Bibliografi ==
 
== Bibliografi ==
Linje 52: Linje 49:
 
Rebolledo, Anita. "Fjell og Freud", i ''Kunst og Kultur'', nr.1 2004, årgang 87.       
 
Rebolledo, Anita. "Fjell og Freud", i ''Kunst og Kultur'', nr.1 2004, årgang 87.       
  
Torstensen, Mette Dybwad. "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett"             
+
Torstensen, Mette Dybwad. "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett",''Fineart'' <nowiki>https://www.fineart.no/doc/kai_fjell</nowiki>            
  
 +
Thue, Oscar, ''Kai Fjell'' i ''Norsk kunstnerleksikon'' på snl.no. Hentet 23. oktober 2021 fra <nowiki>https://nkl.snl.no/Kai_Fjell</nowiki>
 
=== Referanser ===
 
=== Referanser ===
[[Fil:Spillerne.jpg|miniatyr|400x400px|Kai Fjell, ''Spillerne,'' 1945. Olje på trefiberplate, 38 x 46 cm. Foto: Nasjonalmuseet.]]
 
  
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]

Nåværende revisjon fra 21. nov. 2021 kl. 16:08

Spillerne er et oljemaleri malt på trefiberplate av den norske kunstneren Kai Fjell i 1945. Maleriet er 38 x 46 cm, og har vært en del av Nasjonalmuseets utstilling siden 1983.

Kai Fjell, Spillerne, 1945. Olje på trefiberplate, 38 x 46 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

Maleriet fremstiller tre skikkelser rundt et avlangt bord. I midten av komposisjonen ser vi en ung kvinne med langt, rødbrunt hår, ikledd en hvit kjole. På hodet har hun en stor, svart hatt. Uttrykket hennes er mildt, men kan også oppfattes som fraværende eller fjernt. Bak henne er det en brun flate som kan minne om en steintavle. På hver ende av bordet sitter det to grå og utydelige skikkelser som er betydelig mindre en kvinnen i midten av komposisjonen. Den ene av skikkelsene ligger lent over bordet, mens den andre sitter oppreist. Det er ikke mulig å tyde noen form for uttrykk hos disse figurene. På bordet ligger det flere runde objekter i gult, rødt og blått.

Skikkelsene i komposisjonen befinner seg på det som kan minne om en paviljong. Mange av elementene i maleriet oppfattes som abstrahert, og det kan være vanskelig å tyde hva de ulike objektene skal fremstille. Bak den unge kvinnen, på høyre side ved kneet, ser vi et grønt, avlangt objekt som kan ligne både et pendelur og en dør.

I bakgrunnen lager det som trolig er et stakittgjerde en vertikal linje gjennom komposisjonen. De ulike blåfargene i maleriets bakgrunn kan videre tydes som en elv som renner forbi paviljongen.

Formalanalyse

Verket Spillerne oppleves som tilsynelatende rolig og harmonisk, men harmonien blir brutt av kontrasten mellom figurenes størrelsesforhold og de mindre, grå og anonyme skikkelsene. Maleriet virker noe statisk i komposisjonen, med figurer som sitter i ro. Likevel gjør Fjells bruk av grove penselstrøk og dynamiske linjer, her spesielt fremtredende i bakgrunnen, at bildet oppleves mer kraftfullt og levende. Samtidig fremstår linjeføringen myk og dynamisk, noe som assosieres med femininitet. De ulike bildeelementene kan være vanskelig å tyde, ettersom enkelte former flyter inn i hverandre. Dette kommer eksempelvis frem ved konturene til bordet og kjolen til kvinnen, som nærmest smelter sammen. Andre elementer i bakgrunnen er bare antydet, og fremstår abstrahert.

Hele bildeflaten er utfylt og mettet med farge. Grønt og blått er de mest tydelige, og gjentar seg i flere av Fjells kunstverk. Fargepaletten var typisk for den tyske ekspresjonismen, som Fjell var inspirert av[1]. I bakgrunn og forgrunn er det likevel ulike fargenyanser. Fargebruken gjør at bildet fremstår som todelt. I bakgrunnen er fargene lyse, kjølige, og kan virke som et slags slør som henger over øverste del av bildeflaten. Motsetningsvis er fargebruken mørkere i nedre del. Rundt kvinnen, som også er bildets hovedelement, er fargene varmere. Dette gir en umiddelbar nærhet til kvinnen, og til tross for plasseringsforholdet, får det henne til å fremstå nærere enn de to anonyme skikkelsene. I tillegg kan det se ut som kvinnen nærmest “lyser opp” med sin bleke hud og lyse kjole, og bryter todelingen og av bildeflaten.

Den lysere og kjøligere bakgrunnen er med på å skape en illusjon av at figurene i forgrunnen sitter utendørs, trolig i skyggen under et tak på en terrasse eller en paviljong. Bildet er imidlertid malt uten skygger, noe som gjør at motivet til dels oppleves som flatt og todimensjonalt. Mangelen på dybde er nok et eksempel på Fjells inspirasjon fra ekspresjonismen, hvor motivet ikke gjengis naturalistisk, men ekspresjonistisk. At bildets perspektiv er opphevet, er også med på å forsterke todimensjonaliteten. De vilkårlige størrelsesforhold (som er typisk for surrealismen) i tillegg til bordflatens vinkel, viser til et opphevet perspektiv. Likevel skapes det en følelse av dybde med de varme tonene i forgrunnen og kjølig bakgrunn, samt frukten på bordet som overlappes. Motivet er malt noe ovenfra, og betrakteren ser det hele fra et slags fugleperspektiv. En kan få følelsen av at en titter ned på motivet og får et overblikk over bordseansen.

Kontekst

Bakgrunn

Kai Fjell vokste opp på Andorsrud gård i Skoger. Under oppveksten trivdes han lite på skolen, og brukte mye av fritiden til å male og tegne. I 1926 bestod han opptaksprøven til Statens Kunstakademi i Oslo og startet sin utdanning der som elev under Alex Revold. I denne perioden av livet levde han i trange kår, og han slet med å finne seg til rette på akademiet. Her mistet han troen på sine kunstferdigheter fordi han ikke evnet å male som Revold, slik de andre elevene gjorde. Han sluttet derfor på akademiet etter tre måneder.[2]

Inspirasjon og tysk ekspresjonisme

På begynnelsen av 1930-tallet ble det satt opp en utstilling på Kunstnerens hus kalt «Nyere tysk kunst», med tysk ekspresjonisme. Utstillingen skulle få stor betydning for Kai Fjells kunstneriske virke[3]. Den tyske ekspresjonismens fremstilling av menneskets indre følelsesliv viste ham at kunst kunne være mer enn det han hadde lært. Det var dette som inspirerte ham til å utvikle et uttrykk som var friere, sikrere og mer målbevisst. Fjell utviklet en utradisjonell malerstil som skildret det indre og det ubevisste. Denne uttrykket, som er blitt kalt en «visjonær romantisk-ekspressiv» retning, brøt med formalismen som var dominerende i Norge på det tidspunktet. I årene som fulgte malte Fjell en rekke bilder som senere skulle bli utstilt på hans gjennombruddsutstilling i Kunstnernes Hus i Oslo vinteren 1937[4].    

Maleriet Spillerne malte Fjell i 1945, ved slutten av andre verdenskrig. Til tross for omstendighetene, bærer det ikke preg av å være malt i denne perioden. Vi ser ingen symbolbruk som viser til samtidens fokus, en klar gjengivelse av krigsmotiv, eller tegn til «fredspropaganda» som andre samtidskunstnere tematiserte. Det var i krigsperioden Fjell malte noen av sine mest rolige og harmoniske verk. Om dette uttalte Fjell følgende:
“Jeg kan ikke male propaganda for at det skal bli fred på jorden, jeg må gå andre veier for å vise hvor du skal finne freden. (...) Du finner ikke fred ved å vise redselsscener fra et torturkammer. (…) Den ytre fred lærer du om på skolen uten at det hjelper stort. Kunst er det eneste medium som kan formidle fred, den indre fred.” [5]
Spillerne viser imidlertid til, i likhet med resten av hans kunst, en rekke inspirasjonskilder fra ulike kanter. Med dette skapte han et helt unikt formspråk. I Spillerne ser vi elementer fra både Freuds psykoanalyse og norsk folkekunst, som flere peker på som hans hovedinspirasjon. Fjells bilder malt like før og under krigen, viser spesielt et preg av ornamental utbrodering og vakre harmoniske følelsesuttrykk, noe som kan minne om den norske folkekunsten. Fordi Fjell hentet inspirasjon fra norsk folkekunst, ble han i større grad akseptert av kunstnermiljøet i Norge og samfunnet generelt, i motsetning til andre norske kunstnere som bare hadde latt seg inspirere av progressive kunstretninger fra utlandet[2].

Surrealisme. symboler og psykoanalyse

Kai Fjell var opptatt av å skildre det indre og det underbevisste. I henhold til dette hentet han inspirasjon fra en relativ ny europeisk kunstretning, nemlig surrealismen. Denne retningen fikk aldri et ordentlig stødig fotfeste i det norske kunstnermiljøet, men fikk en indirekte betydning via kunstnere (f.eks. Fjell) som inkorporerte surrealistiske elementer i kunsten sin[6]. I Spillerne er de vilkårlige størrelsesforholdene og perspektivet gode eksempler på nettopp dette.

Det viktigste elementet Fjell hentet fra surrealisme var derimot bruken av symboler. Retningen ble sterkt preget av Sigmund Freud og hans psykoanalyse. I boken hans Drømmetydning slo Freud fast at hverdagslige objekter som for eksempel blomstervaser, fruktfat, hatter, dører og bord kan tolkes som ulike seksualsymboler[7]. Flere av disse er gjengangere i Fjells kunstverk, og vi finner også i verket Spillerne. Eksempelvis kan den store flosshatten den unge kvinnen har på hodet være et symbol på det mannlige kjønnsorganet[8]. I Fjells samtid kan denne typen symbolbruk ha blitt oppfattet som provoserende. Det samme gjelder de framtredende kvinneskikkelsene han ofte portretterte[9].

Det kan likevel være vanskelig å tolke Fjells verk i lys av psykoanalysen. Den kan fungere som utgangspunkt, men en vil fremdeles sitte igjen med flere spørsmål uten svar og mange ulike tolkningsmuligheter. Elementene Fjell har hentet fra surrealismen, kan også føre til en kompleks og utfordrende tolkningsprosess. Ifølge Fjells egen sønn, Bamse Fjell, var det ikke nødvendigvis noen riktig eller gal måte å tolke Fjells kunst på, og han skal selv ha uttrykt at «Det du ser i mine bilder, er riktig – riktig for deg.».[10]

Kvinnen og kunstnerisk agenda

I bildet Spillerne er kvinneskikkelsen, som nevnt, det mest fremtredende. Dette fokuset på kvinnen som motiv går igjen i mange av Fjells bilder. Kvinnen blir brukt som symbol og settes inn i ulike roller og settinger. Fjell skildrer gjerne kvinnen som “avkledd og sårbar, eller festkledd og fjern”, ofte tydelig preget av å være borte i sin egen tankeverden med et distansert blikk som vender innover.[11] I et intervju sier sønnen Bamse at farens fascinasjon med kvinnen er sterkt knyttet til hans egen kone, Ingeborg. Kvinnen var nemlig ikke like fremtredende i kunsten hans før han møtte henne. Han tilføyer at Fjells bilder «er en hyllest til det kvinnelige» og at han «var opptatt av kvinnen som en del av naturen»[12]

I «Fjell og Freud», en artikkel i Kunst og Kultur, foreslår Anita Rebolledo at bruken av seksualsymboler og en sterk kvinneskikkelse var provoserende for den «herskende borgerlige moral»[13]. Etterkrigstiden blir ofte sett på som husmorsepoken, påpeker hun, og det er ikke sikkert at det var like populært med framtredende kvinneskikkelser som motiv. Fjell selv beskriver kvinnens rolle i hans arbeider slik:
“Alt står og faller med det kvinnelige element i natur og mennesker; hun er et symbol på det menneskelige “jeg” (…) Alt ved kvinnekroppen er naturlig, alt er skjønnhet. Mine bilder har ikke noe med kjønnsdiskriminering eller kvinnesak eller seksualitet å gjøre”[14]
Det viktigste for Fjell var altså ikke å formidle politiske budskap i kunsten sin. Han var mer opptatt av å formidle sinnsstemninger og heller la det være opp til betrakteren å finne en betydning i hans bilder.

Bibliografi

Danbolt, Gunnar.  Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtiden til i dag, 3 utgave. Oslo: Det norske samlaget, 1997.

Egeland, Erik. Kai Fjell. Oslo: J.M. Stenersens Forlag, 1990.  

Fjell, Bamse. Kai Fjell - Kunstneren Forteller. Oslo: J.M. Stenersens Forlag, 2007.

Kunstnerens Hus, Kai Fjell 1907-1989, Utstillingskatalog

Rebolledo, Anita. "Fjell og Freud", i Kunst og Kultur, nr.1 2004, årgang 87.

Torstensen, Mette Dybwad. "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett",Fineart https://www.fineart.no/doc/kai_fjell

Thue, Oscar, Kai Fjell i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 23. oktober 2021 fra https://nkl.snl.no/Kai_Fjell

Referanser

  1. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, s.287- 288.
  2. 2,0 2,1 Store Norske Leksikon, Kai Fjell
  3. Egeland, Kai Fjell, s.50-51
  4. Egeland, Kai Fjell
  5. Fjell, Kai Fjell. Kunstneren Forteller, s.73
  6. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, s.287
  7. Rebolledo, "Fjell og Freud"
  8. Rebolledo, "Fjell og Freud"
  9. Rebolledo, "Fjell og Freud"
  10. Fjell, Kai Fjell - Kunstneren forteller.
  11. Kunstnerens Hus, Kai Fjell 1907-1989, Utstillingskatalog.
  12. Torstensen, "Kai Fjell: Et annerledes kunstnerportrett"
  13. Rebolledo, "Fjell og Freud"
  14. Fjell, Kai Fjell - Kunstneren forteller, s.90.