Forskjell mellom versjoner av «St. Halvard»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Ny side: Nic Schiøll: St. Halvard, 1938-1945. Bronse. Oslo Rådhus. Foto: Brigitte Stolpmann<br> Under oppførelsen av Oslo Rådhus ble det ...)
 
 
(29 mellomliggende revisjoner av 5 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
 +
[[Image:Schiøllsankthalvard.jpg|thumb|right|250px|Nic Schiøll: St. Halvard, 1938-1945. Bronse. Oslo Rådhus. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br> Under oppførelsen av Oslo Rådhus ble det i 1936 utlyst en omfattende konkurranse for utsmykningen av bygget.<ref>Just, ''Rådhuset i Oslo'', første del, "Historikk", 209-210.</ref>&nbsp;Den norske billedhuggeren [[Nic.Schiøll]] vant konkurransen med Oslos skytshelgen St. Hallvard. Skulpturgruppen måler 9 meter og er utformet i bronse. Schiøll begynte med arbeidet i 1938. Skulpturen, fast integrert på sjøsiden av rådhuset, stod ferdigstilt til innvielsen av Rådhuset i 1950, på St. Halvards dag 15.mai.
  
 +
== Motivbeskrivelse  ==
  
[[Image:Schiøllsankthalvard.jpg|thumb|center|600px|Nic Schiøll: St. Halvard, 1938-1945. Bronse. Oslo Rådhus. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
+
Skulpturen beskriver legenden om hendelsen som gjorde Hallvard Vebjørnsen til helgen.&nbsp;Sentralt i Schiølls komposisjon, er St. Hallvard naturalistisk fremstilt: en ung mann, med armene løftet som i en velsignelse. Den høyre hånden har åpen håndflate, mens han i den venstre holder tre piler med spissene ned. En enkel sirkelskive, kantet av to ringer, danner glorien bak hans hode.&nbsp;Under konsollen St. Hallvard-figuren står på, ses en kvernstein og en kvinnefigur som ser ut til å flyte opp. Selve St. Hallvard-figuren er flankert av to relieffer, som forestiller to stiliserte båter med St. Hallvard og en kvinne i båten til venstre for figuren, og to forfølgende menn siktende med pil og bue i båten til høyre. Relieffene og kvinnen under konsollen er i samme målestokk sett i forhold til selve hovedfiguren St. Hallvard, som er adskillig større. Ulikheten i størrelse på de ulike elementene er med på å fremheve helgenen. Relieffene og kvinnen under konsollen fungerer som narrative elementer, i den forstand at de tematiserer en viktig del av sagnet om St. Hallvard.  
  
Under oppførelsen av Oslo Rådhus ble det i 1936 utlyst en omfattende konkurranse for utsmykningen av bygget.<ref>Just, ''Rådhuset i Oslo'', første del, "Historikk", 209-210.</ref>&nbsp;Den norske billedhuggeren Nicolai Schiøll vant konkurransen med Oslos skytshelgen St. Hallvard, og utformet i perioden 1938-1950 en 9 m høy veggskulptur i bronse. Skulpturen på fasaden mot sjøen ble ferdigstilt til innvielsen av Rådhuset i 1950, på St. Halvards dag 15.mai.
+
== Ikonografisk innhold  ==
  
== Motivbeskrivelse ==
+
Hallvard ble født i Lier ved Drammen omkring 1020. Myten om St. Hallvard kommer fra islandske kilder som forteller om bondesønnen Hallvard Vebjørnsson fra Lier. En gravid kvinne hadde blitt beskyldt for tyveri, men Hallvard trodde på hennes uskyld og prøvde å redde henne. Forfølgerne drepte begge to og Hallvards lik ble senket ned i Drammenselven med en møllestein rundt halsen. Men liket sank ikke, og sammen med andre uforklarlige hendelser tydet dette på at Hallvard måtte være en helgen. Ved graven hans i Husaby dukket det stadig opp flere jærtegn (varsel). Han ble senere Oslo bys skytsengel og lyst til helgen. St. Hallvards minnedag er 15. mai og denne dagen blir gjerne kalt Oslodagen.
  
Nic. Schiølls veggskulptur har en markant posisjon på øvre høyre del av fasaden. Schiøll beskriver selv at han var opptatt av at figuren måtte være stor for å forholde seg til det store rommet mellom Akershus, Vestbanen, Rådhuset og sjøen.<ref>Just, ''Rådhuset i Oslo'', annen del, "Beskrivelse", 188-189.</ref><br><br>Skulpturen beskriver legenden om hendelsen som gjorde Hallvard Vebjørnsen til helgen.
+
== Formale virkemidler&nbsp;  ==
  
St. Hallvard fremstilt som en ung mann, med armene løftet i en velsignelse. Den høyre hånden har åpen håndflate, mens han i den venstre holder tre piler med spissene ned. En enkel sirkelskive, kantet av to ringer, danner glorien bak hans hode. På hver side av hovedfiguren er to robåter symmetrisk plassert. I båten til venstre sitter Hallvard og kvinnen han forsøkte å verge. I båten til høyre ses de to forfølgerne. Under konsollen St. Hallvard-figuren står på, ses en kvernstein og en&nbsp;kvinnefigur som ser ut til å flyte opp. Kvinnen, kvernsteinen og de to båtene har samme målestokk. Disse tre elementene, som er atskillig mindre enn hovedfiguren St. Hallvard, beskriver selve hendelsen i legenden.
+
[[Image:St.Hallvard 012.JPG|center|393x341px]]
  
== Ikonografisk innhold ==
+
<br>
 +
 
 +
St. Hallvard er ikledd typisk middelalderbekledning: knelang kjortel, strømper og kappe. Klærne er tettsittende og foldes i naturlige draperinger som fremhever kroppens anatomi. Som mange av datidens kunstnere gikk Nic Schiøll i lære hos Antoine Bourdelle i Paris. Schiølls produksjon er påvirket av etterkrigstidens nyklassisisme, som tok opp igjen klassisismens formidealer. Skulpturen bærer i seg i seg ånden fra etterkrigstidens gjenoppbygningsoptimisme.<br> Verket har et monumentalt formuttrykk med enkel linjeføring. Komposisjonen er bygget opp med en kraftig vertikal senterlinje i form av den store St. Hallvard-figuren. Det er trukket en horisontal linje under føttene hans, der de to robåtene er plassert ut til hver sin side. Til sammen utgjør de to aksene en avbalansert korsform. Båtene kan sees som skålene i en vekt. Dimensjonering av figurer i forhold til et verdihierarki, og vekten som symbol, er virkemidler vi kjenner fra middelalderens religiøse fremstillinger.<br> Schiøll hadde rådhuset i tankene under tilblivelsesprosessen av utsmykningen. Siden skulpturen fortsatt er på sin opprinnelige plass kan vi si at den er ” in situ”<ref>lat., ”på stedet”. Betegnelse som brukes om kunstverk som ikke er fraflyttet sin opprinnelige plassering.</ref> . Omgivelser og kontekst er faktorer som begge utgjør store deler i komposisjonen. Når den estetiske helheten er uforandret vil betrakteren i større grad ha mulighet til å forstå kunstnerens intensjoner. ”Som den står der, virker den voldsom sett nedenfra, nesten liten fra sjøen og best forfra og fra Akershussiden”<ref>Just, Carl. Rådhuset i Oslo. (Oslo: Aschehoug 1952), 189.</ref> skal Schiøll selv ha uttalt om verket. Verket er tilpasset bygningens arkitektoniske helhet og er derfor å regne som arkitektonisk skulptur<ref>skulptur laget med tanke på en konkret bygning. Intensjonen kan være å utsmykke eksteriør, nisjer osv. I de fleste tilfeller må skulpturen underordnes og tilpasses arkitekturen ettersom oppfatningen om at ”arkitekturen er skulpturens mor” er rådende.</ref>.<br>Skulpturgruppen er støpt i bronse. Metallet er en legering bestående av ca. ni deler kopper til en del tinn. Sammen med tre og marmor regnes materialet som et av de mest brukte i europeisk billedhuggerkunst. Over tid vil det dannes et lag patina<ref>også kalt verdigris. Man skiller mellom naturlig og kunstig fremstillet.</ref> som gir skulpturen en grønnaktig emaljelignende overflate. Dette skyldes en kjemisk prosess som oppstår etter langvarig eksponering for friluft, fuktighet og sollys. Naturlig patina danner en tynn hinne utenpå metallet som beskytter for evt. korrosjon grunnet forurensning.
 +
 
 +
== <br>Ikonologi  ==
  
Hallvard ble født i Lier ved Drammen omkring 1020. I følge legenden beskyttet han en gravid kvinne som var på flukt fra en gruppe menn som beskyldte henne for å stjele. Hallvard forsøkte å ro henne over Drammensfjorden i en båt, men ble innhentet. Både Halvard, kvinnen og barnet hun bar ble drept av forfølgernes piler. Den døde Hallvard ble så senket i fjorden med en møllestein om halsen, men både liket og steinen fløt opp. <ref>Ekroll, ''Nidarosdomen: Vestfrontens skulpturer'', 29.</ref><br><br>Sentralt i Schiølls komposisjon, er  
+
St. Hallvardgruppen er utformet i nyklassisistisk stil – en stilretning som vokste frem i Europa på 1700-tallet. Særlig innenfor billedhuggerkunsten har denne stilen vært dominerende i århundrer. Naturalistisk fremstilte skulpturer, muskuløse og ofte nakne er karakteristisk for sjangeren. Nye observasjoner næret fascinasjonen for antikkens formspråk. Dette var en reaksjon på barokken og romantikkens voldsomme og svulmende måte å uttrykke seg på. Utgravinger av antikke sentrum som Herculaneum og Pompeii førte til økt kunnskap om epokens verdier (også de estetiske). En søken var rettet mot universelle sannheter, standarder og mål. Man så bort fra imperfeksjoner - mennesket skulle fremstilles så nære det ideelle som mulig. Blant innflytelsesrike skulptører innen stilretningen finner vi italienske Antonio Canova og danske Berthel Thorvaldsen. Ikke før mot slutten av 50-tallet kom modernismen til uttrykk i norsk skulptur. En av grunnene til dette kan ha vært påvirkningen fra de franske mestere som mange av de norske kunstnerne nettopp gikk i lære hos. Blant disse kan vi nevne Despiau, Maillol og Bourdelle som alle var tilhengere av tradisjonell og naturalistisk skulptur. Nic. Schiøll gikk selv i lære hos sistnevnte i tidsrommet 1923-24. Mange hevder å kunne se Bourdelles innflytelse i Schiølls arbeider. En annen mester som visstnok skal ha hatt stor påvirkningskraft billedhuggeren var hans lærer ved statens kunstakademi - Wilhelm Rasmussen. Ved dette akademiet ble en ny generasjon billedhuggere oppfostret. Det var der de vi nå regner som mestere innen norsk skulptur tilegnet seg sin grunnleggende kunnskaper. Dyre Vaa, Anne Grimdalen, Per Palle Storm, Arne Vigeland og Per Hurum var alle elever hos Rasmussen. Det kan virke som om mellomkrigstiden var en gullalder innen norsk skulptur. Det kunstneriske miljøet rundt akademiet blomstret og det var ikke mangel på oppdrag; flere offentlige monumenter skulle reises og restaureres. Som mange andre norske billedhuggere bidro Nic. Schiøll i restaureringen av Nidarosdomen: her modellerte han ni skulpturer til vestfronten. Også en av disse er av St. Hallvard.
  
== Formale virkemidler ==
+
== Referanser <br>  ==
  
Figurene er kledd i middelalderdrakter, og har et monumentalt formuttrykk med enkel linjeføring. Komposisjonen er bygget opp med en kraftig vertikal senterlinje i form av den store St. Hallvard-figuren. Det er trukket en horisontal linje under føttene hans, der de to robåtene er plassert ut til hver sin side. Til sammen utgjør de to aksene en avbalansert korsform. Båtene kan sees som skålene i en vekt. Dimensjonering av figurer i forhold til et verdihierarki, og vekten som symbol, er virkemidler vi kjenner fra middelalderens religiøse fremstillinger.
+
<references /><br>
  
Som mange av datidens kunstnere gikk Nic Schiøll i lære hos Antoine Bourdelle i Paris. Schiølls produksjon er påvirket av etterkrigstidens nyklassisisme, som tok opp igjen klassisismens formidealer.<ref>Ibid.</ref> Man ville forenkle, og nedtone det følelsesladde. Allikevel kan man si at Schiøll i St. Hallvard-skulpturen ivaretar litterære og symbolske kvaliteter. Han fremhever det heroiske i sin fremstilling av St. Hallvard. Skulpturen bærer i seg i seg ånden fra etterkrigstidens gjenoppbygningsoptimisme.<br>
+
== Bibliografi&nbsp;  ==
  
<br>
+
<br>Aamold, Svein. ”Nic. Schiøll – utdypning”, ''Norsk biografisk leksikon - Det Store Norske Leksikon''. Tilgjengelig på: [http://snl.no/.nbl_biografi/Nic_Schiøll/utdypning http://snl.no/.nbl_biografi/Nic_Schiøll/utdypning]
  
== Referanser ==
+
<br> Brun, Hans-Jacob og Norsk Billedhoggerforening. ''Norske billedhoggere i dag'', 1. utg. Oslo: Tanum – Norli, 1983.
  
<references />  
+
<br> Ekroll, Øystein. ''Nidarosdomen: Vestfrontens skulpturer''. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, 2006.<br><br>Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo''.
  
<br>  
+
<br>Oslo: H. Aschehoug &amp; Co, (W. Nygaard), 2000.
  
== Bibliografi ==
+
<br> Henriksen, Vera. ”Hallvard Den Hellige – utdypning”, ''Norsk biografisk leksikon – Det Store Norske Leksikon.'' Tilgjengelig på: [[Henriksen, Vera. ”Hallvard Den Hellige – utdypning”, Norsk biografisk leksikon – Det Store Norske Leksikon. Tilgjengelig på: http://snl.no/.nbl biografi/Hallvard Den Hellige/utdypning|http://snl.no/.nbl_biografi/Hallvard_Den_Hellige/utdypning<br>]]<br>Just, Carl. ''Rådhuset i Oslo''. Første del. "Historikk". Oslo: H.Aschehoug &amp; Co, (W. Nygaard), 1950.<br><br>Just, Carl. ''Rådhuset i Oslo.'' Andre del. "Beskrivelse". Oslo: H. Aschehoug &amp; Co, (W. Nygaard), 1952.
  
Ekroll, Øystein. ''Nidarosdomen: Vestfrontens skulpturer''. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, 2006.<br><br>Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo''.<br>Oslo: H. Aschehoug &amp; Co, (W. Nygaard), 2000.<br><br>Just, Carl. ''Rådhuset i Oslo''. Første del. "Historikk". Oslo: H.Aschehoug &amp; Co, (W. Nygaard), 1950.<br><br>Just, Carl. ''Rådhuset i Oslo.'' Andre del. "Beskrivelse". Oslo: H. Aschehoug &amp; Co, (W. Nygaard), 1952.<br><br>Undset, Sigrid. ''Sankt Halvards liv, død og jærtegn''. 2.utg. Verbum forlag, 2004.<br><br>Østby, Leif et al. (red.). ''Norsk kunstnerleksikon''. Bind 3. Oslo: Universitetsforlaget AS, 1986.  
+
<br> Little, Stephen.''…ismer, kunstens stilarter.'' Oversatt av Ann Høydalsnes. Oslo: Orion Forlag, 2005.  
  
<br>
+
<br> Parmann, Øystein. ''Norwegian Sculpture,'' 1. utg. Oslo: Dreyers forlag, 1969.
  
== Eksterne lenker ==
+
<br> Parmann, Øystein. ''Norsk skulptur i femti år'', 1. utg. Oslo: Dreyers forlag, 1969.<br><br>Undset, Sigrid. ''Sankt Halvards liv, død og jærtegn''. 2.utg. Verbum forlag, 2004.
  
 +
<br>Østby, Leif et al. (red.). ''Norsk kunstnerleksikon''. Bind 3. Oslo: Universitetsforlaget AS, 1986. <br>
  
 +
== Eksterne lenker  ==
  
[[Category:Oslo_rådhus]] [[Category:Kunstnere]] [[Category:Skulptur]]
+
[[Category:Oslo_rådhus]] [[Category:Alle wiki-kunstverk]] [[Category:Skulptur]]

Nåværende revisjon fra 19. aug. 2014 kl. 13:32

Nic Schiøll: St. Halvard, 1938-1945. Bronse. Oslo Rådhus. Foto: Brigitte Stolpmann

Under oppførelsen av Oslo Rådhus ble det i 1936 utlyst en omfattende konkurranse for utsmykningen av bygget.[1] Den norske billedhuggeren Nic.Schiøll vant konkurransen med Oslos skytshelgen St. Hallvard. Skulpturgruppen måler 9 meter og er utformet i bronse. Schiøll begynte med arbeidet i 1938. Skulpturen, fast integrert på sjøsiden av rådhuset, stod ferdigstilt til innvielsen av Rådhuset i 1950, på St. Halvards dag 15.mai.

Motivbeskrivelse

Skulpturen beskriver legenden om hendelsen som gjorde Hallvard Vebjørnsen til helgen. Sentralt i Schiølls komposisjon, er St. Hallvard naturalistisk fremstilt: en ung mann, med armene løftet som i en velsignelse. Den høyre hånden har åpen håndflate, mens han i den venstre holder tre piler med spissene ned. En enkel sirkelskive, kantet av to ringer, danner glorien bak hans hode. Under konsollen St. Hallvard-figuren står på, ses en kvernstein og en kvinnefigur som ser ut til å flyte opp. Selve St. Hallvard-figuren er flankert av to relieffer, som forestiller to stiliserte båter med St. Hallvard og en kvinne i båten til venstre for figuren, og to forfølgende menn siktende med pil og bue i båten til høyre. Relieffene og kvinnen under konsollen er i samme målestokk sett i forhold til selve hovedfiguren St. Hallvard, som er adskillig større. Ulikheten i størrelse på de ulike elementene er med på å fremheve helgenen. Relieffene og kvinnen under konsollen fungerer som narrative elementer, i den forstand at de tematiserer en viktig del av sagnet om St. Hallvard.

Ikonografisk innhold

Hallvard ble født i Lier ved Drammen omkring 1020. Myten om St. Hallvard kommer fra islandske kilder som forteller om bondesønnen Hallvard Vebjørnsson fra Lier. En gravid kvinne hadde blitt beskyldt for tyveri, men Hallvard trodde på hennes uskyld og prøvde å redde henne. Forfølgerne drepte begge to og Hallvards lik ble senket ned i Drammenselven med en møllestein rundt halsen. Men liket sank ikke, og sammen med andre uforklarlige hendelser tydet dette på at Hallvard måtte være en helgen. Ved graven hans i Husaby dukket det stadig opp flere jærtegn (varsel). Han ble senere Oslo bys skytsengel og lyst til helgen. St. Hallvards minnedag er 15. mai og denne dagen blir gjerne kalt Oslodagen.

Formale virkemidler 

St.Hallvard 012.JPG


St. Hallvard er ikledd typisk middelalderbekledning: knelang kjortel, strømper og kappe. Klærne er tettsittende og foldes i naturlige draperinger som fremhever kroppens anatomi. Som mange av datidens kunstnere gikk Nic Schiøll i lære hos Antoine Bourdelle i Paris. Schiølls produksjon er påvirket av etterkrigstidens nyklassisisme, som tok opp igjen klassisismens formidealer. Skulpturen bærer i seg i seg ånden fra etterkrigstidens gjenoppbygningsoptimisme.
Verket har et monumentalt formuttrykk med enkel linjeføring. Komposisjonen er bygget opp med en kraftig vertikal senterlinje i form av den store St. Hallvard-figuren. Det er trukket en horisontal linje under føttene hans, der de to robåtene er plassert ut til hver sin side. Til sammen utgjør de to aksene en avbalansert korsform. Båtene kan sees som skålene i en vekt. Dimensjonering av figurer i forhold til et verdihierarki, og vekten som symbol, er virkemidler vi kjenner fra middelalderens religiøse fremstillinger.
Schiøll hadde rådhuset i tankene under tilblivelsesprosessen av utsmykningen. Siden skulpturen fortsatt er på sin opprinnelige plass kan vi si at den er ” in situ”[2] . Omgivelser og kontekst er faktorer som begge utgjør store deler i komposisjonen. Når den estetiske helheten er uforandret vil betrakteren i større grad ha mulighet til å forstå kunstnerens intensjoner. ”Som den står der, virker den voldsom sett nedenfra, nesten liten fra sjøen og best forfra og fra Akershussiden”[3] skal Schiøll selv ha uttalt om verket. Verket er tilpasset bygningens arkitektoniske helhet og er derfor å regne som arkitektonisk skulptur[4].
Skulpturgruppen er støpt i bronse. Metallet er en legering bestående av ca. ni deler kopper til en del tinn. Sammen med tre og marmor regnes materialet som et av de mest brukte i europeisk billedhuggerkunst. Over tid vil det dannes et lag patina[5] som gir skulpturen en grønnaktig emaljelignende overflate. Dette skyldes en kjemisk prosess som oppstår etter langvarig eksponering for friluft, fuktighet og sollys. Naturlig patina danner en tynn hinne utenpå metallet som beskytter for evt. korrosjon grunnet forurensning.


Ikonologi

St. Hallvardgruppen er utformet i nyklassisistisk stil – en stilretning som vokste frem i Europa på 1700-tallet. Særlig innenfor billedhuggerkunsten har denne stilen vært dominerende i århundrer. Naturalistisk fremstilte skulpturer, muskuløse og ofte nakne er karakteristisk for sjangeren. Nye observasjoner næret fascinasjonen for antikkens formspråk. Dette var en reaksjon på barokken og romantikkens voldsomme og svulmende måte å uttrykke seg på. Utgravinger av antikke sentrum som Herculaneum og Pompeii førte til økt kunnskap om epokens verdier (også de estetiske). En søken var rettet mot universelle sannheter, standarder og mål. Man så bort fra imperfeksjoner - mennesket skulle fremstilles så nære det ideelle som mulig. Blant innflytelsesrike skulptører innen stilretningen finner vi italienske Antonio Canova og danske Berthel Thorvaldsen. Ikke før mot slutten av 50-tallet kom modernismen til uttrykk i norsk skulptur. En av grunnene til dette kan ha vært påvirkningen fra de franske mestere som mange av de norske kunstnerne nettopp gikk i lære hos. Blant disse kan vi nevne Despiau, Maillol og Bourdelle som alle var tilhengere av tradisjonell og naturalistisk skulptur. Nic. Schiøll gikk selv i lære hos sistnevnte i tidsrommet 1923-24. Mange hevder å kunne se Bourdelles innflytelse i Schiølls arbeider. En annen mester som visstnok skal ha hatt stor påvirkningskraft på billedhuggeren var hans lærer ved statens kunstakademi - Wilhelm Rasmussen. Ved dette akademiet ble en ny generasjon billedhuggere oppfostret. Det var der de vi nå regner som mestere innen norsk skulptur tilegnet seg sin grunnleggende kunnskaper. Dyre Vaa, Anne Grimdalen, Per Palle Storm, Arne Vigeland og Per Hurum var alle elever hos Rasmussen. Det kan virke som om mellomkrigstiden var en gullalder innen norsk skulptur. Det kunstneriske miljøet rundt akademiet blomstret og det var ikke mangel på oppdrag; flere offentlige monumenter skulle reises og restaureres. Som mange andre norske billedhuggere bidro Nic. Schiøll i restaureringen av Nidarosdomen: her modellerte han ni skulpturer til vestfronten. Også en av disse er av St. Hallvard.

Referanser

  1. Just, Rådhuset i Oslo, første del, "Historikk", 209-210.
  2. lat., ”på stedet”. Betegnelse som brukes om kunstverk som ikke er fraflyttet sin opprinnelige plassering.
  3. Just, Carl. Rådhuset i Oslo. (Oslo: Aschehoug 1952), 189.
  4. skulptur laget med tanke på en konkret bygning. Intensjonen kan være å utsmykke eksteriør, nisjer osv. I de fleste tilfeller må skulpturen underordnes og tilpasses arkitekturen ettersom oppfatningen om at ”arkitekturen er skulpturens mor” er rådende.
  5. også kalt verdigris. Man skiller mellom naturlig og kunstig fremstillet.

Bibliografi 


Aamold, Svein. ”Nic. Schiøll – utdypning”, Norsk biografisk leksikon - Det Store Norske Leksikon. Tilgjengelig på: http://snl.no/.nbl_biografi/Nic_Schiøll/utdypning


Brun, Hans-Jacob og Norsk Billedhoggerforening. Norske billedhoggere i dag, 1. utg. Oslo: Tanum – Norli, 1983.


Ekroll, Øystein. Nidarosdomen: Vestfrontens skulpturer. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, 2006.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo.


Oslo: H. Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 2000.


Henriksen, Vera. ”Hallvard Den Hellige – utdypning”, Norsk biografisk leksikon – Det Store Norske Leksikon. Tilgjengelig på: http://snl.no/.nbl_biografi/Hallvard_Den_Hellige/utdypning

Just, Carl. Rådhuset i Oslo. Første del. "Historikk". Oslo: H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 1950.

Just, Carl. Rådhuset i Oslo. Andre del. "Beskrivelse". Oslo: H. Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 1952.


Little, Stephen.…ismer, kunstens stilarter. Oversatt av Ann Høydalsnes. Oslo: Orion Forlag, 2005.


Parmann, Øystein. Norwegian Sculpture, 1. utg. Oslo: Dreyers forlag, 1969.


Parmann, Øystein. Norsk skulptur i femti år, 1. utg. Oslo: Dreyers forlag, 1969.

Undset, Sigrid. Sankt Halvards liv, død og jærtegn. 2.utg. Verbum forlag, 2004.


Østby, Leif et al. (red.). Norsk kunstnerleksikon. Bind 3. Oslo: Universitetsforlaget AS, 1986.

Eksterne lenker