Forskjell mellom versjoner av «St. Halvard»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Formale virkemidler center|393x341px)
Linje 15: Linje 15:
 
St. Hallvard er ikledd typisk middelalderbekledning: knelang kjortel, strømper og kappe. Klærne er tettsittende og foldes i naturlige draperinger som fremhever kroppens anatomi.  
 
St. Hallvard er ikledd typisk middelalderbekledning: knelang kjortel, strømper og kappe. Klærne er tettsittende og foldes i naturlige draperinger som fremhever kroppens anatomi.  
  
Som mange av datidens kunstnere gikk Nic Schiøll i lære hos Antoine Bourdelle i Paris. Schiølls produksjon er påvirket av etterkrigstidens nyklassisisme, som tok opp igjen klassisismens formidealer. Skulpturen bærer i seg i seg ånden fra etterkrigstidens gjenoppbygningsoptimisme.  
+
Som mange av datidens kunstnere gikk Nic Schiøll i lære hos Antoine Bourdelle i Paris. Schiølls produksjon er påvirket av etterkrigstidens nyklassisisme, som tok opp igjen klassisismens formidealer. Skulpturen bærer i seg i seg ånden fra etterkrigstidens gjenoppbygningsoptimisme.<br>
  
Verket har et monumentalt formuttrykk med enkel linjeføring. Komposisjonen er bygget opp med en kraftig vertikal senterlinje i form av den store St. Hallvard-figuren. Det er trukket en horisontal linje under føttene hans, der de to robåtene er plassert ut til hver sin side. Til sammen utgjør de to aksene en avbalansert korsform. Båtene kan sees som skålene i en vekt. Dimensjonering av figurer i forhold til et verdihierarki, og vekten som symbol, er virkemidler vi kjenner fra middelalderens religiøse fremstillinger.  
+
Verket har et monumentalt formuttrykk med enkel linjeføring. Komposisjonen er bygget opp med en kraftig vertikal senterlinje i form av den store St. Hallvard-figuren. Det er trukket en horisontal linje under føttene hans, der de to robåtene er plassert ut til hver sin side. Til sammen utgjør de to aksene en avbalansert korsform. Båtene kan sees som skålene i en vekt. Dimensjonering av figurer i forhold til et verdihierarki, og vekten som symbol, er virkemidler vi kjenner fra middelalderens religiøse fremstillinger.<br>
  
Schiøll hadde rådhuset i tankene under tilblivelsesprosessen av utsmykningen. Siden skulpturen fortsatt er på sin opprinnelige plass kan vi si at den er ” in situ”<ref>lat., ”på stedet”. Betegnelse som brukes om kunstverk som ikke er fraflyttet sin opprinnelige plassering.</ref> . Omgivelser og kontekst er faktorer som begge utgjør store deler i komposisjonen. Når den estetiske helheten er uforandret vil betrakteren i større grad ha mulighet til å forstå kunstnerens intensjoner. ”Som den står der, virker den voldsom sett nedenfra, nesten liten fra sjøen og best forfra og fra Akershussiden”<ref>Just, Carl. Rådhuset i Oslo. (Oslo: Aschehoug 1952), 189.</ref> skal Schiøll selv ha uttalt om verket. Verket er tilpasset bygningens arkitektoniske helhet og er derfor å regne som arkitektonisk skulptur<ref>skulptur laget med tanke på en konkret bygning. Intensjonen kan være å utsmykke eksteriør, nisjer osv. I de fleste tilfeller må skulpturen underordnes og tilpasses arkitekturen ettersom oppfatningen om at ”arkitekturen er skulpturens mor” er rådende.</ref>. <br>Skulpturgruppen er støpt i bronse. Metallet er en legering bestående av ca. ni deler kopper til en del tinn. Sammen med tre og marmor regnes materialet som et av de mest brukte i europeisk billedhuggerkunst. Over tid vil det dannes et lag patina<ref>også kalt verdigris. Man skiller mellom naturlig og kunstig fremstillet.</ref> som gir skulpturen en grønnaktig emaljelignende overflate. Dette skyldes en kjemisk prosess som oppstår etter langvarig eksponering for friluft, fuktighet og sollys. Naturlig patina danner en tynn hinne utenpå metallet som beskytter for evt. korrosjon grunnet forurensning.<br>
+
Schiøll hadde rådhuset i tankene under tilblivelsesprosessen av utsmykningen. Siden skulpturen fortsatt er på sin opprinnelige plass kan vi si at den er ” in situ”<ref>lat., ”på stedet”. Betegnelse som brukes om kunstverk som ikke er fraflyttet sin opprinnelige plassering.</ref> . Omgivelser og kontekst er faktorer som begge utgjør store deler i komposisjonen. Når den estetiske helheten er uforandret vil betrakteren i større grad ha mulighet til å forstå kunstnerens intensjoner. ”Som den står der, virker den voldsom sett nedenfra, nesten liten fra sjøen og best forfra og fra Akershussiden”<ref>Just, Carl. Rådhuset i Oslo. (Oslo: Aschehoug 1952), 189.</ref> skal Schiøll selv ha uttalt om verket. Verket er tilpasset bygningens arkitektoniske helhet og er derfor å regne som arkitektonisk skulptur<ref>skulptur laget med tanke på en konkret bygning. Intensjonen kan være å utsmykke eksteriør, nisjer osv. I de fleste tilfeller må skulpturen underordnes og tilpasses arkitekturen ettersom oppfatningen om at ”arkitekturen er skulpturens mor” er rådende.</ref>.<br>Skulpturgruppen er støpt i bronse. Metallet er en legering bestående av ca. ni deler kopper til en del tinn. Sammen med tre og marmor regnes materialet som et av de mest brukte i europeisk billedhuggerkunst. Over tid vil det dannes et lag patina<ref>også kalt verdigris. Man skiller mellom naturlig og kunstig fremstillet.</ref> som gir skulpturen en grønnaktig emaljelignende overflate. Dette skyldes en kjemisk prosess som oppstår etter langvarig eksponering for friluft, fuktighet og sollys. Naturlig patina danner en tynn hinne utenpå metallet som beskytter for evt. korrosjon grunnet forurensning.<br>
  
 
== Referanser  ==
 
== Referanser  ==

Revisjonen fra 31. okt. 2011 kl. 10:45

Nic Schiøll: St. Halvard, 1938-1945. Bronse. Oslo Rådhus. Foto: Brigitte Stolpmann

Under oppførelsen av Oslo Rådhus ble det i 1936 utlyst en omfattende konkurranse for utsmykningen av bygget.[1] Den norske billedhuggeren Nic.Schiøll vant konkurransen med Oslos skytshelgen St. Hallvard, og utformet i perioden 1938-1950 en 9 m høy veggskulptur i bronse. Skulpturen på fasaden mot sjøen ble ferdigstilt til innvielsen av Rådhuset i 1950, på St. Halvards dag 15.mai.

Motivbeskrivelse

Nic. Schiølls veggskulptur er plassert på Oslo Rådhus' sørfasade. Skulpturen har en markant posisjon på øvre høyre del av fasaden. Schiøll beskriver selv at han var opptatt av at figuren måtte være stor for å forholde seg til det store rommet mellom Akershus, Vestbanen, Rådhuset og sjøen.[2]

Skulpturen beskriver legenden om hendelsen som gjorde Hallvard Vebjørnsen til helgen.
Sentralt i Schiølls komposisjon, er St. Hallvard fremstilt som en ung mann, med armene løftet i en velsignelse. Den høyre hånden har åpen håndflate, mens han i den venstre holder tre piler med spissene ned. En enkel sirkelskive, kantet av to ringer, danner glorien bak hans hode. Under konsollen St. Hallvard-figuren står på, ses en kvernstein og en kvinnefigur som ser ut til å flyte opp. Selve St. Hallvard-figuren er flankert av to relieffer, som forestiller to stiliserte skip med St. Hallvard og en kvinne i båten til venstre for figuren, og to forfølgende menn siktende med pil og bue i båten til høyre. Relieffene og kvinnen under konsollen er i samme målestokk sett i forhold til selve hovedfiguren St. Hallvard, som er adskillig større. Ulikheten i størrelse på de ulike elementene er med på å fremheve helgenen. Relieffene og kvinnen under konsollen fungerer som narrative elementer, i den forstand at de tematiserer en viktig del av sagnet om St. Hallvard.

Ikonografisk innhold

Hallvard ble født i Lier ved Drammen omkring 1020. Myten om St. Hallvard kommer fra islandske kilder som forteller om bondesønnen Hallvard Vebjørnsson fra Lier. En gravid kvinne hadde blitt beskyldt for tyveri, men Hallvard trodde på hennes uskyld og prøvde å redde henne. Forfølgerne drepte begge to og Hallvards lik ble senket ned i Drammenselven med en møllestein rundt halsen. Men liket sank ikke, og sammen med andre uforklarlige hendelser tydet dette på at Hallvard måtte være en helgen.

Formale virkemidler
St.Hallvard 012.JPG

St. Hallvard er ikledd typisk middelalderbekledning: knelang kjortel, strømper og kappe. Klærne er tettsittende og foldes i naturlige draperinger som fremhever kroppens anatomi.

Som mange av datidens kunstnere gikk Nic Schiøll i lære hos Antoine Bourdelle i Paris. Schiølls produksjon er påvirket av etterkrigstidens nyklassisisme, som tok opp igjen klassisismens formidealer. Skulpturen bærer i seg i seg ånden fra etterkrigstidens gjenoppbygningsoptimisme.

Verket har et monumentalt formuttrykk med enkel linjeføring. Komposisjonen er bygget opp med en kraftig vertikal senterlinje i form av den store St. Hallvard-figuren. Det er trukket en horisontal linje under føttene hans, der de to robåtene er plassert ut til hver sin side. Til sammen utgjør de to aksene en avbalansert korsform. Båtene kan sees som skålene i en vekt. Dimensjonering av figurer i forhold til et verdihierarki, og vekten som symbol, er virkemidler vi kjenner fra middelalderens religiøse fremstillinger.

Schiøll hadde rådhuset i tankene under tilblivelsesprosessen av utsmykningen. Siden skulpturen fortsatt er på sin opprinnelige plass kan vi si at den er ” in situ”[3] . Omgivelser og kontekst er faktorer som begge utgjør store deler i komposisjonen. Når den estetiske helheten er uforandret vil betrakteren i større grad ha mulighet til å forstå kunstnerens intensjoner. ”Som den står der, virker den voldsom sett nedenfra, nesten liten fra sjøen og best forfra og fra Akershussiden”[4] skal Schiøll selv ha uttalt om verket. Verket er tilpasset bygningens arkitektoniske helhet og er derfor å regne som arkitektonisk skulptur[5].
Skulpturgruppen er støpt i bronse. Metallet er en legering bestående av ca. ni deler kopper til en del tinn. Sammen med tre og marmor regnes materialet som et av de mest brukte i europeisk billedhuggerkunst. Over tid vil det dannes et lag patina[6] som gir skulpturen en grønnaktig emaljelignende overflate. Dette skyldes en kjemisk prosess som oppstår etter langvarig eksponering for friluft, fuktighet og sollys. Naturlig patina danner en tynn hinne utenpå metallet som beskytter for evt. korrosjon grunnet forurensning.

Referanser

  1. Just, Rådhuset i Oslo, første del, "Historikk", 209-210.
  2. Just, Rådhuset i Oslo, annen del, "Beskrivelse", 188-189.
  3. lat., ”på stedet”. Betegnelse som brukes om kunstverk som ikke er fraflyttet sin opprinnelige plassering.
  4. Just, Carl. Rådhuset i Oslo. (Oslo: Aschehoug 1952), 189.
  5. skulptur laget med tanke på en konkret bygning. Intensjonen kan være å utsmykke eksteriør, nisjer osv. I de fleste tilfeller må skulpturen underordnes og tilpasses arkitekturen ettersom oppfatningen om at ”arkitekturen er skulpturens mor” er rådende.
  6. også kalt verdigris. Man skiller mellom naturlig og kunstig fremstillet.


Bibliografi

Ekroll, Øystein. Nidarosdomen: Vestfrontens skulpturer. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, 2006.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo.
Oslo: H. Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 2000.

Just, Carl. Rådhuset i Oslo. Første del. "Historikk". Oslo: H.Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 1950.

Just, Carl. Rådhuset i Oslo. Andre del. "Beskrivelse". Oslo: H. Aschehoug & Co, (W. Nygaard), 1952.

Undset, Sigrid. Sankt Halvards liv, død og jærtegn. 2.utg. Verbum forlag, 2004.

Østby, Leif et al. (red.). Norsk kunstnerleksikon. Bind 3. Oslo: Universitetsforlaget AS, 1986.


Eksterne lenker