Forskjell mellom versjoner av «Studium (med fem figurer)»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 9: Linje 9:
 
== Kontekstualisering ==
 
== Kontekstualisering ==
  
<br/>Charlotte Gyllenhammar arbeider, som mange jevnaldrende kunstnere, innenfor en postmodernistisk stil med utgangspunkt i det selvbiografiske og med fokus på det figurative og narrative.<ref>UR, ``Mellan konst och kitsch``, video, 31:00-34:00</ref> Spenningsfylte og flertydige kunstverk, samt måten hun trekker inn eldre arbeidsmetoder og materialer i de figurative bronseskulpturene<ref>Danbolt, ´´Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag´´, 456</ref> er også trekk fra 1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet. Resten av kunstnerskapet hennes står i stil med 1990- og 2000-tallet med bruken av video, digital kunst, iscenesatt foto<ref>Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 480-482</ref> og en blanding av politiske og subjektive fortellinger. Bronseskulpturene av barn skiller seg fra det hun pleier å arbeide med i materiale, men skulpturenes klassiske uttrykk og realisme står i stil med nye tendenser innenfor skulpturkunsten de siste årene, som kommer til uttrykk hos kunstnere som Frode Mikael Lillesund,<ref>Lillesund, ''Skulptur'', 1</ref> med verk som Harald Hårfagre og Kvinnefigur, og Kirsten Kokkin<ref>Blom, ''Kristen Kokkin'', 1</ref> med Adolescence eller Siblings. Kunstnerskapet hennes gir dermed inntrykk av kontinuitet i forhold til hennes generasjon og dagens kunst.
+
<br/>Charlotte Gyllenhammar arbeider, som mange jevnaldrende kunstnere, innenfor en postmodernistisk stil med utgangspunkt i det selvbiografiske og med fokus på det figurative og narrative.<ref>UR, ``Mellan konst och kitsch``, video, 31:00-34:00</ref> Spenningsfylte og flertydige kunstverk, samt måten hun trekker inn eldre arbeidsmetoder og materialer i de figurative bronseskulpturene<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag'', 456</ref> er også trekk fra 1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet. Resten av kunstnerskapet hennes står i stil med 1990- og 2000-tallet med bruken av video, digital kunst, iscenesatt foto<ref>Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 480-482</ref> og en blanding av politiske og subjektive fortellinger. Bronseskulpturene av barn skiller seg fra det hun pleier å arbeide med i materiale, men skulpturenes klassiske uttrykk og realisme står i stil med nye tendenser innenfor skulpturkunsten de siste årene, som kommer til uttrykk hos kunstnere som Frode Mikael Lillesund,<ref>Lillesund, ''Skulptur'', 1</ref> med verk som Harald Hårfagre og Kvinnefigur, og Kirsten Kokkin<ref>Blom, ''Kristen Kokkin'', 1</ref> med Adolescence eller Siblings. Kunstnerskapet hennes gir dermed inntrykk av kontinuitet i forhold til hennes generasjon og dagens kunst.
  
 
Barnemotiver er noe mange kunstnere har arbeidet med de siste tiårene, som Sally Mann<ref>Woodward, ''The disturbing photography of Sally Mann'', 1</ref>, Ron Mueck<ref>Hauser og Wirth, ''Ron Mueck images'', 1</ref> og Jonathan Hobin<ref>Casey, ''Jonathan Hobin re-creates...'', 1</ref>, og mange har tatt utgangspunkt i det uskyldige og sårbare barnet i møte med voksen tematikk. Hos Gyllenhammar dukker barna først opp i Fruit of love, pojke, flicka<ref>Högfeldt, ''Einsam ute'', 23</ref> og kjeledressen kom inn med betrakteren og out<ref>Högfeldt, ''Einsam ute'', 24</ref>. Hun utviklet seg fra noe nonfigurativt i ’’Fruit of love’’ til noe svært realistisk med stiliserte innsalg som vi ser i ‘’studium’’. &nbsp;Som hos de øvrige nevnte kunstnerne ser vi en dualitet mellom det uskyldige og ubehagelige i arbeidene hennes, og hun har som Jonathan Hobin plassert flere barn i kontekst med terror eller dramatiske hendelser. Hun sier selv at hun bruker barn fordi barnet er en figur vi konfronteres med, og som forsterker følelsene våre ved å minne oss om våre egne barn eller egen barndom. Hun påstår at barnet er det siste tabu i vår moderne kultur, og at når det kommer til barn setter vi grenser i en ellers grenseløs verden.<ref>UR, ´´Mellan konst och kitsch´´, Video, 13:22</ref> Det oppstår et rom som åpner opp for våre egne projiseringer, noe som kjennetegner store deler av kunstnerskapet hennes. ’’this important aspect of&nbsp; her work contributes to their ever-present concentrated tension. However, the concentration points us in the direction of a center that we ourselves have to fill with content. Maybe that is what is so uncanny’’`
 
Barnemotiver er noe mange kunstnere har arbeidet med de siste tiårene, som Sally Mann<ref>Woodward, ''The disturbing photography of Sally Mann'', 1</ref>, Ron Mueck<ref>Hauser og Wirth, ''Ron Mueck images'', 1</ref> og Jonathan Hobin<ref>Casey, ''Jonathan Hobin re-creates...'', 1</ref>, og mange har tatt utgangspunkt i det uskyldige og sårbare barnet i møte med voksen tematikk. Hos Gyllenhammar dukker barna først opp i Fruit of love, pojke, flicka<ref>Högfeldt, ''Einsam ute'', 23</ref> og kjeledressen kom inn med betrakteren og out<ref>Högfeldt, ''Einsam ute'', 24</ref>. Hun utviklet seg fra noe nonfigurativt i ’’Fruit of love’’ til noe svært realistisk med stiliserte innsalg som vi ser i ‘’studium’’. &nbsp;Som hos de øvrige nevnte kunstnerne ser vi en dualitet mellom det uskyldige og ubehagelige i arbeidene hennes, og hun har som Jonathan Hobin plassert flere barn i kontekst med terror eller dramatiske hendelser. Hun sier selv at hun bruker barn fordi barnet er en figur vi konfronteres med, og som forsterker følelsene våre ved å minne oss om våre egne barn eller egen barndom. Hun påstår at barnet er det siste tabu i vår moderne kultur, og at når det kommer til barn setter vi grenser i en ellers grenseløs verden.<ref>UR, ´´Mellan konst och kitsch´´, Video, 13:22</ref> Det oppstår et rom som åpner opp for våre egne projiseringer, noe som kjennetegner store deler av kunstnerskapet hennes. ’’this important aspect of&nbsp; her work contributes to their ever-present concentrated tension. However, the concentration points us in the direction of a center that we ourselves have to fill with content. Maybe that is what is so uncanny’’`

Revisjonen fra 22. okt. 2014 kl. 17:41

Motivbeskrivelse

Gyllenhammar - Studium (fem fig).JPG

Formalanalyse

Innholdsanalyse

Kontekstualisering


Charlotte Gyllenhammar arbeider, som mange jevnaldrende kunstnere, innenfor en postmodernistisk stil med utgangspunkt i det selvbiografiske og med fokus på det figurative og narrative.[1] Spenningsfylte og flertydige kunstverk, samt måten hun trekker inn eldre arbeidsmetoder og materialer i de figurative bronseskulpturene[2] er også trekk fra 1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet. Resten av kunstnerskapet hennes står i stil med 1990- og 2000-tallet med bruken av video, digital kunst, iscenesatt foto[3] og en blanding av politiske og subjektive fortellinger. Bronseskulpturene av barn skiller seg fra det hun pleier å arbeide med i materiale, men skulpturenes klassiske uttrykk og realisme står i stil med nye tendenser innenfor skulpturkunsten de siste årene, som kommer til uttrykk hos kunstnere som Frode Mikael Lillesund,[4] med verk som Harald Hårfagre og Kvinnefigur, og Kirsten Kokkin[5] med Adolescence eller Siblings. Kunstnerskapet hennes gir dermed inntrykk av kontinuitet i forhold til hennes generasjon og dagens kunst.

Barnemotiver er noe mange kunstnere har arbeidet med de siste tiårene, som Sally Mann[6], Ron Mueck[7] og Jonathan Hobin[8], og mange har tatt utgangspunkt i det uskyldige og sårbare barnet i møte med voksen tematikk. Hos Gyllenhammar dukker barna først opp i Fruit of love, pojke, flicka[9] og kjeledressen kom inn med betrakteren og out[10]. Hun utviklet seg fra noe nonfigurativt i ’’Fruit of love’’ til noe svært realistisk med stiliserte innsalg som vi ser i ‘’studium’’.  Som hos de øvrige nevnte kunstnerne ser vi en dualitet mellom det uskyldige og ubehagelige i arbeidene hennes, og hun har som Jonathan Hobin plassert flere barn i kontekst med terror eller dramatiske hendelser. Hun sier selv at hun bruker barn fordi barnet er en figur vi konfronteres med, og som forsterker følelsene våre ved å minne oss om våre egne barn eller egen barndom. Hun påstår at barnet er det siste tabu i vår moderne kultur, og at når det kommer til barn setter vi grenser i en ellers grenseløs verden.[11] Det oppstår et rom som åpner opp for våre egne projiseringer, noe som kjennetegner store deler av kunstnerskapet hennes. ’’this important aspect of  her work contributes to their ever-present concentrated tension. However, the concentration points us in the direction of a center that we ourselves have to fill with content. Maybe that is what is so uncanny’’`

==

Referanser

  1. UR, ``Mellan konst och kitsch``, video, 31:00-34:00
  2. Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 456
  3. Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 480-482
  4. Lillesund, Skulptur, 1
  5. Blom, Kristen Kokkin, 1
  6. Woodward, The disturbing photography of Sally Mann, 1
  7. Hauser og Wirth, Ron Mueck images, 1
  8. Casey, Jonathan Hobin re-creates..., 1
  9. Högfeldt, Einsam ute, 23
  10. Högfeldt, Einsam ute, 24
  11. UR, ´´Mellan konst och kitsch´´, Video, 13:22


Bibliografi