Tidsmaskinen

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Bjørn Carlsen, Tidsmaskinen, 1998-1999. Olje på lerret, 142 x 202 cm. Foto: Terje Heiestad.

Uferdig wiki-side.

Tidsmaskinen (143 x 202 cm) ble malt i 1998-99 av Bjørn Carlsen. Verket var malt som en del av oppussinga av Domus Bibliotheca, det juridiske biblioteket ved Universitetet i Oslo. Verket er et av fire verk som ble malt på dette oppdraget. Verket er et maleri og teknikken som er brukt er olje på lerret.

Motivbeskrivelse

Verket er delt på midten av en list slik at en kan få inntrykk av at dette er to malerier tett ved hverandre. Bildet er figurativt og i hver rute er det plassert en menneskelig skikkelse i helfigur. Begge to fremstår kvinnelige med bryster og brede hofter. Opptegningen under malingen er synlig og tydelig i bildet og definerer rammen for formen til begge figurene. Figuren på venstre side er gul, hun er vendt mot oss med hender og føtter som ser ut til å oppløses i en abstrakt form som tidvis er skitten-gul og lilla. Over skuldrene bærer hun en mørk grå fugl, og den lilla formen som er en forlengelse av hennes lemmer ligger over fuglen som et skjerf. Ansiktet hennes er spøkelsesaktig og forvridd, som i smerte. Bakgrunnen er delt i to med lav horisont. Nedre del av bildet er dyp skitten grønn og rød, over horisonten er fargen primært oransje med noen geometriske former som stikker inn fra sidene i grønn, blå og rød. I et slags belte bak kvinnen, på den oransje bakgrunnen, er det malt et smårutet rutenett med grønne linjer, hvorav hver rute inneholder et lite tallet 13.

Figuren til høyre sitter med bena i kors, i det som kan minne om en tradisjonell lotusstilling. Denne figuren oppløses litt mot den grå-oransje bakgrunnen, der hvor den ikke er definert av tydelige gule områder flere steder på kroppen. Rundt hodet har figuren en tynn gul sirkel, som en glorie og ansiktet ser ut til å være Disney-figuren Donald Duck. Figurens venstre hånd hviler på låret mens figurens høyre hånd er plassert i skrittet og er malt rød. Figuren har et større rødt område på brystet. Den skitten-oransje bakgrunnen brytes av smalere blå og bredere gule linjer i sirkler bak figuren.

En tykk treramme rundt bildet er dekket med noe som fremstår metallisk og stedvis rustent i kvadratiske flekker. 

(ikke redigert tekst, det er ikke enda lest korrektur.)

Formanalyse

Med en helfigur i hver rute kan verket umiddelbart fremstå nokså symmetrisk. Formspråket er kraftig, men med en ganske uniform palett fremstår de to halvdelene av bildet likevel nokså balansert. Hovedsakelig er bildet malt med blasse oransje og røde toner mens figurene framstår distanserte og groteske. Særlig figuren til venstre ser ut til å være i smerte, plassert framfor ulykkes-tallet ‘13’ og bærende på det som fort kan oppfattes som et dødt dyr. Figuren til høyre kan også lett oppfattes forstyrrende med sin overdrevne, dels transparente kropp, tegneserie-ansikt og tydelige religiøse overtoner. 

Carlsen er meget inspirert av Edvard Munch i sin kunst som er tydelig her både i deler av fargebruken og i utrykket som fremstår meget ekspresjonistisk. Som i mange av hans malerier i denne serien, er det brukt flere ulike teknikker i prosessen for å få fram det ønskede uttrykket. Blant annet har Carlsen brukt både pensler, svamp og sandpapir for å få de effektene han ønsket. Samtidig gjør valget av en stor treramme med metalliske innslag sitt for å gjøre uttrykket massivt og dominerende.

Innad i selve bildet er rommet nærmest ikkeeksisterende. Med unntak av det som kan fremstå som en lav horisont i den venstre rammen er det ingen tegn til rom i billedflaten. Det er få tilfeller av egenskygge i bildet og ingen slagskygge, men i det høyre bildet er det felter av kraftig høylys på begge armene og på hodet. Fargene er stort sett duse og rolige, dog helheten blir ganske skrikende. Særlig de gule feltene på figuren til høyre skaper stor kontrast.

Ingenting i bildet fremstår spesielt virkelighetsnært og det er lett å få assosiasjoner til drømmer og myter. Særlig med det spøkelsesaktige ansiktsuttrykket på figuren til venstre og de religiøse overtonene på figuren til høyre gir dette inntrykket.

Kontekst

Verket er plassert på det juridiske fakultets bibliotek, Domus Bibliotheca i sentrum av Oslo, i Karl Johans gt.[1] Biblioteket er en del av Universitetet i Oslos Universitetsbibliotek. Det er et av Norges eldste biblioteker med tanke på at fakultetets bygninger er det eldste universitetet i Norge. Det ble opprettet 2. september 1811 av Kong Fredrik 6. [1]

Under oppussinga av Domus Bibliotheca på 1990-talet

Bildet henger litt til siden i biblioteket, ved noen kopimaskiner og inngangsdøren til et kontor. Det er ikke opplyst med egen belysning og har ingen plakat med informasjon. Verkets kraftige uttrykk og potensielt forstyrrende motiv blir litt dempet av den lite flatterende plasseringen det har per i dag.

Betydning

Carlsens verk har utviklet seg gjennom årene. Han begynte å bli en kjent maler i starten av 1970-årene hvor den tidligste kunsten hans var preget av tidlig impresjonisme og post-impresjonisme. Mens den senere kunsten hans kan mer bli sett i lys av surrealismen, ekspresjonismen og i 1970-årene utviklet kunsten hans seg til å være på på linje med tidens nyekspresjonisme.[2]

Noen av kunstnerne han så opp til og fant inspirasjon hos var Vincent van Gogh og Paul Cézanne. Carlsens bruk av Donald Duck utrykket i verket er direkte hentet fra Van Gogh. "Jeg tror det har noe med smerte og gjøre, den ubevisste lidelse"[3] sier Carlsen selv. Videre forklarer han at "Donald er en slags mytologisk figur som har med det ubevisste å gjøre, et tegn på den ubevisste destruksjon"[3]. På grunn av Donald utrykket hos kvinnen på det høyre bildet kan en ikke se hvilke følelser kvinnen viser omverdenen. Kvinnen har en ubevisst følelse som fører til en ubevisst destruksjon.

Norske kunstnere som Edvard Munch, Lars Hertervig og August Cappelen opptok han også. [2] Kunstnerne han er inspirert av kan en også hente ut fra de ulike epokene i kunsthistorien som også Carlsens kunst kan bli sett i lys av. Som for eksempel Van Gogh og Cézanne som er to av de mest sentrale kunstnerne innen post-impresjonisme men også Munch som er en av de mest sentrale innen ekspresjonismen. Carlsens fargebruk kan også sammenlignes med Munch. Munch brukte farger for å utrykke følelsene i bildet, noe vi kan se Carlsen også bruker i verket Tidsmaskinen, men også flere av sine andre verk. Fargen forteller noe om både følelsen som Carlsen legger i verket men også følelsen han har lagt hos figurene i verket. Verket til Carlsen er en subjektiv oppfatning av verden[4] som er knyttet opp til ekspresjonismen.

Selv om Bjørn Carlsens verker ofte beskrives som ekspresjonistiske er ikke dette en beskrivelse han selv bruker. I et intervju i 2012 kunne kunstneren fortelle at han selv mener bildene, og da særlig valget av motiv, er alt for kontrollert og bevisst til at han komfortabelt kan beskrives som ekspresjonist, dog det er et motsetningsforhold i bildene, forteller han, mellom kjærlighet og hærverk som kan oppfattes nokså kraftig. «Menneskets kontinuerlige traume på jorda» og kontrasten til den livsglede det er å finne i sterke farger og store former er viktige for Carlsen. Når fargene i verket er streke og innbydende mens motivet fort kan virke grotesk og fryktelig, så er dette for å formidle hvor «sterkt» og mangfoldig livet er, Carlsen vil gjerne formidle en form for ur-opplevelse av tilværelsen.

Figurene i bildet minner fort om religiøse skikkelser eller personer fra mytologi, om det er Donald-figuren i guruens lotusstilling med glorie, eller kvinnen som en madonna med et dyr slengt over seg, som slangen over evas skuldre. Men disse religiøse skikkelsene er maktesløse og i smerte. Brun skriver om hvordan Carlsens figurer er blitt «paradokser; forvirrede guder, avmektige vismenn». De har ingen makt, ei heller ser de ut til å finne trøst og styrke i det religiøse.

Carlsen har også snakket om hvordan bildeserien i Domus Bibliotheca i stor grad handler om miljøproblematikk. Den døde eller døende fuglen kan lett leses i sammenheng med et globalt klima i forfall, og de nakne menneskekroppene kan fort gi assosiasjoner til menneskehetens sårbarhet i møte med slike massive krefter. I lys av kommentaren til Brun, blir det lett å tenke at det vi ser er figurenes indre liv, smerte og forvitring i møte med den kaotiske verden de befinner seg i.

Lenker

https://vimeo.com/35940660

https://nbl.snl.no/Bjørn_Carlsen

https://snl.no/ekspresjonisme

https://snl.no/Universitetet_i_Oslo

Litteraturliste/bibliografi

Intervju med Bjørn Carlsen

Store norske leksikon online, s.v.” Bjørn Carlsen”. Oppsøkt 06.09.17. 

Store norske leksikon online s.v.” Ekspresjonisme”. Oppsøkt 07.10.17 

Store norske leksikon online, s.v.” Universitetet i Oslo”. Oppsøkt 11.09.17.  

Koefoed, Holger. Bjørn Carlsen, undring over tingenes tilstand. Oslo: Labyrint Press, 1995.   

Referanser

  1. 1,0 1,1 Store norske leksikon online s.v. "Universitetet i Oslo"
  2. 2,0 2,1 Store norske leksikon online s.v. "Bjørn Carlsen"
  3. 3,0 3,1 Koefoed, Holger, Bjørn Carlsen, undring over tingenes tilstand, s.54, sitat    
  4. Store norske leksikon online s.v. "Ekspresjonisme"