Tiltrekning I

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 24. okt. 2021 kl. 15:46 av Mariketg@uio.no (diskusjon | bidrag) (Litteratur)

Hopp til: navigasjon, søk
Edvard Munch, Tiltrekning I, 1896. Litografi, 479 x 361 mm. Foto: D.A. Ivarsøy.

Innledning

Tiltrekning I av Edvard Munch ble malt i 1896. Det er et litografi på japanpapir, i høydeformat med en buet linje øverst. Målene på bildet er 479 x 362 mm.

Det finnes fire varianter av motivet; to raderinger fra 1895 og to litografier fra året etter. Ved å bruke et motiv flere ganger kunne Munch perfeksjonere og videreutvikle ideene sine.[1] Tiltrekning I er en del av "Livsfrisen", en serie dypt personlige, uttrykksmettede motiver utført i både maleri og grafikk, ladet med eksistensiell uro og angst.[2] Verket ble først kjent under tittelen Stjerner som en del av Munchs grafiske mappe kalt Speilet, men endret senere navn til Tiltrekning I.

I dag eies bildet av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Motivbeskrivelse

I sentrum av bildet ser vi to unge mennesker, en mann og en kvinnte i profil. Ansiktene er bleke og tilsynelatende like. Øynene kan minne om to store sorte hull, og de har nesten ingen antydning til munn. Det virker nærmest som det er et dragsug i øynene deres, og de er helt oppslukt av hverandre. De store sorte øynene står i kontrast til de bleke og uttryksløse ansiktene. Kvinnens lange hår svøpes rundt hodet til mannen, som om han dras mot henne i en omfavnelse. Dette skaper en umiddelbar forbindelse mellom de to. De rissede linjene i ansiktene til paret skaper en uro som står i kontrast til den mer rolige og duse bakgrunnen. Skyggene fra paret blir dratt eksessivt langt ut, og treffer det hvite gjerdet i midten av bildet. Kontrasten mellom den mørke naturen og de hvite ansiktene skaper en intens virkning.

Bak dem ser vi et landskap med himmel og strandlinje. Vi ser en buktende vei som blir smalere og smalere før den forsvinner ut i mørket mot høyre side av bildet. Det er aften eller natt i bildet, og det synes å harmonere med den intense stemingen. Skinnet fra stjernene og speilingen i vannet skaper en stemning av mystikk. Bak stakittgjerde gjerdet ser vi et tre med stor krone. Gjerdet skaper dypde i bildet. Et lys under treet anes. Munch har ofte brukt landskapet i Åsgårdstrand i sine bilder, og det er grunn til å tro at det gjelder også dette bildet.[3]

Fargene i bildet er stor sett nyanser av sort og hvitt som er typisk for litografi. Disse fargene blir ofte brukt for å skape en steming av dysterhet og og død, og kan gi en indikasjon på stemningen og forholdet mellom de to.

Fargebruken skaper store kontraster, der de lyse delene av bildet; hav og himmel, er på venstre side med kvinnen, og de mørke delene med landskapet er på mannens side. Kontrasten skaper et diagonalt skille fra hjørne til hjørne, og det blir en skjevdeling mellom kvinnen og mannen der mannen har den store mørke massen over seg, nesten som en tung, regnfull sky. Kvinnen har på den andre siden de lysere elementene, himmelen og havet, over seg.

Teknikk og linjebruk

Tiltrekning 1 er et grånyansert litografi hvor Munch har benyttet seg av tusj og kritt på stein. Litografiet dannes ved at kunstneren maler eller tegner på en fettholdig stein. Deretter bearbeides steinens overflate med vann, syre eller gummi for å feste bildet slik at man senere kan ta trykk av motivet. De dypeste partiene har Munch malt med en litografisk tusj. På stjernehimmelen og i refleksjonen i vannet har han brukt den litografiske stiften. Videre i bildet har han tatt inspirasjon fra raderingsteknikken og brukt koldnål til å risse inn de skarpe linjene som blant annet markerer kvinnen sitt fyldige hår som omfavner mannen. "Litografiet er trykket på grått papir og er klippet langs bue-formen for så bli montert på kartong av kunsteren selv."[4] Det avrundede høydeformat setter et noe religiøst og sakralt preg på bildet. Dette kommer til utrykk i Munch sitt St. Cloud-manifest hvor han skriver, "Folk skal forstå det hellige ved det og de skal ta hatten av som i en kirke"[5]. Med litografi stiften tegnet Munch lange og buede linjer som harmonisk knytter hav, himmel og menneskene sammen til en enhet. Munch benyttet seg av krasse og ekspressive horisontale linjer som skaper et skille mellom havet og himmelen. Dette fremheves ved de tykke og duse linjene som gradevis beveger seg opp fra vannkanten og til himmelen. Samtidig kan vi se at han brukte skarpe og buede vertikale linjer som gir himmelen bevegelse. Munch kombinerte ekspressive og harmoniske linjer som både går vertikalt og horisontalt. Ved bruk av slike kontraster får han naturen til å virke levende.

Fargebruk og romfølelse

Fargene i bildet er hovedsakelig sorte og hvite noe som er typisk for et litografi. Munch har valgt natten som motiv, og ved hjelp av ulike grånyanser fremhever fargebruken den intime stemningen mellom paret. I bildet kan vi se en diagonal strekke seg fra nedre venstre hjørne til øvre høyre hjørne. Den høyre siden er hovedsakelig mørk og står i kontrast til den lyse venstre siden. Samtidig ser vi at naturen på den mørke siden er buet. Dette gjør at den mørke og lyse siden smelter sammen på tross av fargekontrasten. På den mørkeste delen av bildet befinner det seg et hvitt stakittgjerde som strekker seg inn mot sentrum av bildet. Gjerdet skaper et linjeperspektiv da det beveger seg diagonalt innover bildeflaten, samtidig som det fremhever romfølelsen i bildet. Den mørke og buktende veien bak paret blir smalere i møtet med enden av stakittgjerdet og forsterker det tredimensjonale utrykket. Betrakteren er tett på figurene i front og vi ser på bildet fra et normalperspektiv. Motivmessig er det et klart skille mellom forgrunnen og bakgrunnen. I forgrunnen står paret som ser hverandre inn i øynene og i bakgrunnen ser vi naturen. Parets ansikter er hvite og står i kontrast til deres mørke øyne og hår. Konturen i kvinnens hår markeres med hvite linjer og blåser mot mannen, hvilket samler de to personene til en enhet. De bølgede linjene i håret til kvinnen står i stil til den buede naturen hvilket skaper en harmoni mellom forgrunnen og bakgrunnen på tross av farge kontrastene. Paret i forgrunnen og samlingen mellom den mørke buktende veien og det hvite stakittgjerdet i bakgrunnen skaper dybde og romfølelse i bildet.

Lys og skygge

Bildet har en naturlig hovedlyslyskilde som ligger utenfor billedflaten, mest sannsynlig er dette månen. Ut ifra skyggene som kastes bak figurene kan man anta at hovedlyskilden er bak oss som beundrer verket. I tillegg fungerer de to stjernene til venstre i bildet til dels som lyskilder, da de gjenspeiler seg i vannet.

Billedflaten består av store konstraster mellom lys og skygge, som jo er et naturlig resultat av teknikken Munch har brukt, nemlig litografi. Gråtoneskalaen skaper en monoton konsentrasjon rundt motivet. Dualismen i det mørke og det lyse framstår likeverdig, men skaper samtidig en kontrast internt som kan tolkes symbolsk. For eksempel: det gode og det onde. Symbolbruken blir mer betydningsfull hvis man ser nærmere på den gjennomgående diagonalen i bildet. Diagonalen skiller det lyse og skyggefulle fra hjørne til hjørne, og det er neppe tilfeldig at det er mannen som har fått de mørke, "onde" partiene på sin side. Det som kan oppfattes som en trekrone på høyre side av bildet er helt mørkbelagt, og fungerer som en lunefull, dyster sky, hengende over mannen og hans sjel.

Spenningen i motivet forsterkes av den kontrasterende dynamikken i det mørke mot det lyse. Gråtoneskalaen gir et uttrykk som kan oppleves både dystert og vakkert på samme tid, og de mørke, ovale øynene til mannen og kvinnen står som en krass dissonans til den nærmest syklige, kritthvite huden. Vi kan ane skyggene til menneskene på det hvite stakittgjerdet, noe som også bekrefter deres faktiske tilstedeværelse i motivets "virkelighet".

Tid, bevegelse og komposisjon

Munch har valgt natten som setting, som gir den rette intime stemningen til motivet. Han skildrer opplevelser fra sitt eget liv, som man for øvrig kan finne i dagbøker sammen med skisser. Alt foregår i den stemningsfulle skumringen.

Bildet har en lukket form der betrakteren dras med inn i øyeblikket. Den buede formen på komposisjonen gir bildet sakrale overtoner. Bildet er i høydeformat. Håret til kvinnen ser ut til å være i bevegelse, som om en imaginær vind virvler rundt hovedpersonene i motivet. Den mørke settingen, men ikke minst grafikken som kunstform, gir både motstand og muligheter ved at teknikken tvinger Munch til å forenkle og å konsentrere uttrykket, det blir mindre plass til detaljer.

Kvinneskikkelser og løsrivelse

Munch var bare 21 år gammel da han forelsket seg i Milly Thaulow, også kjent som Fru Heiberg.

Kontekstualisering

Tiltrekning 1 ble til i en tid der samfunnet var preget av store teknologiske og vitenskapelige fremskritt. Verden endret seg i rekordfart og gjorde at mange kunstnere følte seg fremmedgjort. Når verden utenfor var utydelig og fremmed, søkte de seg innover i følelseslivet. En økende interesse for menneskets indre sjeleliv ble til motiver som skulle formidle følelser som begjær, angst, uro og kjærlighet.[6]

I 1890 reiste Munch til Paris der han fikk oppleve verkene til andre samtidige kunstnere som Gauguin, Monet og Gogh. Påvirket av tendensene i samtiden ble han interessert i symbolisme og Nietzches filosofi, kjærlighetens utfordringer og døden. Dette ga næring til Munchs psyke, og ideen om Livsfrisen vokste frem. [7]

Munch hadde mange opphold i Frankrike gjennom 1890 årene, men det var i Berlin han skulle få sine fremste suksesser.[8] Det var også her han ble introdusert for grafikken som teknikk. Med grafikkens muligheter kunne Munch eksperimenter og med sine kunstneriske uttrykk på en helt ny måte. Han kunne overføre sine viktigste motiver til grafiske utgaver, og motivene kunne bearbeides, mangfoldiggjøres og distribueres i større opplag.[9]

På 1890 tallet var Munch påvirket av symbolismen og syntesismen, og var opptatt av temaer som angst, erotikk og traumer. Dette gjenspeiler seg i de mytiske og drømmeaktige elementene i Tiltrekning 1.[10]

I 1893 fikk Munch sitt ekspresjonistiske gjennombrudd med maleriet Skrik. I Norge ble han stående alene med sin særegne stil da flertallet av norske kunstnere fulgte nyromantikken. Den ekspressive kunsten skulle uttrykke følelser og subjektive reaksjoner, og på begynnelsen av 1900 tallet ble Munch en foregangsfigur for ekspresjonismen..[11]

Her kommer det mer informasjon

Eksterne lenker

Litteratur

Eggum, Arne. Edvard Munch: livsfrisen fra maleri til grafikk. Stenersen forlag, 1990.

Store norske leksikon online, S.v. «Litografi». Oppsøkt 21.10.21. https://snl.no/litografi

Referanser

  1. Johannesen, Edvard Munch, 43
  2. Eggum, Edvard Munch: Livsfrisen fra maleri til grafikk, 5
  3. Eggum, s.v. «Edvard Munch», Norsk Kunstnerleksikon online.
  4. Eggum, Edvard Munch, 83.
  5. Store norske leksikon, s.v. "Livsfrisen"
  6. Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 226
  7. Store norske leksikon online, s.v. «Norsk kunsthistorie»
  8. Ustevedt, Munch, 78
  9. Ustvedt, Munch, 98
  10. Fagernes 2021
  11. Store norske leksikon online, s.v. «Norsk kunsthistorie».