Forskjell mellom versjoner av «Tor kjører med bukkene»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
 
(9 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
== Motivbeskrivelse<br>  ==
+
[[Dagfin_Werenskiold|Dagfin Werenskiold]] (1892-1977) var en norsk kunstner spesielt kjent for sine polykrome trerelieffer, blant dem Tor kjører med bukkene (1940-1950). Verket inngår som en del av Yggdrasilfrisen, bestående av 16 trerelieffer integrert i Borggården utenfor Oslo Rådhus.
  
''Tor kjører med bukkene ''høyrer til ein serie på 16 store polykrome trerelieff som står i Borggarden til Oslo rådhus og er laga av bilethuggaren Dagfin Werenskiold (1892-1977). Relieffa er laga i kvistfri furu og formatet er 2,30 x 2,20 m, 30 cm tjukt og relieffdjupna er omkring 25 cm. Kvar av dei 16 verka veg nærare eit ton for seg sjølv.<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co,</ref> Dei vart laga på oppdrag frå Oslo kommune, og Werenskiold byrja på dei alt i 1940, og dei stod ferdige saman med heile rådhuset i 1950. [[Image:2011 vår werenskioldtorkjørermedbukkene.jpg|thumb|right|178px|Dagfin Werenskiold, Tor kjører med bukkene. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>Werenskiold fekk fyrst i oppdrag frå Rådhuskomitéen å setje i verk ti granittrelieff i Borggarden, men som fylgje av ljostilhøva høvde det betre å bruke tre som vyrke. Werenskiold overtydde Rådhuskomitéen om at relieffa laut lagast i tre og sidan malast, og slik vart det. Komitéen tinga seinare seks relieff til frå Werenskiold. Dei er no innlemma i Borggarden og og dannar eit bindeledd mellom dei malarane og bilethuggarane som har arbeidd på Rådhuset.<ref>Grønvold, Det store løftet, 298, 389, 390.,</ref> <br>Werenskiold har henta emnet sitt frå den norrøne gudelæra, særleg frå kvadet Trymskvida i Den eldre Edda. Tor var ein av dei viktigaste gudane i det heidne Norden. P. A. Munch fortel at Tor verjar menneskja mot naturkreftene og at han rår for ’luften og været, for regn og årsvekst’.<ref>Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. ( Revidert utgave ved Anne Holtsmark. Universitetsforlaget 1981), 37-39</ref> Han er i stadig kamp mot dei vonde jotnane. Han har ei vogn som vert dregen av dei to bukkane Tanngrisne og Tanngnjost.<ref>Sturlason, Snorre. Snorre: Den yngre Edda. (Omsett av Erik Eggen. Norrøne bokverk 42. Oslo: Det Norske Samlaget, 1970), 37-39. 2000), 390-393.</ref> Bukkane kan han slakte og ete og få livande att berre han sankar saman beina og legg dei i geitskinna. Av di han køyrer (’aker’ eller ’ek’) så ofte med desse bukkane , vert han som oftast kalla ’Ake-Tor’.<ref>Grønvold, Det store løftet, 391</ref> Når Tor ek med bukkane sin og lyftar hamaren, rullar vogna og det tordnar. <br>Komposisjonen syner guden Tor med ein hamar i handa medan han ek med vogna si, som vert dregen av dei alt nemnte bukkane. I bakgrunn ser me ein himmel og ein skinande sol. Midt i biletet er det store skyer som Tor ek på, ljose øverst og mørkare nederst, og under desse ein gard omringa av ein tett skog. Tor er mykje større enn garden nederst i biletet. Det er målte skuggar i relieffet, med sjølve uthugginga i trevyrke skapar kraftige liner og skuggar og såleis djubn og form.
+
Verket er utformet i kvistfri furu og dekksplanker og er 230 x 220 cm, 30 cm tykt, med en relieffdybde opptil 25 cm. Relieffet ble innsatt tre ganger med linolje og deretter malt, forgylt, forsølvet, etterfulgt av to lag med flytende plast for å beskytte fargen.<br>  
  
== Formale virkemidler ==
+
<br>
 +
 
 +
=== Motivbeskrivelse ===
 +
 
 +
Tor kjører med bukkene er tredelt ved hjelp av horisontale linjer; nederst ser vi en gård bestående av tre bygg, bak den tett skog. I det midterste planet i bildet er det hugget ut et tungt skylag, og over disse skyene kjører en mann med en vogn, trukket av to bukker. Bak mannen i vognen er himmelen klar og solen skinner.
 +
 
 +
Relieffet viser en mann sittende i en vogn, trukket av to bukker. Mannen holder en hammer, og er portrettert med en lukket silhuett. Han har på seg en rød kappe dekorert med stjerner. Mannen sitter stabilt, og han utstråler ro og nøytralitet. De to bukkene steiler, bærer preg av aggressive bevegelser, og har begge oppildnede ansiktsuttrykk. Den ene er brun og den andre er grå. Over Tor og bukkene ser man blå himmel, og en sol som sprer tykke solstråler til alle kanter. Under Tor og bukkene er det et tykt lag av grå skyer. Slik både vognen og bukkene er plassert, ser det ut som om de rir på uværet. Under de grå skyene er det tre bygg, og skog. Sett i forhold til disse bygningene er både Tor og bukkene kraftig overdimensjonerte.
 +
 
 +
<br> [[Image:2011 vår werenskioldtorkjørermedbukkene.jpg|thumb|right|178px|Dagfin Werenskiold, Tor kjører med bukkene. Foto: Brigitte Stolpmann]]
  
Relieffet er skipa til rytmisk frå eit jamvektsprinsipp, og det på eit naturleg og fritt grunnlag, utan konstruksjonar, utan bruk av det gylne snitt, og utan ismar og retningar. Ei viktig kjelde for kunstnaren må ha vore norsk folkekunst og særleg treskeringa, som hadde vore ein mogen kunstform hjå norske bygdekunstnarar, men som på Werenskiold si tid hadde vore lite nytta av dei hevdvunne kunstnarane.<ref>Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag, 3. utg. (Oslo: Det Norske Samlaget, 2009) 302</ref> Å velje ei scene frå den norrøne gudelæra til utsmykking av eit offentleg bygg må ha vore naturleg i Noreg både i mellomkrigstida og under krigen. Men Werenskiold skil seg frå dei som har framstilt den norrøne fortida tidlegare. Medan kunstnarane på 1800-talet skildra dei norrøne gudane som einsformige og stereotypiske nordiske menneske, store, sterke, blonde og blåaugde, og framstilte scener på eit særs dramatisk vis, har Werenskiold døyva ned si framstilling. 1800-talskunstnarane som skildra den norrøne fortida var gjerne nasjonalistar og ynskte vel å lyfte fram og herleggjere si eiga soge og sitt eige land. Werenskiold framstiller Tor som ein fredeleg kar, ein som vaktar over menneskjeheimen, der ho ligg omringa av dei veldige naturkreftane. At Tor ikkje er valdeleg, ikkje er ein ovleg krigarkar slik Werenskiold gjev han att, er det mogleg sjå i samanheng med den politiske stoda i Noreg under krigen; Werenskiold ynskte kan hende ikkje å bruke den norrøne fortida som reiskap for ein militaristisk og valdeleg ideologi som nasjonalsosialismen. Kunstnaren framstiller heller ikkje Tor som ein altfor ovmektig gud. Likså viktig i biletet er naturkreftene, som har fått ei framifrå posisjon i biletet. Menneska er heilt underordna i biletet, dei er ikkje ein gong med, anna enn at me ser ein bondegard heilt nederst; kan hende er bodskapen at menneskja er underordna større krefter enn oss sjølv og at me ikkje må vere for ovmodige, slik ein kan seie at ei viss politisk rørsle på fyrstninga av 1940-talet var.<br>Relieffet Tor kjører med bukken teiknar et vyrdeleg bilete av den norrøne guden Tor, og høver godt som utsmykking i eit offentleg representasjonsbygg. Relieffet er laga i ei forenkla flatestil med skarpe fargar som kan minne ein om dei dekorative arbeida til Gerhard Munthe og norsk kyrkjekunst på 1700-talet. Nokre har freista å hevde at treskjering var ei særmerkt norsk kunstgrein som ikkje hadde etterføljarar korkje på 1800-tallet eller 1900-talet før Werenskiold tok ho opp att.
+
=== Formale virkemidler  ===
  
== Referanser  ==
+
Werenskiold har benyttet seg av et stilisert formspråk der figurene trer kraftig ut av billedplanet i naivistisk stil. Formene er forenklede, fargen er ekspressiv, men harmonisk. Treet er grovt tilhugget og røft behandlet. Werenskiold brukte ikke kniv under arbeidet med relieffene, men huggjern og klubbe og senere elektrisk drill. Det gir et grovt uttrykk med relativt får detaljer. Uthuggingen i trevirket skaper kraftige linjer og skygge, som i sin tur skaper form og dybde i verket. Werenskiold har også malt skygger i relieffet, noe som forsterker denne effekten, kantet og rustikk. Formalt sett kan frisen i sin helhet ses som naturalisme og stilisering i en selsom blanding<ref>Parmann, Øistein, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. (Oslo: Dreyers forlag, 1967), 14.</ref> .
  
<references />  
+
Relieffet kan minne om middelaldersk ornamentikk med sin faste, brede og sterke grunnform og arkitektonisk inndeling . Med hans kombinasjon av gammelt og nytt – middelalder og moderne tid – skaper han et uttrykk som skiller seg fra hans samtidskunstnere, hvor han realiserer det rustikke og det primitivt folkelige<ref>Parmann, Øistein, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. (Oslo: Dreyers forlag, 1967), 23</ref> . <br>  
  
 
<br>  
 
<br>  
  
== Bibliografi ==
+
=== Ikonografisk innhold ===
  
Carl Just, Rådhuset i Oslo, 2. del. Oslo: H. Aschehoug &amp; Co, 1952.  
+
I Yggdrasilfrisens relieffer henter Werenskiold sine motiver fra den norrøne mytologien. I verket ser vi guden Tor, kjørende over himmelen i sin vogn. Tor er den fornemste guden etter Odin i den norrøne mytologien, kjent fra blant annet Edda og Trymskvida<ref>Munch, P.A, Norrøne gude- og heltesagn (Oslo: Universitetsforlaget, 1967), 37</ref> . Tor rådde over luften, været, regn og årsvekst . Når vognen hans ruller over himmelen blir det Tor-dønn, eller torden. Verkets tittel indikerer at det er Tor som er relieffets objekt, og vi ser det også tydelig i verkets ikonografiske innhold. Her kjører Tor i vognen, trukket av bukkene Tanngnjost og Tanngrisne<ref>Munch, P.A, Norrøne gude- og heltesagn (Oslo: Universitetsforlaget, 1967), 37</ref> . I hendene hånd holder han hammeren, Mjollne. Tor er langt større enn omgivelsene rundt ham.  
  
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag, 3. utg.
+
<br>
  
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug &amp; Co. (W. Nygård), 2000.  
+
Det norrøne motivet kan tolkes som et naturlig valg til en offentlig utsmykning. Rådhuskunsten skulle vise moralske holdninger og politisk lære, gjerne forankret i myter, historie og religion<ref>Grønvold, Ulf og Nils Anker og Gunnar Sørensen, Det store løftet. Rådhuset i Oslo, 30</ref> . Dette ser vi i Werenskiolds frise, her er Norges gamle førkristne historie hentet fram. Arkitektene bak Rådhuset søkte tilbake til folkekunsten og deres tradisjoner. Den nasjonalromantiske holdningen fikk fornyet kraft under krigen, og fikk også innflytelse på Rådhusets utsmykning . Vi kan tolke dette som et ønske om å fremheve Norges storhetstid før unioner og dansketiden, tilbake til de norrøne røttene.  
  
Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Revidert utgave ved Jørgen Haavardsholm. Oslo: Universitetsforlaget, 1996
+
<br>
  
Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyers Forlag, 1967.  
+
Werenskiold kunne valgt å fremstille Tor som en aggressiv, egenrådig gud, slik han fremstilles i Edda og i Trymskvida<ref>Munch, P.A, Norrøne gude- og heltesagn (Oslo: Universitetsforlaget, 1967), 37</ref> . Likevel ser han som en samlet rolig gud, som skuer bortover den klare himmelen med et rolig blikk, med hammeren i fanget, ikke hevet til værs. Himmelen er i ferd med å klarne opp, vi ser at solen lyser sterkt bak han. Her er ingen dramatisk scene skildret, heller en vokter av menneskeverden omgitt av naturkrefter. Muligens er denne fremstillingen valgt nettopp på grunn av verdets samtid. En ensidig fremstilling av den sterke, aggressive tordenguden kunne ført til nasjonalsosialistiske konnotasjoner. I en urolig og politisk ladet tid kan en forestille seg at en slik appell ikke ville blitt tatt godt imot, det ville sett ut som et politisk redskap. Werenskiold har heller grepet tak i en annen side ved tordenguden. Tor er ingen overmektig gud i dette verket, da naturkreftene spiller en like stor rolle. Vi kan tolke det verdihierarkisk – menneskene som underordnede nederst (de synes ikke engang), de veldige naturkreftene over dem og til sist guden Tor som forsøker å temme den ville naturen med sine krefter og hammer.  
  
Snorre Sturlason. Snorre: Den yngre Edda. Omsett av Erik Eggen. Norrøne bokverk 42. Oslo: Det Norske Samlaget, 1973 <br><br>  
+
<br>  
  
== Eksterne lenker ==
+
Werenskiold har uttalt at ”det var fint å ha et slikt arbeide i den tiden da det var så stor nervespenning” under andre verdenskrig<ref>Munch, P.A, Norrøne gude- og heltesagn (Oslo: Universitetsforlaget, 1967), 19</ref>. Det er vanskelig å ane de underliggende psykologiserende effektene disse nasjonale verkene hadde i en høyst urolig krigstid. Det er mulig å tenkte seg verket som en slags flukt inn i en fortid som var alt annet enn den usikre samtiden. <br><br>
 +
 
 +
=== Referanser ===
 +
 
 +
<references />
  
 
<br>  
 
<br>  
  
<br>
+
=== Bibliografi  ===
 +
 
 +
Danbolt, Gunnar. ''Norsk kunsthistorie: Bilder og skulptur frå vikingtida til i dag.'' 3. utgave. Oslo: Det norske samlaget, 2009.
 +
 
 +
Grønvold, Ulf og Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet. Rådhuset i Oslo.'' Oslo: Aschehoug, 2000.
 +
 
 +
Munch, P.A. ''Norrøne gude- og heltesagn.'' Oslo: Universitetsforlaget, 1967.
 +
 
 +
Parmann, Øistein. ''Dagfinn Werenskiolds trerelieffer.'' Oslo: Dreyers forlag, 1967.
 +
 
 +
Sturlasson, Snorre. ''Den norrøne gudeheimen''. Oslo: Olaf Norlis forlag, 1929.
 +
 
 +
=== Eksterne lenker  ===
  
[[Category:Dagfin_Werenskiolds_verker]][[Category:Relieff]][[Category:Alle_wiki-kunstverk]][[Category:Oslo_rådhus]]
+
[[Category:Dagfin_Werenskiolds_verker]] [[Category:Relieff]] [[Category:Alle_wiki-kunstverk]] [[Category:Oslo_rådhus]]

Nåværende revisjon fra 27. okt. 2012 kl. 22:23

Dagfin Werenskiold (1892-1977) var en norsk kunstner spesielt kjent for sine polykrome trerelieffer, blant dem Tor kjører med bukkene (1940-1950). Verket inngår som en del av Yggdrasilfrisen, bestående av 16 trerelieffer integrert i Borggården utenfor Oslo Rådhus.

Verket er utformet i kvistfri furu og dekksplanker og er 230 x 220 cm, 30 cm tykt, med en relieffdybde opptil 25 cm. Relieffet ble innsatt tre ganger med linolje og deretter malt, forgylt, forsølvet, etterfulgt av to lag med flytende plast for å beskytte fargen.


Motivbeskrivelse

Tor kjører med bukkene er tredelt ved hjelp av horisontale linjer; nederst ser vi en gård bestående av tre bygg, bak den tett skog. I det midterste planet i bildet er det hugget ut et tungt skylag, og over disse skyene kjører en mann med en vogn, trukket av to bukker. Bak mannen i vognen er himmelen klar og solen skinner.

Relieffet viser en mann sittende i en vogn, trukket av to bukker. Mannen holder en hammer, og er portrettert med en lukket silhuett. Han har på seg en rød kappe dekorert med stjerner. Mannen sitter stabilt, og han utstråler ro og nøytralitet. De to bukkene steiler, bærer preg av aggressive bevegelser, og har begge oppildnede ansiktsuttrykk. Den ene er brun og den andre er grå. Over Tor og bukkene ser man blå himmel, og en sol som sprer tykke solstråler til alle kanter. Under Tor og bukkene er det et tykt lag av grå skyer. Slik både vognen og bukkene er plassert, ser det ut som om de rir på uværet. Under de grå skyene er det tre bygg, og skog. Sett i forhold til disse bygningene er både Tor og bukkene kraftig overdimensjonerte.


Dagfin Werenskiold, Tor kjører med bukkene. Foto: Brigitte Stolpmann

Formale virkemidler

Werenskiold har benyttet seg av et stilisert formspråk der figurene trer kraftig ut av billedplanet i naivistisk stil. Formene er forenklede, fargen er ekspressiv, men harmonisk. Treet er grovt tilhugget og røft behandlet. Werenskiold brukte ikke kniv under arbeidet med relieffene, men huggjern og klubbe og senere elektrisk drill. Det gir et grovt uttrykk med relativt får detaljer. Uthuggingen i trevirket skaper kraftige linjer og skygge, som i sin tur skaper form og dybde i verket. Werenskiold har også malt skygger i relieffet, noe som forsterker denne effekten, kantet og rustikk. Formalt sett kan frisen i sin helhet ses som naturalisme og stilisering i en selsom blanding[1] .

Relieffet kan minne om middelaldersk ornamentikk med sin faste, brede og sterke grunnform og arkitektonisk inndeling . Med hans kombinasjon av gammelt og nytt – middelalder og moderne tid – skaper han et uttrykk som skiller seg fra hans samtidskunstnere, hvor han realiserer det rustikke og det primitivt folkelige[2] .


Ikonografisk innhold

I Yggdrasilfrisens relieffer henter Werenskiold sine motiver fra den norrøne mytologien. I verket ser vi guden Tor, kjørende over himmelen i sin vogn. Tor er den fornemste guden etter Odin i den norrøne mytologien, kjent fra blant annet Edda og Trymskvida[3] . Tor rådde over luften, været, regn og årsvekst . Når vognen hans ruller over himmelen blir det Tor-dønn, eller torden. Verkets tittel indikerer at det er Tor som er relieffets objekt, og vi ser det også tydelig i verkets ikonografiske innhold. Her kjører Tor i vognen, trukket av bukkene Tanngnjost og Tanngrisne[4] . I hendene hånd holder han hammeren, Mjollne. Tor er langt større enn omgivelsene rundt ham.


Det norrøne motivet kan tolkes som et naturlig valg til en offentlig utsmykning. Rådhuskunsten skulle vise moralske holdninger og politisk lære, gjerne forankret i myter, historie og religion[5] . Dette ser vi i Werenskiolds frise, her er Norges gamle førkristne historie hentet fram. Arkitektene bak Rådhuset søkte tilbake til folkekunsten og deres tradisjoner. Den nasjonalromantiske holdningen fikk fornyet kraft under krigen, og fikk også innflytelse på Rådhusets utsmykning . Vi kan tolke dette som et ønske om å fremheve Norges storhetstid før unioner og dansketiden, tilbake til de norrøne røttene.


Werenskiold kunne valgt å fremstille Tor som en aggressiv, egenrådig gud, slik han fremstilles i Edda og i Trymskvida[6] . Likevel ser han som en samlet rolig gud, som skuer bortover den klare himmelen med et rolig blikk, med hammeren i fanget, ikke hevet til værs. Himmelen er i ferd med å klarne opp, vi ser at solen lyser sterkt bak han. Her er ingen dramatisk scene skildret, heller en vokter av menneskeverden omgitt av naturkrefter. Muligens er denne fremstillingen valgt nettopp på grunn av verdets samtid. En ensidig fremstilling av den sterke, aggressive tordenguden kunne ført til nasjonalsosialistiske konnotasjoner. I en urolig og politisk ladet tid kan en forestille seg at en slik appell ikke ville blitt tatt godt imot, det ville sett ut som et politisk redskap. Werenskiold har heller grepet tak i en annen side ved tordenguden. Tor er ingen overmektig gud i dette verket, da naturkreftene spiller en like stor rolle. Vi kan tolke det verdihierarkisk – menneskene som underordnede nederst (de synes ikke engang), de veldige naturkreftene over dem og til sist guden Tor som forsøker å temme den ville naturen med sine krefter og hammer.


Werenskiold har uttalt at ”det var fint å ha et slikt arbeide i den tiden da det var så stor nervespenning” under andre verdenskrig[7]. Det er vanskelig å ane de underliggende psykologiserende effektene disse nasjonale verkene hadde i en høyst urolig krigstid. Det er mulig å tenkte seg verket som en slags flukt inn i en fortid som var alt annet enn den usikre samtiden.

Referanser

  1. Parmann, Øistein, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. (Oslo: Dreyers forlag, 1967), 14.
  2. Parmann, Øistein, Dagfin Werenskiolds trerelieffer. (Oslo: Dreyers forlag, 1967), 23
  3. Munch, P.A, Norrøne gude- og heltesagn (Oslo: Universitetsforlaget, 1967), 37
  4. Munch, P.A, Norrøne gude- og heltesagn (Oslo: Universitetsforlaget, 1967), 37
  5. Grønvold, Ulf og Nils Anker og Gunnar Sørensen, Det store løftet. Rådhuset i Oslo, 30
  6. Munch, P.A, Norrøne gude- og heltesagn (Oslo: Universitetsforlaget, 1967), 37
  7. Munch, P.A, Norrøne gude- og heltesagn (Oslo: Universitetsforlaget, 1967), 19


Bibliografi

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilder og skulptur frå vikingtida til i dag. 3. utgave. Oslo: Det norske samlaget, 2009.

Grønvold, Ulf og Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet. Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug, 2000.

Munch, P.A. Norrøne gude- og heltesagn. Oslo: Universitetsforlaget, 1967.

Parmann, Øistein. Dagfinn Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyers forlag, 1967.

Sturlasson, Snorre. Den norrøne gudeheimen. Oslo: Olaf Norlis forlag, 1929.

Eksterne lenker