Torso

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Motivbeskrivelse

SkulpturenTorso er, ifølge kunstneren, utført i beinhvit plastbetong.[1]Verket er datert 1956-1957 med format 138x44x21cm (målene er avrundet til nærmeste cm og bredden er målt på bredeste punkt).  Den hviler på en enkel, svartmalt totrinns pidestall på ca. 40 cm høy, mest sannsynlig laget av tre.

Plasseringen av skulpturen gjør det mulig å beskue den fra alle vinkler. Alle sider av skulpturen er bearbeidet, med en tydelig for- og bakside, der forsiden oppfattes som hovedside. Overflaten fremstår med tydelige spor etter redskapene som ble brukt under utformingen. Den er ikke polert, men er glatt ved berøring og dersom en banker på figuren, avsløres det at den er hul.

Verkets hvitfarge virker som et blikkfang i det ellers så ornamentfrie og geometrisk enkle rommet der den mørke pidestallen blir lite fremtredende da gulvet består av sorte steinfliser. Torsoen er et menneskes overkropp bestående av rygg, bryst og mage. Dens klareste kjennetegn er mangelen på, eller ufullkomne, lemmer og hode. Texmon Ryghs Torso har en klar abstrakt retning tross at den har flere gjenkjennelige trekk fra en klassisk torsoskulptur. 

Torso.jpeg

Formalanalyse

Skulpturen befinner seg inne i Niels Treschows hus som utgjør et bygg inn under Humanistisk Fakultet. Den har en sentral plassering i inngangspartiet i bygningen.

Det er en friskulptur, som er tilgjengelig fra alle synsvinkler, men det frontale preget underbygges av at plasseringen er trukket noe tilbake fra rommets sentrum. Torso er 

Lyset fra utsiden, som kommer inn fra de store glassflatene, og det elektriske lyset treffer skulpturen på en interessant måte etter som den forandrer seg i takt med lyset utenfra. De stadige endringene i lysforholdene gir forskjellig inntrykk av formene og linjene, og det virker nesten som skulpturen er i bevegelse. Lyset fordeles jevnt utover hele rommet, men den høyreiste hvite skulpturen tiltrekker seg lyset i større grad enn det mørke gulvet. På grunn av dette ser det ut som at skulpturen strekker seg i været, og mot lyset, som dermed er med på å sette selve skulpturen i fokus, ikke omgivelsene.

Aase Texmon Ryghs skulptur består av tydelige organiske former, med klare buede linjer gjennom hele verket, spesielt på den øvrige halvdelen med brystkassen og skuldrene. Skulpturens nedre halvdel har færre detaljer. Linjene er i stor grad vertikale, på grunn av skulpturens form der den strekker seg oppover. De buede og organiske linjene er med på å skape en harmonisk helhet. Dette gjør også at verket fremstår feminint slankt og elegant, da det er god balanse mellom skulpturens former og flater. Skuldrene oppfattes som solide, men brystpartiet, som en buet stringent form i motsatt retning enn skuldrene, oppfattes som hult og tilbaketrukket. Skulderelementene har definerte linjer som bøyer seg og innlemmer deler av overkroppen. Dette gir et inntrykk av en lukket sårbar form. Denne modelleringen skaper også en markant skygge og diagonal perspektivlinje fra torsoens venstre skulderelement og ned til venstre hoftekam, som er med på å skape en dybde og illusjon av dynamisk bevegelse og rytme. De ulike inntrykk er med på å lese skulpturen i et menneskelig perspektiv.

Forankringen av de abstrakte formelementene innenfor en sansbar og figurativ ramme med referanse til den klassiske torsoen, står i stil med Aase Texmon Ryghs uttalelse til Dagsavisen: "Jeg er en klassisk europeisk modernist."[2] Texmon Rygh laget Torso i flere ulike materialer og versjoner. Denne versjonen i plastbetong gir inntrykk av å være lett, i motsetning til bronseversjonen Torso Paula (2007) utstilt i Trafo kunsthall i Asker.

Kunstneren har også laget en versjon i gips (Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden), og flere mindre versjoner i bronse, deriblant en i privat eie.[3]

Ikonografi

Aase Texmon Ryghs interessefelt handler i stor grad om forenkling og utforsking av form. De abstrakte formene spiller en sentral rolle og formspråket hannes kan oppleves som meditativt og nøytralt. Texmon Ryghs skulpturer skal derfor ikke nødvendigvis analyseres for mye innholdsmessig.

Selv om formen er bearbeidet og forenklet til det mest grunnleggende, kommer det tydelig frem at skulpturen bærer menneskelige trekk. Tittelen, Torso, bekrefter også at verket har fått navn etter en menneskelig overkropp. Skulpturens tynne hals og midjeparti gjør det nok så åpenbart at det er en kvinnes overkropp. Holdningen ved halsen og kraften i kroppen utrykker styrke, men spenningen ved skulderpartiet kan også forstås som et vern mot omverden. Den fremskutte høyresiden på den frontale delen av skulpturen utrykker spenning av muskler og derav bevegelse og dynamikk. Dreiningen i figuren ved skulderpartiet og ned mot de runde hoftene, styrker også effekten av bevegelse. Med disse enkle og sterke virkemidlene har hun klart å skape et helhetlig menneskelig utrykk.

Et annet trekk ved skulpturen er at den har formlikhet med skulpturer fra andre kulturer. Særlig benpartiet til torsoen gir assosiasjoner til egyptisk kunst, noe hun viste en spesiell interesse for. Da Texmon Rygh var på reise i Paris, oppsøkte hun Louvre og var særlig opptatt av den egyptiske og greske avdelingen: "De egyptiske skulpturene er form og ikke mennesker, mens de klassiske skulpturene er mennesker". Dette er en iakttagelse som kan ha hatt stor betydning for verket Torso.[4]

Ikonologi

Aase Texmon Rygh arbeidet på 50- tallet med flere kvinnefigurer, deriblant motivet Torso som først ble kalt for Kvinne.[5] Denne versjonen i plastbetong ble donert av arkitekt Leif Olav Moen til Universitet i Oslo i 1967.  

I sin studietid i København oppdaget hun kubiserte figurskulpturer i terrakotta inspirert av Constantin Brancusi (1876-1957), Henry Moore (1898-1986) og Barbara Hepworth (1903-1975). Disse kunstnere var alle eksperter på å redusere deres motiver til det grunnleggende, og i 1952 sa Texmon Rygh følgende om Brancusi: "Han representerer den absolutte forenkling, som jeg setter høyest av alle skulpturelle mål. Forenkling av naturen så meget som mulig, slik at formen går over i det abstrakte, det blir linjen og komposisjonen som interesserer mest".

Texmon Ryghs skulptur gir assosisjoner til humanismen, da verket i seg selv er en torso, en menneskekropp. Den passer således i inngangspartiet til Niels Treschows hus, som benyttes av Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Torso er en av en rekke av kunstverk som i etterkrigstiden handlet om humanismen og med mennesket i fokus. Texmon Rygh utvidet sin egen kunstneriske horisont og eksperimenterte videre. Dette resulterte i at hennes senere kunst i mindre grad handlet om abstraksjon av menneskeformer, men heller tok for seg geometri i stor grad. Et godt eksempel på dette er blant annet verket  Brudt form (1980). Her er ikke fokuset lenger på det humane og menneskelige, men det maskinelle. Torso kan tolkes som en overgang mellom disse to temaene. Tidlig i sin karriere lagde Texmon Rygh flere skulpturer med menneskelige trekk, blant annet Trepike (1949), Rampejente (1951) og Gleden (1955). I disse verkene var det inkludert mange flere detaljer. I Torso er de unødvendige detaljene fjernet for å skape interesse blant tilskuerne, men det menneskelige ved skulpturen er beholdt. I Brudt form er dette ikke lenger tilstede og Torso kan derfor sees på som et mellomtrinn i prosessen som skiller menneske og maskin fra hverandre.

Den abstrakte torsoskulpturen ble ikke godt mottatt i det konservative skulpturmiljøet i Norge på 50-tallet. Som kunstneren selv sa til Dagsavisen i forbindelse med hennes 85-årsdag og utstilling i galleri GAD i april 2010:" Det var ikke så mye abstraksjon da jeg debuterte, jeg er den første representant for klassisk modernisme." Hun forteller videre i samme intervju at hun har latt seg inspirere av den spanske kunstneren Eduardo Chillida (1924-2002) og Richard Serra (1939-).[6]

Aase Texmon Rygh var forut for sin tid og hennes virkelighetstolking er fortsatt aktuell i alle hennes arbeider. Torso blant mange andre av hennes verker oppfattes som tidsriktig. Hennes uttrykksform er like aktuell i dag som for 60 år siden da hun begynte sitt arbeid. Hun har vært trofast til stilen som ble hennes kunstneriske arbeidsvei.

Referanser

  1. Uberg, Epost til student gruppe 11, 27.08.2013.
  2. Larsen, "Idéfangerens liv på et fat",22.04.2010.
  3. Storm Bjerke, Aase Texmon Rygh, (1992), 53.
  4. Bjerke, Aase Texmon Rygh, 26.
  5. Storm Bjerke, Aase Texmon Rygh, (2010), 67.
  6. Brekke, ”I øyeblikket: Aaase Texmon Rygh”. Billedkunst, No.4 (19.06.2012).

Bibliografi

Bjerke, Øivind Storm. Aase Texmon Rygh. Oslo: Grøndahl Dreyer, 1992.

Bjerke, Øivind Storm. Aase Texmon Rygh. Oslo: Forlaget Press, 2010.

Brekke, Aase-Hilde, ”I øyeblikket: Aaase Texmon Rygh”. Billedkunst, No.4 (19.06.2012). Hentet 26.08. 2013 fra [http:www.billedkunstmag.no/Content.aspx?contentId=2471].

Christensen, Charlotte og Nielsen Anne Marie, Søndergaard Sidsel Maria, Wünsche Raimund, Østergaard Jan Stubbe. Tæt på en Torso. Nordisk Forlag. Ny Carlsberg Glyptotek, 2001.

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3. utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.

Egeland, E: «Slipper vi henne inn, godtar vi en RETNING'. Strålende kritikker, men aldri oppgaver eller stipendier.Biennalen måtte invitere over hodet på den norske jury», intervju i Morgenbladet, 09.09.1959.

Elsen, Albert E., Rodin Rediscovered. Editors Office, National Gallery of Art, Washington, DC. New York Graphic Society, Boston, 1981.

Foster, Hal og Krauss Rosalind, Bois Yves—Alain, Buchloh Benjamin, H.D., Joselit David. Art since 1900, modernism, antimodernism, postmodernism. 2.utg. Thames and Hudson, 2011.

Larsen, Mona: «Idéfangerens liv på et fat», intervju i Dagsavisen, 22.04.2010.

Steihaug, Jon-Ove, ”Ingress til intervjuene av Haukeland og Texmon Rygh”. Morgenbladet 1994/1. Hentet 26.08.2013 fra haukeland_og_texmon_ Rygh.

Arte espanol contemporaneo, Equipo Cronica, Obra y biografia de Eduardo Chillida. Hentet 07.09.2013 fra [1]


Eksterne lenker

www.rygh.org/