Forskjell mellom versjoner av «Tre gratier»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
m (Kortet ned lang setning)
(Motivbeskrivelse)
 
(4 mellomliggende revisjoner av en annen bruker er ikke vist)
Linje 5: Linje 5:
 
== Motivbeskrivelse  ==
 
== Motivbeskrivelse  ==
  
''Tre gratier'' (1994 – 1998) er laget av István Lisztes og står ved inngangen til Rikshospitalet. De tre figurene er laget av bronse og er alle 180 cm høye. De er figurative og viser en gruppe av tre kvinner og sammen danner de en trekantkomposisjon. Kvinnene står på postamenter av sten som fungerer som en trapp. De står på hvert sinn trinn og det er laget en sirkel av brosten rundt postamentet. Verket står fritt omgitt av gress, noe som inviterer tilskueren til å komme nærmere for å studere verket. Bronsefigurene er bearbeidet med polert overflate uten skjøtekanter og bronsen har fått et rødlig rennende rustpreg etter 14 år ute i vær og vind.<br>&nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; Kvinnene er tilsynelatende identiske med mange fellestrekk: de ser framover i samme retning, noe som gir en frontal virkning, de har androgyne ansiktstrekk, har nakne overkropper med tydelig byste og er påkledd med skjørt i kjegleform. Denne kjegleformen gir verket en vertikal linjedominans. Det eneste som skiller disse kvinnene fra hverandre er deres ulike håndbevegelser.<br>  
+
''Tre gratier'' (1994 – 1998) er laget av István Lisztes og står ved inngangen til Rikshospitalet. De tre figurene er laget av bronse og er alle 180 cm høye. De er figurative og viser en gruppe av tre kvinner og sammen danner de en trekantkomposisjon. Kvinnene står på postamenter av sten som fungerer som en trapp. De står på hvert sinn trinn og det er laget en sirkel av brosten rundt postamentet. Bronsefigurene er bearbeidet med polert overflate uten skjøtekanter og bronsen har fått et rødlig rennende rustpreg etter 14 år ute i vær og vind. Verket står fritt omgitt av gress, noe som inviterer tilskueren til å komme nærmere for å studere det.&nbsp;<br>&nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; Kvinnene er tilsynelatende identiske med mange fellestrekk: de ser framover i samme retning, noe som gir en frontal virkning, de har androgyne ansiktstrekk, har nakne overkropper med tydelig byste og er påkledd med skjørt i kjegleform. Denne kjegleformen gir verket en vertikal linjedominans. Det eneste som skiller kvinnene fra hverandre er deres ulike håndbevegelser.<br>  
  
 
<br>
 
<br>
Linje 11: Linje 11:
 
== Ikonografisk innhold  ==
 
== Ikonografisk innhold  ==
  
De tre gratier er kjent fra både gresk og romersk mytologi, også betegnet som tre kariter. De var de tre døtre av Jupiter og Eurynome,<ref>H.A. Guerber, the Myths of Greece and Rome. (New York: Dover Publications Inc., 1993), 83</ref> eller Zevs og Eurynome.<ref>Nanna Lindfjelr-Hauge, Antikkens Guder og Helter. (Oslo: Cappelen, 1989), 105.</ref> De har som oftest blitt beskrevet i litteraturen og avbildet i kunsten som en gruppe på tre kvinner med sin egen individualitet. Aglaia, den yngste, var den strålende og skjønne. Evfrosyne representerte glede, og den eldste, Taleia, den blomstrende, representerte kjærlighet. Gratiene var kjent som prototypene for skjønnhet, ynde og kunstnerisk inspirasjon. De levde på Olympus sammene med musene, og en av deres plikter var å synge og danse for gudene på selskap og fester.<ref>Lindefjelr-Hauge, Antikkens Guder og Helter, 105</ref> <br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; Gratiene er som oftest blitt framstilt dansene eller stående i ring mens de holder hender, og ofte med øyekontakt. I malerier som Sandro Botticellis, Primavera (1482), er gratiene fremstilt stående i ring med foldede hender. To av dem bærer smykker av perler og safirer. Perlen var et tegn på renhet, og i denne sammenheng, som jomfruelig renhet. Safiren var et symbol på kyskhet. De er kledd i jomfruelig hvitt som draperes over genitalia. De har alle tre lage, frodige hårlokker som i middelalderen og renessansen symboliserte at de var ugifte jomfruer. Store deler av beskrivelsen passer også til Antonio Canovas skulptur The three graces (1814 – 1817). Marmorskulpturen viser tre unge, nakne kvinner som, hvilende på et ben, lener seg mot hverandre. De har et draperi som skjuler deres genitalia og lange lokker som er knytt på hodene. De ligner, men er ulike hverandre slik søstre ofte er, og de kjærtegner og ser på hverandre.<br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; Denne avbildningen av gratiene er gjennomgående i kunsten gjennom århundre, og slik kan man se hvordan Lisztes’ avbildning skiller seg ut. Gratiene hans har ingen fysisk kontakt med hverandre og står på rekke, mens de utfører hver sin positur med hendene sine. De har ingen lokker på hodet og med det tunge, kjegleformede underlivet framstår de som langt fra dansende eller dynamiske, heller som rolige. De er med andre ord uten spesifikke ikonografiske tegn og uten tittelen ville det være vanskelig å identifisere kvinneskikkelsene som gratier.<br>&nbsp;<br>
+
De tre gratier er kjent fra både gresk og romersk mytologi, også betegnet som tre kariter. De var døtre av Jupiter og Eurynome,<ref>H.A. Guerber, the Myths of Greece and Rome. (New York: Dover Publications Inc., 1993), 83</ref> eller Zevs og Eurynome.<ref>Nanna Lindfjelr-Hauge, Antikkens Guder og Helter. (Oslo: Cappelen, 1989), 105.</ref> De har som oftest blitt beskrevet i litteraturen og avbildet i kunsten som en gruppe på tre kvinner med sin egen individualitet. Aglaia, den yngste, var den strålende og skjønne. Evfrosyne representerte glede, og den eldste, Taleia, den blomstrende, representerte kjærlighet. Gratiene var kjent som prototypene for skjønnhet, ynde og kunstnerisk inspirasjon. De levde på Olympus sammene med musene, og en av deres plikter var å synge og danse for gudene på selskap og fester.<ref>Lindefjelr-Hauge, Antikkens Guder og Helter, 105</ref> <br>&nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp;&nbsp; Gratiene er som oftest blitt framstilt dansene eller stående i ring mens de holder hender, og ofte med øyekontakt. I malerier som Sandro Botticellis, Primavera (1482), er de fremstilt stående i ring med foldede hender. To av dem bærer smykker av perler og safirer. Perlen var et tegn på renhet, og i denne sammenheng, som jomfruelig renhet. Safiren var et symbol på kyskhet. De er kledd i jomfruelig hvitt som draperes over genitalia. De har alle tre lange, frodige hårlokker som i middelalderen og renessansen symboliserte at de var ugifte jomfruer. Store deler av beskrivelsen passer også til Antonio Canovas skulptur The three graces (1814 – 1817). Marmorskulpturen viser tre unge, nakne kvinner som, hvilende på et ben, lener seg mot hverandre. De har et draperi som skjuler deres genitalia og lange lokker som er knytt på hodene. De ligner, men er ulike hverandre slik søstre ofte er, og de kjærtegner og ser på hverandre.<br>&nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp;&nbsp; Denne avbildningen av gratiene er gjennomgående i kunsten gjennom århundre, og på denne måten kan man se hvordan Lisztes’ avbildning skiller seg ut. Gratiene hans har ingen fysisk kontakt med hverandre og står på rekke, mens de utfører hver sin positur med hendene sine. De har ingen lokker på hodet og med det tunge, kjegleformede underlivet framstår de mer som rolige enn dansende eller dynamiske. De er med andre ord ikke gitt spesifikke ikonografiske tegn og uten tittelen ville det være vanskelig å identifisere kvinneskikkelsene som gratier.<br>&nbsp;<br>  
  
<br>  
+
<br>
  
 
== Formale virkemidler  ==
 
== Formale virkemidler  ==
  
De runde organiske formene på kvinnene står i kontrast til den kvadratiske trappen, som igjen står i kontrast til sirkelen med brosten – det er symmetri og harmoni. Bronse som materiell er tradisjonelt og er blitt gjort stilisert, i motsetning til klassisk framstilling av andre kunstnere. Skjørtet og de bare brystene viser til deres kvinnelighet og er forbundet med kvaliteter som omsorg og kjærlighet.<br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; Ansiktet til kvinnene er realistiske med med nese, øyne, ører, munn og øyenbryn, men de har ikke noe spesielt ansiktsuttrykk. Det er dog et hint av smil om munnen deres som kan tolkes å være et arkaisk smil – et uttrykk for en allmenn sinnstemning uten noen spesiell betoning av positiv eller negativ art.<ref>Erik Mørstad, Skulpturleksikon: Begreper og betegnelser i billedhuggerkunsten, Ad Notam Gyldendal, 1992. Oppslag i arkaisk smil.</ref> Smilet kan også tolkes som varme om man ser det i forhold til håndbevegelsene deres.<br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; De står alle med hver sin tydelige håndbevegelse. Håndens symbolikk er omfattende – den kan beskytte, velsigne, helbrede og vise makt. Denne symbolikken må dog ses i kontekst, nettopp at skulpturen står ved inngangen til et sykehus.<br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; Den øverste kvinnen har håndflatene vendt mot hverandre, den midterste med håndflatene skrått vendt nedover og den nederste med håndflatene vendt oppover. På den måten kan de tolkes både som en samlet gruppe med kvinner og som tre individer med hver sin intensjon. Den høyeste plasserte kvinnen med håndflatene rettet mot hverandre kan signalisere at hun venter på å motta noe. Kvinnen under henne med håndflatene skrått vendt nedover kan bety at hun ønsker å skape ro og trygghet. Den siste og nederste kvinnen med håndflatene vendt oppover kan bety at hun vil gi oss noe. Denne rekkefølgen er ofte en prosess for pasienter og pårørende – man må gi, føle trygghet og til slutt forhåpentligvis ende opp med å få noe tilbake. Trappen de står på gir et inntrykk av at kvinnene er opphøyde, som engler eller gudinner, og er på vei mot tilskueren, nesten trøstende.<br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; Bronsefargen harmonerer med naturen den er omgitt av, og får overflaten til å virke myk, mens rødskjæret harmonerer med rødskjæret i bygget. Figurene er omgitt av naturlig belysning og dette skaper variasjoner i verket avhengig av solforholdene, for eksempen vil lav sol gi kvinnene lange skygger på bakken som forlenger verkets omfang. Solen og lyset vil også forsterke den glatte overfaten og lage skinn i verket.<br>  
+
De runde, organiske formene på kvinnene står i kontrast til den kvadratiske trappen, som igjen står i kontrast til sirkelen med brosten – det er symmetri og harmoni. Bronse som materiell er tradisjonelt og er blitt gjort stilisert, i motsetning til klassisk framstilling av andre kunstnere. Skjørtet og de bare brystene viser til deres kvinnelighet og er forbundet med kvaliteter som omsorg og kjærlighet.<br>&nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp;&nbsp; Ansiktet til kvinnene er realistiske med nese, øyne, ører, munn og øyenbryn, men uten noe spesielt ansiktsuttrykk. Det er likevel et hint av smil om munnen deres som kan tolkes å være et arkaisk smil – et uttrykk for en allmenn sinnstemning uten noen spesiell betoning av positiv eller negativ art.<ref>Erik Mørstad, Skulpturleksikon: Begreper og betegnelser i billedhuggerkunsten, Ad Notam Gyldendal, 1992. Oppslag i arkaisk smil.</ref> Smilet kan også tolkes som varme om man ser det i forhold til håndbevegelsene deres.<br>&nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp;&nbsp; De står alle med hver sin tydelige håndbevegelse. Håndens symbolikk er omfattende – den kan beskytte, velsigne, helbrede og vise makt. Denne symbolikken må ses i kontekst, nettopp at skulpturen står ved inngangen til et sykehus.<br>&nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp;&nbsp; Den øverste kvinnen har håndflatene vendt mot hverandre, den midterste med håndflatene skrått vendt nedover og den nederste med håndflatene vendt oppover. På den måten kan de tolkes både som en samlet gruppe med kvinner og som tre individer med hver sin intensjon. Den høyeste plasserte kvinnen med håndflatene rettet mot hverandre kan signalisere at hun venter på å motta noe. Kvinnen under henne med håndflatene skrått vendt nedover kan bety at hun ønsker å skape ro og trygghet. Den siste og nederste kvinnen med håndflatene vendt oppover kan bety at hun vil gi noe. Denne rekkefølgen er ofte en prosess for pasienter og pårørende – man må gi, føle trygghet og til slutt forhåpentligvis ende opp med å få noe tilbake. Trappen de står på gir et inntrykk av at kvinnene er opphøyde, som engler eller gudinner, og er på vei mot tilskueren, nesten trøstende.<br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; Bronsefargen harmonerer med naturen den er omgitt av, og får overflaten til å virke myk, mens rødskjæret harmonerer med rødskjæret i bygget. Figurene er omgitt av naturlig belysning og dette skaper variasjoner i verket avhengig av solforholdene, for eksempen vil lav sol gi kvinnene lange skygger på bakken som forlenger verkets omfang. Solen og lyset vil også forsterke den glatte overfaten og lage skinn i verket.<br>  
  
 
<br>
 
<br>
  
== Kontekst<br> ==
+
== Kontekst<br> ==
  
Tre gratier står ved ankomsten til det nye rikshospitalet og ønsker de besøkende velkommen. Verket er et resultat av en åpen idékonkurranse arranget av Utsmykkingsfondet for offentlig bygg for de mest sentrale utsmykkingsområdene på sykehuset, hvor Lisztes var en av vinnerene.<ref>Svein H. Bergersen et al., Rikets kunst - en guide til utsmykkingen ved det nye Rikshospitalet, 9.</ref><br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; Utenom museene har Rikshospitalet den største offentlige samlingen av av kunst i Norge, og blir gjerne omtalt som Kunsthospitalet. Da det nye Rikshospitalet skulle bygges ble det nedsatt et eget kunstutvalg som beskrev formålet med utsmykkingsplanen slik: Kunsten skulle være i samspill med byggets arkitektoniske skala og den grunnleggende filosofien i det humanistiske sykehus, samt bidra til å gi et godt trygt og rikt miljø for de som bruker sykehuset.<ref>Statsbygg. Åpent rom 2, (2009): 10-14</ref> KORO (Kunst i offentlige rom) foretok i 2004 en undersøkelse blant pasienter og ansatte ved Rikshospitalet om hvordan de opplevde kunsten ved sykehuset. Ansatte mente at kunsten skaper «tilhørighet og stimulerer til undring og utvidelse av arbeidets perspektiv», mens pasienter sa at kunsten gir en «opplevelse av trygghet i en unntakssituasjon, og at den gir trøst og tankeatspredelse».<ref>Statsbygg. Åpent rom, 17</ref><br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; Tre Gratier gjenspeiler utsmykkingsplanens formål særlig ved at målsetningen var å samspille med filosofien om «det humanistiske sykehus» og at det har slik tilhørighet mellom skulpturene og arkitekturen. Samtidig gir de kvinnelige skikkelsene uttrykk for at det skal være trygt å komme til Rikshospitalet. Her er alle er velkomne, her er mennesket og omsorg i fokus. <br><br>  
+
Tre gratier står ved ankomsten til det nye Rikshospitalet og ønsker de besøkende velkommen. Verket er et resultat av en åpen idékonkurranse arranget av Utsmykkingsfondet for offentlig bygg for de mest sentrale utsmykkingsområdene på sykehuset, hvor Lisztes var en av vinnerene.<ref>Svein H. Bergersen et al., Rikets kunst - en guide til utsmykkingen ved det nye Rikshospitalet, 9.</ref><br>&nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; Utenom museene har Rikshospitalet den største offentlige samlingen av av kunst i Norge, og blir gjerne omtalt som Kunsthospitalet. Da det nye Rikshospitalet skulle bygges ble det nedsatt et eget kunstutvalg som beskrev formålet med utsmykkingsplanen slik: Kunsten skulle være i samspill med byggets arkitektoniske skala og den grunnleggende filosofien i det humanistiske sykehus, samt bidra til å gi et godt, trygt og rikt miljø for de som benytter sykehuset.<ref>Statsbygg. Åpent rom 2, (2009): 10-14</ref> KORO (Kunst i offentlige rom) foretok i 2004 en undersøkelse blant pasienter og ansatte ved Rikshospitalet om hvordan de opplevde kunsten ved sykehuset. Ansatte mente at kunsten skaper «tilhørighet og stimulerer til undring og utvidelse av arbeidets perspektiv», mens pasienter sa at kunsten gir en «opplevelse av trygghet i en unntakssituasjon, og at den gir trøst og tankeatspredelse».<ref>Statsbygg. Åpent rom, 17</ref><br>&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp; Tre Gratier gjenspeiler utsmykkingsplanens formål særlig ved at målsetningen var å samspille med filosofien om «det humanistiske sykehus» og at det har slik tilhørighet mellom skulpturene og arkitekturen. Samtidig gir de kvinnelige skikkelsene uttrykk for at det skal være trygt å komme til Rikshospitalet. Her er alle er velkomne, her er mennesket og omsorg i fokus. <br><br>
  
 
== Referanser  ==
 
== Referanser  ==

Nåværende revisjon fra 28. mar. 2012 kl. 11:32

Istvan Lisztes, Tre gratier / BONO 2009 Foto: B.Stolpmann ©


Motivbeskrivelse

Tre gratier (1994 – 1998) er laget av István Lisztes og står ved inngangen til Rikshospitalet. De tre figurene er laget av bronse og er alle 180 cm høye. De er figurative og viser en gruppe av tre kvinner og sammen danner de en trekantkomposisjon. Kvinnene står på postamenter av sten som fungerer som en trapp. De står på hvert sinn trinn og det er laget en sirkel av brosten rundt postamentet. Bronsefigurene er bearbeidet med polert overflate uten skjøtekanter og bronsen har fått et rødlig rennende rustpreg etter 14 år ute i vær og vind. Verket står fritt omgitt av gress, noe som inviterer tilskueren til å komme nærmere for å studere det. 
              Kvinnene er tilsynelatende identiske med mange fellestrekk: de ser framover i samme retning, noe som gir en frontal virkning, de har androgyne ansiktstrekk, har nakne overkropper med tydelig byste og er påkledd med skjørt i kjegleform. Denne kjegleformen gir verket en vertikal linjedominans. Det eneste som skiller kvinnene fra hverandre er deres ulike håndbevegelser.


Ikonografisk innhold

De tre gratier er kjent fra både gresk og romersk mytologi, også betegnet som tre kariter. De var døtre av Jupiter og Eurynome,[1] eller Zevs og Eurynome.[2] De har som oftest blitt beskrevet i litteraturen og avbildet i kunsten som en gruppe på tre kvinner med sin egen individualitet. Aglaia, den yngste, var den strålende og skjønne. Evfrosyne representerte glede, og den eldste, Taleia, den blomstrende, representerte kjærlighet. Gratiene var kjent som prototypene for skjønnhet, ynde og kunstnerisk inspirasjon. De levde på Olympus sammene med musene, og en av deres plikter var å synge og danse for gudene på selskap og fester.[3]
               Gratiene er som oftest blitt framstilt dansene eller stående i ring mens de holder hender, og ofte med øyekontakt. I malerier som Sandro Botticellis, Primavera (1482), er de fremstilt stående i ring med foldede hender. To av dem bærer smykker av perler og safirer. Perlen var et tegn på renhet, og i denne sammenheng, som jomfruelig renhet. Safiren var et symbol på kyskhet. De er kledd i jomfruelig hvitt som draperes over genitalia. De har alle tre lange, frodige hårlokker som i middelalderen og renessansen symboliserte at de var ugifte jomfruer. Store deler av beskrivelsen passer også til Antonio Canovas skulptur The three graces (1814 – 1817). Marmorskulpturen viser tre unge, nakne kvinner som, hvilende på et ben, lener seg mot hverandre. De har et draperi som skjuler deres genitalia og lange lokker som er knytt på hodene. De ligner, men er ulike hverandre slik søstre ofte er, og de kjærtegner og ser på hverandre.
               Denne avbildningen av gratiene er gjennomgående i kunsten gjennom århundre, og på denne måten kan man se hvordan Lisztes’ avbildning skiller seg ut. Gratiene hans har ingen fysisk kontakt med hverandre og står på rekke, mens de utfører hver sin positur med hendene sine. De har ingen lokker på hodet og med det tunge, kjegleformede underlivet framstår de mer som rolige enn dansende eller dynamiske. De er med andre ord ikke gitt spesifikke ikonografiske tegn og uten tittelen ville det være vanskelig å identifisere kvinneskikkelsene som gratier.
 


Formale virkemidler

De runde, organiske formene på kvinnene står i kontrast til den kvadratiske trappen, som igjen står i kontrast til sirkelen med brosten – det er symmetri og harmoni. Bronse som materiell er tradisjonelt og er blitt gjort stilisert, i motsetning til klassisk framstilling av andre kunstnere. Skjørtet og de bare brystene viser til deres kvinnelighet og er forbundet med kvaliteter som omsorg og kjærlighet.
             Ansiktet til kvinnene er realistiske med nese, øyne, ører, munn og øyenbryn, men uten noe spesielt ansiktsuttrykk. Det er likevel et hint av smil om munnen deres som kan tolkes å være et arkaisk smil – et uttrykk for en allmenn sinnstemning uten noen spesiell betoning av positiv eller negativ art.[4] Smilet kan også tolkes som varme om man ser det i forhold til håndbevegelsene deres.
               De står alle med hver sin tydelige håndbevegelse. Håndens symbolikk er omfattende – den kan beskytte, velsigne, helbrede og vise makt. Denne symbolikken må ses i kontekst, nettopp at skulpturen står ved inngangen til et sykehus.
               Den øverste kvinnen har håndflatene vendt mot hverandre, den midterste med håndflatene skrått vendt nedover og den nederste med håndflatene vendt oppover. På den måten kan de tolkes både som en samlet gruppe med kvinner og som tre individer med hver sin intensjon. Den høyeste plasserte kvinnen med håndflatene rettet mot hverandre kan signalisere at hun venter på å motta noe. Kvinnen under henne med håndflatene skrått vendt nedover kan bety at hun ønsker å skape ro og trygghet. Den siste og nederste kvinnen med håndflatene vendt oppover kan bety at hun vil gi noe. Denne rekkefølgen er ofte en prosess for pasienter og pårørende – man må gi, føle trygghet og til slutt forhåpentligvis ende opp med å få noe tilbake. Trappen de står på gir et inntrykk av at kvinnene er opphøyde, som engler eller gudinner, og er på vei mot tilskueren, nesten trøstende.
               Bronsefargen harmonerer med naturen den er omgitt av, og får overflaten til å virke myk, mens rødskjæret harmonerer med rødskjæret i bygget. Figurene er omgitt av naturlig belysning og dette skaper variasjoner i verket avhengig av solforholdene, for eksempen vil lav sol gi kvinnene lange skygger på bakken som forlenger verkets omfang. Solen og lyset vil også forsterke den glatte overfaten og lage skinn i verket.


Kontekst

Tre gratier står ved ankomsten til det nye Rikshospitalet og ønsker de besøkende velkommen. Verket er et resultat av en åpen idékonkurranse arranget av Utsmykkingsfondet for offentlig bygg for de mest sentrale utsmykkingsområdene på sykehuset, hvor Lisztes var en av vinnerene.[5]
              Utenom museene har Rikshospitalet den største offentlige samlingen av av kunst i Norge, og blir gjerne omtalt som Kunsthospitalet. Da det nye Rikshospitalet skulle bygges ble det nedsatt et eget kunstutvalg som beskrev formålet med utsmykkingsplanen slik: Kunsten skulle være i samspill med byggets arkitektoniske skala og den grunnleggende filosofien i det humanistiske sykehus, samt bidra til å gi et godt, trygt og rikt miljø for de som benytter sykehuset.[6] KORO (Kunst i offentlige rom) foretok i 2004 en undersøkelse blant pasienter og ansatte ved Rikshospitalet om hvordan de opplevde kunsten ved sykehuset. Ansatte mente at kunsten skaper «tilhørighet og stimulerer til undring og utvidelse av arbeidets perspektiv», mens pasienter sa at kunsten gir en «opplevelse av trygghet i en unntakssituasjon, og at den gir trøst og tankeatspredelse».[7]
               Tre Gratier gjenspeiler utsmykkingsplanens formål særlig ved at målsetningen var å samspille med filosofien om «det humanistiske sykehus» og at det har slik tilhørighet mellom skulpturene og arkitekturen. Samtidig gir de kvinnelige skikkelsene uttrykk for at det skal være trygt å komme til Rikshospitalet. Her er alle er velkomne, her er mennesket og omsorg i fokus.

Referanser

  1. H.A. Guerber, the Myths of Greece and Rome. (New York: Dover Publications Inc., 1993), 83
  2. Nanna Lindfjelr-Hauge, Antikkens Guder og Helter. (Oslo: Cappelen, 1989), 105.
  3. Lindefjelr-Hauge, Antikkens Guder og Helter, 105
  4. Erik Mørstad, Skulpturleksikon: Begreper og betegnelser i billedhuggerkunsten, Ad Notam Gyldendal, 1992. Oppslag i arkaisk smil.
  5. Svein H. Bergersen et al., Rikets kunst - en guide til utsmykkingen ved det nye Rikshospitalet, 9.
  6. Statsbygg. Åpent rom 2, (2009): 10-14
  7. Statsbygg. Åpent rom, 17


Bibliografi


Bergersen, Svein H., Sindre Hovdenakk, Torill M. Smit og Dag Wiersholm. Rikets Kunst: en guide til utsmykkingen ved det nye Rikshospitalet. Oslo: Geelmuyden.Kiese, 2000

Lindefjeld-Haugen, Nanna. Antikkens guder og helter. Oslo: Den norske Bokklubben A/S, 1991

Hoff, Svein Olav, János Sturcz, Gry Solbraa, Øivind Storm Bjerke, Fredrikke Schrumpf. Istvan Lisztes: Skulptørens refleksjoner over seg selv. Lillehammer: Lillehammer Kunstmuseum, 2001.

Barnet, Sylvan. A Short Guide to Writing about Art. 10. utg. New Jersey: Pearson Education, 2011.

Mørstad, Erik. Skulpturleksikon: begreper og betegnelser i billedhuggerkunsten. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1992.

Guerber, H.A.. The Myths of Greece and Rome. New York: Dover Publications Inc., 1993.

Statsbygg. Åpent rom, 2009.


Eksterne lenker