Forskjell mellom versjoner av «Trollveggen»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
m
 
(23 mellomliggende revisjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
== Motivebeskrivelse ==
+
Trollveggen er et bestillingsverk fra Universitetet i Oslo. [[Hannah Ryggen]] startet på verket i begynnelsen av 1964 og hun brukte nærmere to år på å ferdigstille det<ref>Gjelsvik, Gjelsvik, The Tapestries of Hannah Ryggen, 90-91</ref>. Teppet henger i Hannah Ryggen-rommet i Lucy Smiths hus på universitetets administrasjonsbygg på Blindern i Oslo.
 +
 
 
[[Fil:H.Ryggen-lite.jpg|miniatyr|900x900px|Hannah Ryggen, ''Trollveggen,'' 1964-1966. Foto: UiO/Ståle Olav Skogstad.]]
 
[[Fil:H.Ryggen-lite.jpg|miniatyr|900x900px|Hannah Ryggen, ''Trollveggen,'' 1964-1966. Foto: UiO/Ståle Olav Skogstad.]]
 +
== Motivbeskrivelse ==
 +
Teppet viser en bebyggelse som likner en festning eller en borg. Motivet starter med borgveggen og den fortsetter gjennom store deler av teppet. Borgveggen er hovedsaklig brun. Motivet kan deles inn i elleve deler.
 +
 +
Den første delen viser det ene av to ytterpunkter av borgen. Dette er en forsvarspost på borgveggen. Det står et menneske som opptrer som en vakt og holder utgikk fra et tårn. Over tårnet henger det to vimpler. Borgveggen er dekorert med diverse symboler, steiner og noen bladliknende gjenstander som faller nedover veggen. Det er en blå bakgrunn og stjerner på himmelen som gir antydning til at vi er ute.
 +
 +
I den andre delen vises det to søyler i murstein. Sementen mellom mursteinene er blå. Mellom søylene er det ti ansikter parvis i fem rekker nedover hverandre. Det ser ut til at vi er inne i borgen, men bakgrunnen bak hodene skimtes så vidt og gjør det vanskelig å se om vi enda er  ute eller inne.
 +
 +
Videre, i den tredje delen ser vi et nytt menneske. Personen er farget blått og sees mye tydeligere i utseende og i klær enn mennesket i første delen av teppet. Vedkommende har på fjonge klær med hatt og fjær og står vendt mot høyre. I dette feltet fortsetter også borgveggen. Den har blitt utsmykket med en figur som kan minne om et skjold. Bakgrunnen er ikke lengre fylt med stjerner og viser til at vi nå har kommet inn i borgen. 
 +
 +
I den fjerde delen er det en ny søyle. Her faller det kornaks nedover og ender tilsynelatende opp som mat for et par dyr i bunnen av søylen. 
 +
 +
Den femte delen viser et nytt menneske. Personen er farget hvit og står vendt mot den blå personen. Her er borgveggen gjort blå og dekorert med oransje figurer. 
 +
 +
Den sjette delen er lik den fjerde; her daler kornaksene nedover og lander hos dyrene i bunnen. 
 +
 +
Videre, i den syvende delen ser vi to mennesker. De er farget blått og står vendt mot hverandre. Det ene mennesket holder en åpen bok mellom dem. De holder begge to i kornstrå. Borgveggen deres likner på veggen i den tredje delen; det gjentas et symbol som minner om et skjold. 
 +
 +
I den åttende delen gjentas motivet fra del to; her er det to søyler i murstein. Mens søylene i den andre delen hadde blå sement mellom seg, er sementen her hvit. De fem parene med hoder kommer til syne her. 
 +
 +
Den niende delen viser et menneske som spiller på et instrument. Borgveggen er dekorert med en blå harpeliknende gjenstand. Bak mennesket henger det vindspill.
 +
 +
Videre, i den tiende delen, gjentas samme motivet som i del to og åtte. Søylene i murstein er fylt med hvit sement. I motsetning til de to andre delene er det kun fem hoder nedover.
  
 +
Avslutningsvis er vi tilbake utenfor borgen når vi ser stjernehimmelen og motivet som er likt den første delen av teppet. Ansiktet til vaktmannen er tydeligere og vi ser vedkommende speide utover fra tårnet sitt. Vimplene henger over han og borgveggen er dekorert med ulike steiner og symboler.
 
== Formale virkemidler ==
 
== Formale virkemidler ==
Blåfarge dominerer i den øvre halvdelen av billedteppet. Blå går bakover, mens rødt går fremover. Det røde hjertet under kunstneren, de røde ornamentene på lyren og det røde som befinner seg under de som holder planter kommer dermed fremover. Det er en del umettede farger (gråe farger) i billedteppet og disse skaper muligens et anker som sørger for at den mettede blåfargen ikke blir for skrikende. Det hvite i billedteppet hjelper også med å skape balanse i billedteppet. Det at ulike blånyanser kombineres gjør at harmoni skapes, mens ifølge "Hanna Ryggen - en dikter i veven" så er det rosa rutene i de to ytterste feltene "satt in med stor koloristisk virkning".
+
Blåfarge dominerer i den øvre halvdelen av billedteppet. Blå går bakover, mens rødt går fremover.<ref>Acton, Learning to look at paintings, 40.</ref> Det røde hjertet under kunstneren, de røde ornamentene på lyren og det røde som befinner seg under de som holder planter kommer dermed fremover. Det er en del umettede farger (gråe farger) i billedteppet og disse skaper muligens et anker som sørger for at den mettede blåfargen ikke blir for skrikende. Det hvite i billedteppet hjelper også med å skape balanse i billedteppet. Det at ulike blånyanser kombineres gjør at harmoni skapes. Ifølge "Hanna Ryggen - en dikter i veven" så er det rosa rutene i de to ytterste feltene "satt in med stor koloristisk virkning".<ref>Steen, Hannah Ryggen, 82.</ref>
  
 
Mellom det hvite og det blåe på lyren er det sterk kontrast. Øyet har en tendens til å gå dit det er sterke kontraster og kontraster finner vi også andre steder i billedteppet. Dette gjør muligens slik at man ser på hele billedteppet eller store deler av det samtidig i stedet for at man ser på én del av bildet, deretter en annen del osv. Selv om mange områder på billedteppet krever oppmerksomhet, så er det kanskje lyren som krever mest. Billedteppet blir likevel ikke for disharmonisk.
 
Mellom det hvite og det blåe på lyren er det sterk kontrast. Øyet har en tendens til å gå dit det er sterke kontraster og kontraster finner vi også andre steder i billedteppet. Dette gjør muligens slik at man ser på hele billedteppet eller store deler av det samtidig i stedet for at man ser på én del av bildet, deretter en annen del osv. Selv om mange områder på billedteppet krever oppmerksomhet, så er det kanskje lyren som krever mest. Billedteppet blir likevel ikke for disharmonisk.
  
Grunnstrukturen i billedteppet er en horisontal linje med flere vertikale linjer som krysser den. Horisontale linjer som kombineres med vertikale linjer skaper ro, mens diagonale linjer skaper uro. Det er diagonale linjer i billedteppet, men disser er ikke veldig fremtredende. Den underliggende symmetrien i billedteppet er med på å skape balanse og det gjør kanskje også det at billedteppet er mye bredere enn det er høyt.  
+
Grunnstrukturen i billedteppet er en horisontal linje med flere vertikale linjer som krysser den.<ref>Gjelsvik, Moksnes Gjelsvik, The Tapestries of Hannah Ryggen, 90.</ref> Horisontale linjer som kombineres med vertikale linjer skaper ro, mens diagonale linjer skaper uro. Det er diagonale linjer i billedteppet, men disser er ikke veldig fremtredende. Den underliggende symmetrien i billedteppet er med på å skape balanse og det gjør kanskje også det at billedteppet er mye bredere enn det er høyt.  
  
 
== Kontekst ==
 
== Kontekst ==
Vevekunsten i Norge opplevde en renessanse mot slutten av 1800-tallet, til rundt 1920, med Gerhard Munthe og Frida Hansen som de mest kjente utøverne. Munthes tepper ble ansett som et ideal hos de definerende Kunstindustrimuseene, med motiver fra norrøn mytologi og norsk folkekunst.<ref>Lium, ''Tekstilkunst i Norge,'' 88.</ref> [[Hannah Ryggen]] fant i mindre grad inspirasjon i datidens tekstilkunst, men hentet impulser fra internasjonale moderne malere som Van Gogh, Cézanne, Matisse, og Kollwitz. Som Frida Hansen, brøt også Ryggen med det tradisjonelle kjønnsdelte arbeidet som dominerte tekstilkunsten, da hun bestemte både motiv og vevde selv.
+
Vevekunsten i Norge opplevde en renessanse mot slutten av 1800-tallet, til rundt 1920, med Gerhard Munthe og Frida Hansen som de mest kjente utøverne. Munthes tepper ble ansett som et ideal hos de definerende Kunstindustrimuseene, med motiver fra norrøn mytologi og norsk folkekunst.<ref>Lium, Tekstilkunst i Norge'','' 88.</ref> [[Hannah Ryggen]] fant i mindre grad inspirasjon i datidens tekstilkunst, men hentet impulser fra internasjonale moderne malere som Van Gogh, Cézanne, Matisse, og Kollwitz. Som Frida Hansen, brøt også Ryggen med det tradisjonelle kjønnsdelte arbeidet som dominerte tekstilkunsten, da hun bestemte både motiv og vevde selv.
 +
 
 +
Hannah Ryggen fikk sitt gjennombrudd med en kollektivutstilling på Kunstnerforbundet i 1939, der hun presenterte nyskapende tepper med politisk slagkraft.<ref>Paasche, En fri'','' 99</ref> Med referanser til tendenskunst, ekspresjonisme og kubisme, befester Ryggen sin posisjon som en av landets betydningsfulle moderne kunstnere med denne utstillingen. I løpet av sin over tredve år lange karriere stilte Ryggen ut ved en rekke anledninger i inn- og utland, blant annet på verdensutstillingen i Paris i 1937, Høstutstillingen og biennalen i Venezia i 1964. Hannah Ryggen hadde også flere utsmykningsoppdrag, mest kjent er Vi lever på en stjerne (1958), som henger i regjeringskvartalet. Trollveggen ble produsert etter oppdrag fra Universitet i Oslo, og det var arkitekt Rinnan som selv ønsket at Ryggen skulle utsmykke den nye Rådssalen. Verket var klart og ble montert i 1966, øverst i Lucy Smith-huset med dagslys flommende inn fra store vindusflater og med utsikt over Oslo by. Teppet har en lengde på over syv meter, og er tilpasset rommets dimensjoner. Rådssalen har siden blitt bygget om, og rommet er i dag en del mindre enn det var, men har bevart deler av sitt særpreg.
  
Hannah Ryggen fikk sitt gjennombrudd med en kollektivutstilling på Kunstnerforbundet i 1939, der hun presenterte nyskapende tepper med politisk slagkraft.<ref>Marit Paasche, ''En fri,'' 99</ref> Med referanser til tendenskunst, ekspresjonisme og kubisme, befester Ryggen sin posisjon som en av landets betydningsfulle moderne kunstnere med denne utstillingen. I løpet av sin over tredve år lange karriere stilte Ryggen ut ved en rekke anledninger i inn- og utland, blant annet på verdensutstillingen i Paris i 1937, Høstutstillingen og biennalen i Venezia i 1964. Hannah Ryggen hadde også flere utsmykningsoppdrag, mest kjent er Vi lever på en stjerne (1958), som henger i regjeringskvartalet. Trollveggen ble produsert etter oppdrag fra Universitet i Oslo, og det var arkitekt Rinnan som selv ønsket at Ryggen skulle utsmykke den nye Rådssalen. Verket var klart og ble montert i 1966, øverst i Lucy Smith-huset med dagslys flommende inn fra store vindusflater og med utsikt over Oslo by. Rådssalen har siden blitt bygget om, og rommet er i dag en del mindre enn det var, men har bevart deler av sitt særpreg.
+
Hannah Ryggen levde i en tid preget av krig, klassekamp og kamp for kvinners rettigheter, og hennes sterke sosiale og politiske engasjement kommer alltid til uttrykk i hennes kunst. I det mer positive Trollveggen finner vi også systemkritikk, i form av hodene i ornamentikken som representerer handlingslammede politiske delegater.<ref>Næss, Vi lever på en stjerne'','' 189</ref> Ryggen var også kritisk til den samtidige abstrakte kunsten, noe som reflekteres i Trollveggen i den nærmest satiriske fremstillingen av maleren.
  
Hannah Ryggen levde i en tid preget av krig, klassekamp og kamp for kvinners rettigheter, og hennes sterke sosiale og politiske engasjement kommer alltid til uttrykk i hennes kunst. I det mer positive Trollveggen finner vi også systemkritikk, i form av hodene i ornamentikken som representerer handlingslammede politiske delegater. Ryggen var også kritisk til den samtidige abstrakte kunsten, noe som reflekteres i Trollveggen i den nærmest satiriske fremstillingen av maleren.
+
Etter hennes død i 1970, har interessen for Ryggens kunst stadig økt, både her til lands og internasjonalt, og Hannah Ryggen etterlater seg en stor arv som politisk tekstilkunstner og kolorist.
 +
== Litteratur ==
 +
Acton, Mary. ''Learning to look at paintings.'' 2nd ed. London: Routledge, 2009.
  
Etter hennes død i 1970, har interessen for Ryggens kunst økt, både her til lands og internasjonalt, og hun etterlater seg en stor arv som politisk tekstilkunstner og kolorist. 
+
Tore Gjelsvik, Magni Moksnes Gjelsvik. ''The Tapestries of Hannah Ryggen''. Trondheim: Lyngs Bokhandel A/S, 1999.
  
== Litteratur ==
 
 
Lium, Randi Nygaard. ''Tekstilkunst i Norge.'' Trondheim: Museumsforlaget AS, 2016.
 
Lium, Randi Nygaard. ''Tekstilkunst i Norge.'' Trondheim: Museumsforlaget AS, 2016.
 +
 +
Steen, Albert. ''Hannah Ryggen - en dikter i veven''. Oslo: Aschehoug, 1986.
 +
 +
Næss, Inga Elisabeth. ''Vi lever på en stjerne -ein biografi om Hannah Ryggen.'' Oslo: Det Norske Samlaget, 2002.
  
 
== Referanser ==
 
== Referanser ==

Nåværende revisjon fra 5. nov. 2019 kl. 18:04

Trollveggen er et bestillingsverk fra Universitetet i Oslo. Hannah Ryggen startet på verket i begynnelsen av 1964 og hun brukte nærmere to år på å ferdigstille det[1]. Teppet henger i Hannah Ryggen-rommet i Lucy Smiths hus på universitetets administrasjonsbygg på Blindern i Oslo.

Hannah Ryggen, Trollveggen, 1964-1966. Foto: UiO/Ståle Olav Skogstad.

Motivbeskrivelse

Teppet viser en bebyggelse som likner en festning eller en borg. Motivet starter med borgveggen og den fortsetter gjennom store deler av teppet. Borgveggen er hovedsaklig brun. Motivet kan deles inn i elleve deler.

Den første delen viser det ene av to ytterpunkter av borgen. Dette er en forsvarspost på borgveggen. Det står et menneske som opptrer som en vakt og holder utgikk fra et tårn. Over tårnet henger det to vimpler. Borgveggen er dekorert med diverse symboler, steiner og noen bladliknende gjenstander som faller nedover veggen. Det er en blå bakgrunn og stjerner på himmelen som gir antydning til at vi er ute.

I den andre delen vises det to søyler i murstein. Sementen mellom mursteinene er blå. Mellom søylene er det ti ansikter parvis i fem rekker nedover hverandre. Det ser ut til at vi er inne i borgen, men bakgrunnen bak hodene skimtes så vidt og gjør det vanskelig å se om vi enda er ute eller inne.

Videre, i den tredje delen ser vi et nytt menneske. Personen er farget blått og sees mye tydeligere i utseende og i klær enn mennesket i første delen av teppet. Vedkommende har på fjonge klær med hatt og fjær og står vendt mot høyre. I dette feltet fortsetter også borgveggen. Den har blitt utsmykket med en figur som kan minne om et skjold. Bakgrunnen er ikke lengre fylt med stjerner og viser til at vi nå har kommet inn i borgen.

I den fjerde delen er det en ny søyle. Her faller det kornaks nedover og ender tilsynelatende opp som mat for et par dyr i bunnen av søylen.

Den femte delen viser et nytt menneske. Personen er farget hvit og står vendt mot den blå personen. Her er borgveggen gjort blå og dekorert med oransje figurer.

Den sjette delen er lik den fjerde; her daler kornaksene nedover og lander hos dyrene i bunnen.

Videre, i den syvende delen ser vi to mennesker. De er farget blått og står vendt mot hverandre. Det ene mennesket holder en åpen bok mellom dem. De holder begge to i kornstrå. Borgveggen deres likner på veggen i den tredje delen; det gjentas et symbol som minner om et skjold.

I den åttende delen gjentas motivet fra del to; her er det to søyler i murstein. Mens søylene i den andre delen hadde blå sement mellom seg, er sementen her hvit. De fem parene med hoder kommer til syne her.

Den niende delen viser et menneske som spiller på et instrument. Borgveggen er dekorert med en blå harpeliknende gjenstand. Bak mennesket henger det vindspill.

Videre, i den tiende delen, gjentas samme motivet som i del to og åtte. Søylene i murstein er fylt med hvit sement. I motsetning til de to andre delene er det kun fem hoder nedover.

Avslutningsvis er vi tilbake utenfor borgen når vi ser stjernehimmelen og motivet som er likt den første delen av teppet. Ansiktet til vaktmannen er tydeligere og vi ser vedkommende speide utover fra tårnet sitt. Vimplene henger over han og borgveggen er dekorert med ulike steiner og symboler.

Formale virkemidler

Blåfarge dominerer i den øvre halvdelen av billedteppet. Blå går bakover, mens rødt går fremover.[2] Det røde hjertet under kunstneren, de røde ornamentene på lyren og det røde som befinner seg under de som holder planter kommer dermed fremover. Det er en del umettede farger (gråe farger) i billedteppet og disse skaper muligens et anker som sørger for at den mettede blåfargen ikke blir for skrikende. Det hvite i billedteppet hjelper også med å skape balanse i billedteppet. Det at ulike blånyanser kombineres gjør at harmoni skapes. Ifølge "Hanna Ryggen - en dikter i veven" så er det rosa rutene i de to ytterste feltene "satt in med stor koloristisk virkning".[3]

Mellom det hvite og det blåe på lyren er det sterk kontrast. Øyet har en tendens til å gå dit det er sterke kontraster og kontraster finner vi også andre steder i billedteppet. Dette gjør muligens slik at man ser på hele billedteppet eller store deler av det samtidig i stedet for at man ser på én del av bildet, deretter en annen del osv. Selv om mange områder på billedteppet krever oppmerksomhet, så er det kanskje lyren som krever mest. Billedteppet blir likevel ikke for disharmonisk.

Grunnstrukturen i billedteppet er en horisontal linje med flere vertikale linjer som krysser den.[4] Horisontale linjer som kombineres med vertikale linjer skaper ro, mens diagonale linjer skaper uro. Det er diagonale linjer i billedteppet, men disser er ikke veldig fremtredende. Den underliggende symmetrien i billedteppet er med på å skape balanse og det gjør kanskje også det at billedteppet er mye bredere enn det er høyt.

Kontekst

Vevekunsten i Norge opplevde en renessanse mot slutten av 1800-tallet, til rundt 1920, med Gerhard Munthe og Frida Hansen som de mest kjente utøverne. Munthes tepper ble ansett som et ideal hos de definerende Kunstindustrimuseene, med motiver fra norrøn mytologi og norsk folkekunst.[5] Hannah Ryggen fant i mindre grad inspirasjon i datidens tekstilkunst, men hentet impulser fra internasjonale moderne malere som Van Gogh, Cézanne, Matisse, og Kollwitz. Som Frida Hansen, brøt også Ryggen med det tradisjonelle kjønnsdelte arbeidet som dominerte tekstilkunsten, da hun bestemte både motiv og vevde selv.

Hannah Ryggen fikk sitt gjennombrudd med en kollektivutstilling på Kunstnerforbundet i 1939, der hun presenterte nyskapende tepper med politisk slagkraft.[6] Med referanser til tendenskunst, ekspresjonisme og kubisme, befester Ryggen sin posisjon som en av landets betydningsfulle moderne kunstnere med denne utstillingen. I løpet av sin over tredve år lange karriere stilte Ryggen ut ved en rekke anledninger i inn- og utland, blant annet på verdensutstillingen i Paris i 1937, Høstutstillingen og biennalen i Venezia i 1964. Hannah Ryggen hadde også flere utsmykningsoppdrag, mest kjent er Vi lever på en stjerne (1958), som henger i regjeringskvartalet. Trollveggen ble produsert etter oppdrag fra Universitet i Oslo, og det var arkitekt Rinnan som selv ønsket at Ryggen skulle utsmykke den nye Rådssalen. Verket var klart og ble montert i 1966, øverst i Lucy Smith-huset med dagslys flommende inn fra store vindusflater og med utsikt over Oslo by. Teppet har en lengde på over syv meter, og er tilpasset rommets dimensjoner. Rådssalen har siden blitt bygget om, og rommet er i dag en del mindre enn det var, men har bevart deler av sitt særpreg.

Hannah Ryggen levde i en tid preget av krig, klassekamp og kamp for kvinners rettigheter, og hennes sterke sosiale og politiske engasjement kommer alltid til uttrykk i hennes kunst. I det mer positive Trollveggen finner vi også systemkritikk, i form av hodene i ornamentikken som representerer handlingslammede politiske delegater.[7] Ryggen var også kritisk til den samtidige abstrakte kunsten, noe som reflekteres i Trollveggen i den nærmest satiriske fremstillingen av maleren.

Etter hennes død i 1970, har interessen for Ryggens kunst stadig økt, både her til lands og internasjonalt, og Hannah Ryggen etterlater seg en stor arv som politisk tekstilkunstner og kolorist.

Litteratur

Acton, Mary. Learning to look at paintings. 2nd ed. London: Routledge, 2009.

Tore Gjelsvik, Magni Moksnes Gjelsvik. The Tapestries of Hannah Ryggen. Trondheim: Lyngs Bokhandel A/S, 1999.

Lium, Randi Nygaard. Tekstilkunst i Norge. Trondheim: Museumsforlaget AS, 2016.

Steen, Albert. Hannah Ryggen - en dikter i veven. Oslo: Aschehoug, 1986.

Næss, Inga Elisabeth. Vi lever på en stjerne -ein biografi om Hannah Ryggen. Oslo: Det Norske Samlaget, 2002.

Referanser

Se brukerveiledningen i wikiens hovemeny til ventre.

  1. Gjelsvik, Gjelsvik, The Tapestries of Hannah Ryggen, 90-91
  2. Acton, Learning to look at paintings, 40.
  3. Steen, Hannah Ryggen, 82.
  4. Gjelsvik, Moksnes Gjelsvik, The Tapestries of Hannah Ryggen, 90.
  5. Lium, Tekstilkunst i Norge, 88.
  6. Paasche, En fri, 99
  7. Næss, Vi lever på en stjerne, 189