Trollveggen

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 5. nov. 2019 kl. 09:54 av Annybf@uio.no (diskusjon | bidrag) (Kontekst)

Hopp til: navigasjon, søk
Hannah Ryggen, Trollveggen, 1964-1966. Foto: UiO/Ståle Olav Skogstad.

Formale virkemidler

Blåfarge dominerer i den øvre halvdelen av billedteppet. Blå går bakover, mens rødt går fremover. Det røde hjertet under kunstneren, de røde ornamentene på lyren og det røde som befinner seg under de som holder planter kommer dermed fremover. Det er en del umettede farger (gråe farger) i billedteppet og disse skaper muligens et anker som sørger for at den mettede blåfargen ikke blir for skrikende. Det hvite i billedteppet hjelper også med å skape balanse i billedteppet. Det at ulike blånyanser kombineres gjør at harmoni skapes, mens ifølge "Hanna Ryggen - en dikter i veven" så er det rosa rutene i de to ytterste feltene "satt in med stor koloristisk virkning".

Mellom det hvite og det blåe på lyren er det sterk kontrast. Øyet har en tendens til å gå dit det er sterke kontraster og kontraster finner vi også andre steder i billedteppet. Dette gjør muligens slik at man ser på hele billedteppet eller store deler av det samtidig i stedet for at man ser på én del av bildet, deretter en annen del osv. Selv om mange områder på billedteppet krever oppmerksomhet, så er det kanskje lyren som krever mest. Billedteppet blir likevel ikke for disharmonisk.

Grunnstrukturen i billedteppet er en horisontal linje med flere vertikale linjer som krysser den. Horisontale linjer som kombineres med vertikale linjer skaper ro, mens diagonale linjer skaper uro. Det er diagonale linjer i billedteppet, men disser er ikke veldig fremtredende. Den underliggende symmetrien i billedteppet er med på å skape balanse og det gjør kanskje også det at billedteppet er mye bredere enn det er høyt.

Kontekst

Vevekunsten i Norge opplevde en renessanse mot slutten av 1800-tallet, til rundt 1920, med Gerhard Munthe og Frida Hansen som de mest kjente utøverne. Munthes tepper ble ansett som et ideal hos de definerende Kunstindustrimuseene, med motiver fra norrøn mytologi og norsk folkekunst.[1] Hannah Ryggen fant i mindre grad inspirasjon i datidens tekstilkunst, men hentet impulser fra internasjonale moderne malere som Van Gogh, Cézanne, Matisse, og Kollwitz. Som Frida Hansen, brøt også Ryggen med det tradisjonelle kjønnsdelte arbeidet som dominerte tekstilkunsten, da hun bestemte både motiv og vevde selv.

Hannah Ryggen fikk sitt gjennombrudd med en kollektivutstilling på Kunstnerforbundet i 1939, der hun presenterte nyskapende tepper med politisk slagkraft. Med referanser til tendenskunst, ekspresjonisme og kubisme, befester Ryggen sin posisjon som en av landets betydningsfulle moderne kunstnere med denne utstillingen. I løpet av sin over tredve år lange karriere stilte Ryggen ut ved en rekke anledninger i inn- og utland, blant annet på verdensutstillingen i Paris i 1937, Høstutstillingen og biennalen i Venezia i 1964. Hannah Ryggen hadde også flere utsmykningsoppdrag, mest kjent er Vi lever på en stjerne (1958), som henger i regjeringskvartalet. Trollveggen ble produsert etter oppdrag fra Universitet i Oslo, og det var arkitekt Rinnan som selv ønsket at Ryggen skulle utsmykke den nye Rådssalen. Verket var klart og ble montert i 1966, øverst i Lucy Smith-huset med dagslys flommende inn fra store vindusflater og med utsikt over Oslo by. Rådssalen har siden blitt bygget om, og rommet er i dag en del mindre enn det var, men har bevart deler av sitt særpreg.

Hannah Ryggen levde i en tid preget av krig, klassekamp og kamp for kvinners rettigheter, og hennes sterke sosiale og politiske engasjement kommer alltid til uttrykk i hennes kunst. I det mer positive Trollveggen finner vi også systemkritikk, i form av hodene i ornamentikken som representerer handlingslammede politiske delegater. Ryggen var også kritisk til den samtidige abstrakte kunsten, noe som reflekteres i Trollveggen i den nærmest satiriske fremstillingen av maleren.

Etter hennes død i 1970, har interessen for Ryggens kunst økt, både her til lands og internasjonalt, og hun etterlater seg en stor arv som politisk tekstilkunstner og kolorist. 

Litteratur

Lium, Randi Nygaard. Tekstilkunst i Norge. Trondheim: Museumsforlaget AS, 2016.

Referanser

Se brukerveiledningen i wikiens hovemeny til ventre.

  1. Lium, Tekstilkunst i Norge, 88.