Trollveggen

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

Trollveggen er et bestillingsverk fra universitetet i Oslo. Ryggen startet på verket i begynnelsen av 1964 og hun brukte nærmere to år på å ferdigstille det. Teppet henger i Hannah Ryggen-rommet i Lucy Smiths hus på Universitetets adminstrasjonsbygg på Blinder i Oslo.

Hannah Ryggen, Trollveggen, 1964-1966. Foto: UiO/Ståle Olav Skogstad.

Motivebeskrivelse

Vi ser en bebyggelse som kan likne en slags festning eller en borg. Teppet starter med borgveggen og fortsetter gjennom store deler av teppet. Borgveggen er hovedsaklig brun. Teppet kan deles inn i elleve deler.

Den første delen viser det ene av to ytterpunkter av borgen. Dette minner om en forsvarspost på borgveggen. Her ser vi et menneske som opptrer som en slags vakt som holder utgikk og som sitter i et tårn og passer på. Over tårnet henger det to vimpler. Borgveggen er dekorert med diverse symboler og steiner og noen bladliknende gjenstander faller nedover veggen. Det er en blå bakgrunn og det er stjerner på himmelen.

I den andre delen vises det to søyler i murstein. Sementen mellom mursteinene er blå. Mellom søylene er det ti ansikter parvis i fem rekker nedover hverandre. Det ser ut som vi nå er inne i borgen, men bakgrunnen bak hodene skimtes så vidt og gjør det vanskelig å se om vi enda er ute eller inne.

Videre, i den tredje delen ser vi et nytt menneske. Personen er farget blått og sees mye tydeligere i utseende og i klær enn mennesket i første delen av teppet. Vedkommende har på fjonge klær med hatt og fjær og står vendt mot høyre. I dette feltet fortsetter også borgveggen. Den har her blitt utsmykket med en slags figur som kan minne et skjold. Bakgrunnen her er ikke lengre fylt med stjerner og viser til at vi nå har kommet inn i borgen.

I den fjerde delen er det en ny søyle. Her faller det kornaks nedover og ender tilsynelatende opp som mat for et par dyr i bunnen av søylen.

Den femte delen viser et nytt menneske. Personen er farget hvit og står vendt mot den blå personen. Her er borgeveggen gjort blå, men noen brune eller oransje figurer på. Den sjette delen er lik den fjerde; her daler kornaksene nedover og lander hos dyrene i bunnen.

Videre, i den syvende delen ser vi to mennesker sammen som gjør at denne delen skiller seg fra de andre. De er farget blått og står vendt mot hverandre. Det ene mennesket holder en åpen bok mellom de to, som om de står og leser sammen. De holder begge to i noe som likner kornstrå. Borgveggen deres kan også likne litt på veggen i den tredje delen. Her vises det igjen et type symbol som kan minne om et skjold.

I den åttende delen gjentas motivet fra del to; her er det to søyler i murstein. Mens søylene i den andre delen hadde en blå sement mellom seg, har den her hvite sementlinjer. Her er det igjen fem par med hoder nedover hverandre.

Den niende delen viser et menneske som spiller på et instrument. Borgveggen her er dekorert med en blå harpeliknende gjenstand. Bak mennesket henger det noe som likner vindspill.

Videre, i den tiende delen, gjentas nesten samme motivet som i del to og åtte. Søylene i murstein er denne gangen fylt med hvit sement. I motsetning til de to andre delene er det bare fem hoder nedover.

Avslutningsvis er vi tilbake utenfor borgen nå vi igjen ser stjernehimmelen. Denne delen er lik den første delen av teppet. Vi ser ansiktet til vaktmannen litt tydeligere og ser at vedkommende speider utover fra tårnet han står i. Vimplene henger over han og borgveggen er dekorert med ulike steiner og symboler.

Formale virkemidler

Blåfarge dominerer i den øvre halvdelen av billedteppet. Blå går bakover, mens rødt går fremover.[1] Det røde hjertet under kunstneren, de røde ornamentene på lyren og det røde som befinner seg under de som holder planter kommer dermed fremover. Det er en del umettede farger (gråe farger) i billedteppet og disse skaper muligens et anker som sørger for at den mettede blåfargen ikke blir for skrikende. Det hvite i billedteppet hjelper også med å skape balanse i billedteppet. Det at ulike blånyanser kombineres gjør at harmoni skapes, mens ifølge "Hanna Ryggen - en dikter i veven" så er det rosa rutene i de to ytterste feltene "satt in med stor koloristisk virkning".[2]

Mellom det hvite og det blåe på lyren er det sterk kontrast. Øyet har en tendens til å gå dit det er sterke kontraster og kontraster finner vi også andre steder i billedteppet. Dette gjør muligens slik at man ser på hele billedteppet eller store deler av det samtidig i stedet for at man ser på én del av bildet, deretter en annen del osv. Selv om mange områder på billedteppet krever oppmerksomhet, så er det kanskje lyren som krever mest. Billedteppet blir likevel ikke for disharmonisk.

Grunnstrukturen i billedteppet er en horisontal linje med flere vertikale linjer som krysser den.[3] Horisontale linjer som kombineres med vertikale linjer skaper ro, mens diagonale linjer skaper uro. Det er diagonale linjer i billedteppet, men disser er ikke veldig fremtredende. Den underliggende symmetrien i billedteppet er med på å skape balanse og det gjør kanskje også det at billedteppet er mye bredere enn det er høyt.

Kontekst

Vevekunsten i Norge opplevde en renessanse mot slutten av 1800-tallet, til rundt 1920, med Gerhard Munthe og Frida Hansen som de mest kjente utøverne. Munthes tepper ble ansett som et ideal hos de definerende Kunstindustrimuseene, med motiver fra norrøn mytologi og norsk folkekunst.[4] Hannah Ryggen fant i mindre grad inspirasjon i datidens tekstilkunst, men hentet impulser fra internasjonale moderne malere som Van Gogh, Cézanne, Matisse, og Kollwitz. Som Frida Hansen, brøt også Ryggen med det tradisjonelle kjønnsdelte arbeidet som dominerte tekstilkunsten, da hun bestemte både motiv og vevde selv.

Hannah Ryggen fikk sitt gjennombrudd med en kollektivutstilling på Kunstnerforbundet i 1939, der hun presenterte nyskapende tepper med politisk slagkraft.[5] Med referanser til tendenskunst, ekspresjonisme og kubisme, befester Ryggen sin posisjon som en av landets betydningsfulle moderne kunstnere med denne utstillingen. I løpet av sin over tredve år lange karriere stilte Ryggen ut ved en rekke anledninger i inn- og utland, blant annet på verdensutstillingen i Paris i 1937, Høstutstillingen og biennalen i Venezia i 1964. Hannah Ryggen hadde også flere utsmykningsoppdrag, mest kjent er Vi lever på en stjerne (1958), som henger i regjeringskvartalet. Trollveggen ble produsert etter oppdrag fra Universitet i Oslo, og det var arkitekt Rinnan som selv ønsket at Ryggen skulle utsmykke den nye Rådssalen. Verket var klart og ble montert i 1966, øverst i Lucy Smith-huset med dagslys flommende inn fra store vindusflater og med utsikt over Oslo by. Teppet har en lengde på over syv meter, og er tilpasset rommets dimensjoner. Rådssalen har siden blitt bygget om, og rommet er i dag en del mindre enn det var, men har bevart deler av sitt særpreg.

Hannah Ryggen levde i en tid preget av krig, klassekamp og kamp for kvinners rettigheter, og hennes sterke sosiale og politiske engasjement kommer alltid til uttrykk i hennes kunst. I det mer positive Trollveggen finner vi også systemkritikk, i form av hodene i ornamentikken som representerer handlingslammede politiske delegater.[6] Ryggen var også kritisk til den samtidige abstrakte kunsten, noe som reflekteres i Trollveggen i den nærmest satiriske fremstillingen av maleren.

Etter hennes død i 1970, har interessen for Ryggens kunst stadig økt, både her til lands og internasjonalt, og Hannah Ryggen etterlater seg en stor arv som politisk tekstilkunstner og kolorist.

Litteratur

Acton, Mary. Learning to look at paintings 2nd ed. London: Routledge, 2009 [i.e. 2008.

Lium, Randi Nygaard. Tekstilkunst i Norge. Trondheim: Museumsforlaget AS, 2016.

Steen, Albert. Hannah Ryggen - en dikter i veven. Oslo: Kunstindustrimuseet i Oslo 1986 i kommisjon Aschehoug, 1986.

Næss, Inga Elisabeth. Vi lever på en stjerne -ein biografi om Hannah Ryggen. Oslo: Det Norske Samlaget, 2002

Referanser

Se brukerveiledningen i wikiens hovemeny til ventre.

  1. Acton, Learning to look at paintings, 40.
  2. Steen, Hannah Ryggen, 82.
  3. Gjelsvik, Moksnes Gjelsvik, The Tapestries of Hannah Ryggen, 90.
  4. Lium, Tekstilkunst i Norge, 88.
  5. Paasche, En fri, 99
  6. Næss, Vi lever på en stjerne, 189