U.T. (2)

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

U.T.(2) av Bertil Greging ble opprinnelig laget som en del av en serie på 16 malerier til utstilling på Kunstnerforbundet i 2015. Verket henger i dag sammen med tre andre bilder fra serien. Kunstneren laget først to malerier, deretter produserte han ett og ett av gangen, hvor hvert maleri var inspirert av det forrige. Maleriet har ett format på 80X60, og er malt med akryl på lerret.

Bertil Greging, U.T. (2), 2015. Akryl på lerret. Foto: UiO Kunstsamling.

Motiv

Maleriets motiv består av monokrome geometriske former. Fargene som er brukt i verket er sterke og klare, og motivet er preget av rette linjer og kantede former. Rundt motivet går en hvit kant, som avgrenser motivet og kan fungere som ramme.

Motivet har en tredelt bildeflate, og består av to felter med grønne, svarte, og hvite former, og ett felt med en dyp gulfarget form. De to feltene med mørke farger ligger ytterst til høyre og venstre i bildeflaten. Formene varierer mellom rektangler, trapeser og trekanter, og er forskjellige i størrelser og tykkelser. De mørke formene er plassert i ett ujevnt system på bildeflaten. Den gule formen i midten av motivet er ujevnt oppbygget, og har to trekantede utstikkere som strekker seg helt ut til kanten av motivet.

Arbeidsprosess

Bertil Gregings arbeider har en stor bredde i uttrykksformer og arbeidsmåter. Vi finner igjen påvirkning og virkemidler fra ekspresjonisme, dadaisme/collage og popkunst i tillegg til det abstrakte maleriet. I hans senere arbeider er det en hovedvekt på ekspresjonistiske collager som blir til gjennom en materialbasert arbeidsprosess.

Om de abstrakte maleriene på Universitet i Oslo sier han at det er noe han har holdt på med for å gjøre forandringer fra det ekspressive.

Hvert enkelt maleri er basert på en liten blyantskisse som er laget først. I samtale med kunstneren 06.09.18 forteller han at det sentrale i arbeidsprosessen har vært å få komposisjonen til å gå opp. Deretter er skissen overført til lerretet ved hjelp av opptegning med blyant og tape. Akrylfargene er påført i tynt malte ensfargede flater med skarpe kanter mellom fargefeltene. Fargene er balansert mot hverandre, men det er sekundært hvilke farger som er brukt da skissene kunne vært realisert med andre farger.

Formenes virkning

U.T.(2) er lineært i sitt uttrykk med klare konturer rundt formene i maleriet. Formene og vinklene i det er med på å skape et hardt formspråk, med spisse kanter og rette linjer. Alle formene er dessuten like tydelig framstilt i sin farge og det er ingen hierarkisk struktur i maleriet sånn sett, men det gule midtfeltet er dominerende når det kommer til størrelse. Dette er også den formen som har flest med desidert flest kanter. Dette, i samspill med kontrasten mellom den gule fargen og de nøytrale fargene, gjør til at betrakterens fokus blir dratt mot den gule formen. Dessuten har det i vesteuropeisk kunsthistorie blitt opplest og vedtatt at såkalte varmer farger (røde og gule) kommer i mot oss, og de kalde (blå og grønne) drar seg tilbake. [1] Ved at de nøytrale fargefeltene virker som om de ligger over det gule fargefeltet eller omvendt, oppstår en følelse av rom fordi noe er framfor noe annet. Og når et felt er framfor et annet, må det nødvendigvis være et rom mellom dem. Den svarte fargen utmerker seg også som en viktig komponent for å skape denne romfølelsen. Svartfargen blir nemlig eksklusivt brukt til å male inn rektangel, som optisk kan se ut som skygger under noen av mangekantene, noe som er med på å skape videre dybde i maleriet. Denne dybden er en framtredende og vital karakteristikk ved maleriet da den utfordrer hva betrakteren kan regne for å være forgrunn og bakgrunn.

De nøytralfargede mangekantene på sidene av det gule feltet skaper en asymmetri, da mange av formene er forankret i maleriets horisontale linjer. Disse linjene og deres ulike lengder fra bildekanten og inn mot det gule feltet, fungerer som en kontrast til symmetrien som kommer med det lineære uttrykket. Linjene er parallelle, men speiler seg ikke på hver sin side av det gule feltet, noe som er med på å underbygge asymmetrien i maleriet.

Når det kommer til tekstur må man stå ganske nærme verket for å få med seg nyansene i Greging sitt arbeid. Han har hovedsaklig malt med tette akryllag noe som man kan se i de gråaktige lysegrønne, hvite og svarte fargene. Disse fargene er i stor grad ugjennomtrengelige og kan gjenkjennes som opake. Når det kommer til den gulfargen derimot kan man nærmest skimte at en annen farge ligger bak, og i den mørkegrønne fargen kan man tydelig se de horisontale penselstrøkene kunstneren har brukt. Dette bryter subtilt opp i maleriets ellers strenge komposisjon.

[2]U.T. (2) har ett non-figurativt motiv, og er ett konkret verk i den form at det tar utgangspunkt i kunstnerens sitt eget sinn fremfor synsinntrykk.

Kontekst

Maleriene i serien som U.T.(2) er en del av, ble satt opp forløpende i Gregings atelier til de dannet ett rektangulært verk. Intensjonen var å stille dem ut sammen som et stort bilde til utstillingen på Kunstnerforbundet i 2015, men det ble ikke plass til verket i utstillingen og serien ble ikke stilt ut. Serien ble deretter brutt opp for at det skulle være mulig å selge maleriene enkeltvis.

U.T.(2) av Bertil Greging var et verk som i utgangspunktet kun var skapt for å skape en fin utstilling, men man kan allikevel tyde av verket at det kan ha en dypere betydning i sammenheng med strømninger i samfunnet i dag. Gregings beskrivelse av prosessen fram til det ferdige verket er at han får en ide og begynner utifra den ideen å skissere med blyant på papir. Han beskriver at han videre prøver seg fram på papiret helt til han vet av intuisjon at skissen er helt rett. Videre overfører han skissen over til et større format. Denne prosessen startet som et par verk, men ble til slutt til seksten verk med bakgrunn i samme prosess. Verkene var tenkt solgt samlet.

Maleriet kan plasseres innen retningen "hard edge", det er skarpt avgrensede områder og rene farger[3]. Det er også geometrisk abstraksjon som er konkret. Hard edge er en variant av abstrakt maleri som ble utbredt på 1960-tallet. Karakteristiske trekk ved retningen er at kunstnerne lager områder av flat farge med skarpe, eller rene kanter. Begrepet hard edge ble laget av den Californiske kunstkritikeren Jules Langsner i 1959 for å beskrive verkene til kunstnere, som hovedsakelig holdt til på vestkysten av USA, som brukte monokromatiske felt av farger med rene kanter, som forsterket flatheten i bildene.[4]

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.

Mørstad, Erik. Malerileksikon. Bergen: Fagbokforlaget, 2016.

Store norske leksikon online. S.v. "hard-edge", oppsøkt 11.09.18. https://snl.no/hard_edge

Langsner, Jules. "Four Abstract Classicists", Four Abstract Classicists exhibition catalogue. San Francisco: San Francisco Museum of Art, 1959.

Referanser

  1. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 328-329.
  2. Mørstad, Malerileksikon, 7.
  3. Store norske leksikon online, s.v. "hard-edge".
  4. Langsner, Four Abstract Classicists, 10