Forskjell mellom versjoner av «U.T. (4)»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
 
(24 mellomliggende revisjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
 
[[Fil:01548greging.jpg|miniatyr|533x533px|Bertil Greging, U.T. (4), 2015. Akryl på lerret. Foto: UiO Kunstsamling.]]
 
[[Fil:01548greging.jpg|miniatyr|533x533px|Bertil Greging, U.T. (4), 2015. Akryl på lerret. Foto: UiO Kunstsamling.]]
''U.T. (4)'', akryl på lerret, er malt av den norske samtidskunstneren [[Bertil Greging]]. Det ble laget i 2015, og måler 80 x 60 cm. Verket er ett av en serie på 16 malerier som [[Bertil Greging|Greging]] malte til en utstilling i Kunstnerforbundet. Kunstverket er nå en del av en offentlig kunstsamling som tilhører Universitetet i Oslo (UiO). Det ble kjøpt inn av kurator for kunstsamlingen ved UiO i desember 2015, som ble foretatt i forbindelse med et oppussingsprosjekt.  
+
''U.T. (4)'', akryl på lerret, er malt av den norske samtidskunstneren [[Bertil Greging]]. Det ble laget i 2015, og måler 80 x 60 cm. Verket er ett av en serie på 16 malerier som [[Bertil Greging|Greging]] malte til en utstilling i Kunstnerforbundet. Kunstverket er nå en del av den offentlige kunstsamlingen som tilhører Universitetet i Oslo. Bildet er montert sammen med tre andre verk fra den samme serien. 
 +
[[Fil:Greging U.T. 1 - 4.jpg|miniatyr|400x400px|Bertil Greging, ''U.T(1-4)'' 2015. Akryl på lerret. Foto: Dag Colle.]]
  
 
== Motivbeskrivelse ==
 
== Motivbeskrivelse ==
''U.T. (4)'' har klare linjer med spisse, aggressive vinkler gir skarpe avgrensninger mellom fargene. Det er en diagonal linjedominans. Feltene på venstre side av bildet har en dempet, varm rød farge. Feltene på høyre side har en dempet, varm rosa farge. I midten av bildet er ett felt i klart gul og ett felt i sort. Mellom disse to fargeflatene er det ingen hvit skillelinje. Den røde og den rosa fargen virker harmoniske sammen. Den sorte og klargule har en signaleffekt som skaper kontrast, spenning og dramatikk i bildet
+
''U.T. (4)'' er abstrakt, det består av geometriske figurer i form av monokrome fargeflater i rødt, rosa, gult og sort. Figurene er innrammet i og atskilt fra hverandre ved hjelp av smale, hvite striper. Et litt bredere hvitt felt utgjør innrammingen av hele bildet. Verket har klare linjer med spisse, aggressive vinkler som gir skarpe avgrensninger mellom fargene. Det er en diagonal linjedominans. Feltene på venstre side av bildet har en dempet, varm rød farge. Feltene på høyre side har en dempet, varm rosa farge. I midten av bildet er ett felt i klart gul og ett felt i sort. Mellom disse to fargeflatene er det ingen hvit skillelinje. Den røde og den rosa fargen virker harmoniske sammen. Den sorte og klargule har en signaleffekt som skaper kontrast, spenning og dramatikk i bildet
  
 
Med sine ensfargede flater synes bildet i utgangspunktet å være uten noen romvirkning, men to elementer forstyrrer den flate effekten. Det ene er fargebruken. Det gule og sorte trer fram som et faresignal mot en roligere bakgrunn. Den andre er mangelen på hvit skillelinje mellom det gule og det sorte feltet. Dette bidrar til at de to feltene oppfattes som én form, et eget rom inne i flaten. Dessuten skapes det usikkerhet om overlapping i øverste høyre hjørne av det sorte feltet, som er det eneste punktet hvor den hvite linjen ikke strekker seg helt ut til innrammingen. Det sorte og gule feltet blir dermed det viktigste spenningsskapende elementet i en komposisjon som reiser spørsmål om opplevelsen av flate og dybde.   
 
Med sine ensfargede flater synes bildet i utgangspunktet å være uten noen romvirkning, men to elementer forstyrrer den flate effekten. Det ene er fargebruken. Det gule og sorte trer fram som et faresignal mot en roligere bakgrunn. Den andre er mangelen på hvit skillelinje mellom det gule og det sorte feltet. Dette bidrar til at de to feltene oppfattes som én form, et eget rom inne i flaten. Dessuten skapes det usikkerhet om overlapping i øverste høyre hjørne av det sorte feltet, som er det eneste punktet hvor den hvite linjen ikke strekker seg helt ut til innrammingen. Det sorte og gule feltet blir dermed det viktigste spenningsskapende elementet i en komposisjon som reiser spørsmål om opplevelsen av flate og dybde.   
  
== Kontekstualisering ==
+
== En kunstner i stadig utvikling ==
  
=== En kunstner i stadig utvikling ===
+
Serien på seksten oppsto på bakgrunn av forarbeider i form av skisser små ark, hvor fokuset lå i komposisjonene<ref name=":0">Personlig kommunikasjon i intervju med Bertil Greging, 06.09.2018.</ref>. Der det ene bildet formet det andre, deretter malte han dem over på lerret.<ref name=":0" /> Det er overhodet ikke alltid at [[Bertil Greging|Greging]] går for det helt nonfigurative, slik som i dette verket. Man kan ofte helt eller delvis se tegn av figurasjon i [[Bertil Greging|Gregings]] kunst. Dette kan vises eksempelvis i <ref>Greging, Bertil. ''Uten tittel''. 2008.</ref> og <ref>Greging, Bertil. ''Uten tittel''. 2011.</ref>. som står i sterk kontrast til det aktuelle verket uten tittel. Dette er også uttrykt i en omtale i Aftenposten.<blockquote>"Linjer, flater og former har en viss selvstendighet i [[Bertil Greging|Gregings]] bilder. Samtidig skaper de klare  assosiasjoner til for eksempel ansikter eller hus. I noen av bildene er denne figurasjonen er uttalt, som for eksempel i "Uten tittel" … der en enkel arkitektonisk bue og dens skyggespill danner grunnlaget for både et ansikt med øyne og munn og et slags lysende platå."<ref>Sandberg, «Tvetydige bilder kunst.»</ref> </blockquote>
Serien var ment å henge samlet en hel vegg, fire og fire, men bildene også kan fungere som enkeltverk<ref name=":0">Personlig kommunikasjon i intervju med Bertil Greging, 06.09.2018.</ref>. Serien på seksten oppstå på bakgrunn av forarbeider i form av skisser på små ark, hvor fokuset lå i komposisjonene<ref name=":0" />. Der det ene bildet formet det andre, deretter malte han dem over på lerret<ref name=":0" />.
 
  
Det er overhode ikke alltid at Greging går for det helt nonfigurative, slik som i dette verket. Man kan ofte helt eller delvis se tegn av figurasjon i Greging sin kunst. Dette kan vises eksempelvis i <ref>Greging, Bertil. ''Uten tittel''. 2008.</ref> og <ref>Greging, Bertil. ''Uten tittel''. 2011.</ref>. som står i sterk kontrast til det aktuelle verket uten tittel. Dette er også utrykket i denne artikkelen fra Aftenposten.<blockquote>"Linjer, flater og former har en viss selvstendighet i Grerings bilder. Samtidig skaper de klare  assosiasjoner til for eksempel ansikter eller hus. I noen av bildene er denne figurasjonen er uttalt, som for eksempel i "Uten tittel" … der en enkel arkitektonisk bue og dens skyggespill danner grunnlaget for både et ansikt med øyne og munn og et slags lysende platå."<ref>Sandberg, «Tvetydige bilder kunst.»</ref> </blockquote>
+
[[Bertil Greging|Greging]] plasserer seg selv innenfor flere ulike stilarter, og betrakter seg som "den kunstneren som har flest utrykk i Norge".<ref name=":0" /> I [[Bertil Greging|Gregings]] utstillinger organiserer han verkene sine slik at det ukontrollerte og det kontrollerte møtes, der de ekspressive verkene er satt opp mot de geometriske og minimalistiske verkene for å skape balanse i komposisjonen og lage et mer fullstendig inntrykk. Dette er et såpass gjennomgående fenomen for [[Bertil Greging|Gregings]] utstillinger at man blir overasket hvis noe annet er tilfelle, slik som på utstillingen "strekhoder" på GAD i april 2009, som kommenters slik: <blockquote>"Utstillingen er urovekkende homogen, for første gang kan man faktisk se at det er den samme kunstneren som har laget alle verk i utstillingen. Det gjør det ikke mindre sprikende og ujevnt, men setter - kanskje for første gang - dette særtrekket i system."<ref>Olsson, «Mannen med koden.»</ref></blockquote>
 +
== Historisk perspektiv ==
 +
Det geometriske abstrakte formspråket har røtter tilbake til starten av 1900-tallet. Uttrykket ''konkret kunst'' dukket første gang opp i den nederlandske maleren Theo van Doesburgs (1883-1931) ''Manifest sur L'art concret'' der han skriver om hvordan en ny kunst skulle skapes frigjort fra tradisjon og individualisme. Wassilly Kandinsky (1866-1994) var også en pioner innenfor den nye kunsten, og han forfektet en ideologi der tanke og ånd kunne uttrykkes i ren farge og form.<ref>Fredrikke Schrumpf, 2002, 4.</ref> Den nye kunsten fikk mange ulike uttrykk, og ideene knyttet til formspråket varierte fra kunstner til kunstner. Felles for dem alle var at de brøt med det ideelle og mimetiske.
  
Greging har selv en for innenfor flere ulike stilarter, og betrakter seg for å være "den kunstneren som har flest utrykk i Norge"<ref name=":0" />.
+
Det konkrete, geometriske, nonfigurative formspråket vi ser i Gregings komposisjon har i norsk kontekst røtter tilbake til 1950-tallet. Gunnar S.Gundersen, Odd Tandberg og Jacob Weidemann kan trekkes frem som sentrale skikkelser, med Mouche Thomsen og Lars Tiller som førte tradisjonen videre på 1960 -og 70-tallet<ref>Frederikke Schrumpf 2002, 5.</ref>
  
I Gregings utstillinger organiserer han verkene sine slik at det ukontrollerte og det kontrollerte møtes, der de ekspressive verkene er satt opp mot de geometriske og minimalistiske  verkene for å skape balanse i komposisjonen og lage et mer fullstendig utrykk. Dette er et såpass gjennomgående fenomen for Greging sine utstillinger at man blir overasket hvis noe annet er tilfelle, slik som på utstillingen "strekhoder" på GAD i april 2009. <blockquote>"Utstillingen er urovekkende homogen, for første gang kan man faktisk se at det er den samme kunstneren som har laget alle verk i utstillingen. Det gjør det ikke mindre sprikende og ujevnt, men setter - kanskje for første gang - dette særtrekket i system."<ref>Olsson, «Mannen med koden.»</ref></blockquote>
+
Komposisjonen kan også kategoriseres som et ''hard edge''-maleri'','' et uttrykk som først og fremst peker tilbake på et knippe kunstnere i California på slutten av 50-tallet, men som i ettertid har blitt brukt som en rent beskrivende term.<ref>Mørstad 1996, 122.</ref> Hard edge-bevegelsen startet som en motbevegelse til ''action painting'', der det emosjonelle og spirituelle kom til uttrykk i selve maleprosessen.<ref>The Art Story n.d.</ref>  
  
 
== Bildegalleri ==
 
== Bildegalleri ==
Linje 22: Linje 24:
 
Fil:Greging, Bertil. Uten tittel. 2011.jpg
 
Fil:Greging, Bertil. Uten tittel. 2011.jpg
 
Fil:Greging, Bertil. Uten tittel. 2008.png
 
Fil:Greging, Bertil. Uten tittel. 2008.png
 +
 
</gallery>
 
</gallery>
  
== Referanseliste ==
+
== Litteratur ==
 +
Mørstad, Erik. ''Malerileksikon''. Oslo: As Notam Gyldendal, 1996.
 +
 
 +
Olsson, Tommy. «Mannen med koden.» ''Morgenbladet''. 03.04.2009.
 +
 
 +
Sandberg, Lotte. «Tvetydige bilder kunst.» ''Aftenposten''. 17.03.1999.
 +
 
 +
Schrumpf, F., Øren Kvande, I., Okkenhaug, E. ''Konkret : Nonfigurativ kunst i Norge 1920-2000.'' Lillehammer: Lillehammer Kunstmuseum, 2002.
 +
 
 +
The Art Story. "Hard-edge paitning" Hentet 09.10.2018 fra https://www.theartstory.org/movement-hard-edge-painting.htm#resources_header
 +
=== Referanser ===
 
[[Kategori:Universitetet i Oslo]]
 
[[Kategori:Universitetet i Oslo]]
 
[[Kategori:Maleri]]
 
[[Kategori:Maleri]]
Linje 30: Linje 43:
 
<references />
 
<references />
  
== Bibliografi ==
+
== Eksterne lenker ==
Sandberg, Lotte. «Tvetydige bilder kunst.» ''Aftenposten''. 17.03.1999.
+
http://www.bertilgreging.com/
 
 
Olsson, Tommy. «Mannen med koden.» ''Morgenbladet''. 03.04.2009.
 

Nåværende revisjon fra 12. nov. 2018 kl. 12:47

Bertil Greging, U.T. (4), 2015. Akryl på lerret. Foto: UiO Kunstsamling.

U.T. (4), akryl på lerret, er malt av den norske samtidskunstneren Bertil Greging. Det ble laget i 2015, og måler 80 x 60 cm. Verket er ett av en serie på 16 malerier som Greging malte til en utstilling i Kunstnerforbundet. Kunstverket er nå en del av den offentlige kunstsamlingen som tilhører Universitetet i Oslo. Bildet er montert sammen med tre andre verk fra den samme serien. 

Bertil Greging, U.T(1-4) 2015. Akryl på lerret. Foto: Dag Colle.

Motivbeskrivelse

U.T. (4) er abstrakt, det består av geometriske figurer i form av monokrome fargeflater i rødt, rosa, gult og sort. Figurene er innrammet i og atskilt fra hverandre ved hjelp av smale, hvite striper. Et litt bredere hvitt felt utgjør innrammingen av hele bildet. Verket har klare linjer med spisse, aggressive vinkler som gir skarpe avgrensninger mellom fargene. Det er en diagonal linjedominans. Feltene på venstre side av bildet har en dempet, varm rød farge. Feltene på høyre side har en dempet, varm rosa farge. I midten av bildet er ett felt i klart gul og ett felt i sort. Mellom disse to fargeflatene er det ingen hvit skillelinje. Den røde og den rosa fargen virker harmoniske sammen. Den sorte og klargule har en signaleffekt som skaper kontrast, spenning og dramatikk i bildet

Med sine ensfargede flater synes bildet i utgangspunktet å være uten noen romvirkning, men to elementer forstyrrer den flate effekten. Det ene er fargebruken. Det gule og sorte trer fram som et faresignal mot en roligere bakgrunn. Den andre er mangelen på hvit skillelinje mellom det gule og det sorte feltet. Dette bidrar til at de to feltene oppfattes som én form, et eget rom inne i flaten. Dessuten skapes det usikkerhet om overlapping i øverste høyre hjørne av det sorte feltet, som er det eneste punktet hvor den hvite linjen ikke strekker seg helt ut til innrammingen. Det sorte og gule feltet blir dermed det viktigste spenningsskapende elementet i en komposisjon som reiser spørsmål om opplevelsen av flate og dybde.

En kunstner i stadig utvikling

Serien på seksten oppsto på bakgrunn av forarbeider i form av skisser på små ark, hvor fokuset lå i komposisjonene[1]. Der det ene bildet formet det andre, deretter malte han dem over på lerret.[1] Det er overhodet ikke alltid at Greging går for det helt nonfigurative, slik som i dette verket. Man kan ofte helt eller delvis se tegn av figurasjon i Gregings kunst. Dette kan vises eksempelvis i [2] og [3]. som står i sterk kontrast til det aktuelle verket uten tittel. Dette er også uttrykt i en omtale i Aftenposten.
"Linjer, flater og former har en viss selvstendighet i Gregings bilder. Samtidig skaper de klare assosiasjoner til for eksempel ansikter eller hus. I noen av bildene er denne figurasjonen er uttalt, som for eksempel i "Uten tittel" … der en enkel arkitektonisk bue og dens skyggespill danner grunnlaget for både et ansikt med øyne og munn og et slags lysende platå."[4]
Greging plasserer seg selv innenfor flere ulike stilarter, og betrakter seg som "den kunstneren som har flest utrykk i Norge".[1] I Gregings utstillinger organiserer han verkene sine slik at det ukontrollerte og det kontrollerte møtes, der de ekspressive verkene er satt opp mot de geometriske og minimalistiske verkene for å skape balanse i komposisjonen og lage et mer fullstendig inntrykk. Dette er et såpass gjennomgående fenomen for Gregings utstillinger at man blir overasket hvis noe annet er tilfelle, slik som på utstillingen "strekhoder" på GAD i april 2009, som kommenters slik:
"Utstillingen er urovekkende homogen, for første gang kan man faktisk se at det er den samme kunstneren som har laget alle verk i utstillingen. Det gjør det ikke mindre sprikende og ujevnt, men setter - kanskje for første gang - dette særtrekket i system."[5]

Historisk perspektiv

Det geometriske abstrakte formspråket har røtter tilbake til starten av 1900-tallet. Uttrykket konkret kunst dukket første gang opp i den nederlandske maleren Theo van Doesburgs (1883-1931) Manifest sur L'art concret der han skriver om hvordan en ny kunst skulle skapes frigjort fra tradisjon og individualisme. Wassilly Kandinsky (1866-1994) var også en pioner innenfor den nye kunsten, og han forfektet en ideologi der tanke og ånd kunne uttrykkes i ren farge og form.[6] Den nye kunsten fikk mange ulike uttrykk, og ideene knyttet til formspråket varierte fra kunstner til kunstner. Felles for dem alle var at de brøt med det ideelle og mimetiske.

Det konkrete, geometriske, nonfigurative formspråket vi ser i Gregings komposisjon har i norsk kontekst røtter tilbake til 1950-tallet. Gunnar S.Gundersen, Odd Tandberg og Jacob Weidemann kan trekkes frem som sentrale skikkelser, med Mouche Thomsen og Lars Tiller som førte tradisjonen videre på 1960 -og 70-tallet[7]

Komposisjonen kan også kategoriseres som et hard edge-maleri, et uttrykk som først og fremst peker tilbake på et knippe kunstnere i California på slutten av 50-tallet, men som i ettertid har blitt brukt som en rent beskrivende term.[8] Hard edge-bevegelsen startet som en motbevegelse til action painting, der det emosjonelle og spirituelle kom til uttrykk i selve maleprosessen.[9]

Bildegalleri

Litteratur

Mørstad, Erik. Malerileksikon. Oslo: As Notam Gyldendal, 1996.

Olsson, Tommy. «Mannen med koden.» Morgenbladet. 03.04.2009.

Sandberg, Lotte. «Tvetydige bilder kunst.» Aftenposten. 17.03.1999.

Schrumpf, F., Øren Kvande, I., Okkenhaug, E. Konkret : Nonfigurativ kunst i Norge 1920-2000. Lillehammer: Lillehammer Kunstmuseum, 2002.

The Art Story. "Hard-edge paitning" Hentet 09.10.2018 fra https://www.theartstory.org/movement-hard-edge-painting.htm#resources_header

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 Personlig kommunikasjon i intervju med Bertil Greging, 06.09.2018.
  2. Greging, Bertil. Uten tittel. 2008.
  3. Greging, Bertil. Uten tittel. 2011.
  4. Sandberg, «Tvetydige bilder kunst.»
  5. Olsson, «Mannen med koden.»
  6. Fredrikke Schrumpf, 2002, 4.
  7. Frederikke Schrumpf 2002, 5.
  8. Mørstad 1996, 122.
  9. The Art Story n.d.

Eksterne lenker

http://www.bertilgreging.com/