Forskjell mellom versjoner av «Våknende menn i lysflommen»

Nåværende revisjon fra 3. nov. 2023 kl. 11:09

Edvard Munch, Våknende menn i lysflommen, 1914-1916. Olje på lerret, 447 x 298 cm. Foto: UiO

Motivbeskrivelse

I Våknede menn i lysflommen kan vi se skikkelsene til tre menn malt uten verken detaljer eller klær. De står i ulike positurer og er malt i forskjellige farger. I den øverste delen av lerretet ser vi en skissert figur av en oppreist mannsskikkelse som strekker armene opp mot himmelen. Hodet ser også oppover med et oppløftende uttrykk, og med blikket rettet mot lyset. Han er malt med tydelige og definerte linjer, og er dekket av klare og fremtredende nyanser av rød som gir et inntrykk av varme og energi. Under han ser vi en grønn mannsfigur som sitter med oppreist rygg, og en arm som strekker seg oppover slik som den stående mannen. Ansiktet og kroppen er malt i profil og uttrykket er utydelig. I forgrunnen ligger en mann med hodet lent på den ene armen, og blikket nedover. Han er malt i kalde og dype blåtoner og linjeføringen trekker kroppen nedover mot underlaget han ligger på. Dette inntrykket skapes ved at Munch har latt malingen dryppe ned over kroppen hans, en teknikk vi kan se flere steder i verket.

Lyskilden skinner inn fra venstre side og omfavner mennene som strekker seg opp mot lysflommen. Mennene i bildet inngår i en bevegelse der de er i ferd med å reise seg oppover mot solen, og gjør dermed maleriet aktivt. Bakgrunnen er delt i tre fargefelt, og deles inn av to horisontale linjer som strekker seg fra himmelen til lyskilden. I mellomgrunnen er det plassert fem blå abstrakte halvsirkler, men ellers er bakgrunnen uten definerbare figurer. Våknede menn i lysflommen er dermed både figurativt og non-figurativt .^[1] Verket har et malerisk preg ^[2] ettersom bakgrunnen er malt med myke og lette penselstrøk i forfriskende pastellfarger. Munch skaper dermed en harmonisk forening av form og farge ved å gi penselstrøkene milde overganger med et behagelig fargespill.

Innholdsanalyse

Formkvaliteter

Våknende menn i lysflommen består av ulike komponenter. Det er et skille mellom kunstformen i bakgrunnen og mennene i maleriet. Samtidig mangler kunstverket et felles forsvinningspunkt. Bakgrunnen er malerisk og dens form er flytende og dynamisk. Det legges vekt på fargene som en bærende effekt i motsetning til at fargen er deskriptiv og søker å henvise til hvordan ting bør være. På grunn av dette blir bakgrunnens form utydelig og abstrakt. Likevel, kan man trekke linjer til at bakgrunnen skal representere natur med bruk av unaturlige farger. Mennene derimot er lineære. Deres linjer er ekspressive, med det menes det at deres linjer er løse, frie og energiske. Munch klarer å uttrykke tydelige følelser uten å male skikkelsene for detaljert. Kroppsspråket til mennene vektlegges og det er gjennom dette at vi klarer å egne oss en forståelse av hvordan skikkelsene føler seg eller hva de skal representere. Skikkelsene står vendt mot solen og gjennom sin sekvens av bevegelsen fra liggende til stående aksepterer og omfavner de sollyset. I sin helhet er det en harmoni mellom mennene og bakgrunnen. Mennene lever sammen med naturen og det er gjennom solen og dens kraftige stråler at de får liv, energi og styrke. Det blir tydeliggjort at det er mennene som er i hovedfokus, men sammen med den abstrakte bakgrunnen kommer uttrykk av ro og balanse frem i kunstverket.

Fargesymbolikk

Fargene i bildet er klare og sterke, rene og ublandede. De dominerende fargene er gul, rød, grønn og blå, typisk ekspresjonistiske farger, påført i rene flater som gir en uttrykksbærende funksjon,^[3] der fargesymmetrien som dannes mellom figurene er relevant. Det skaper først og fremst en harmoni mellom figurene, men kan også forstås som symbolsk fargebruk.^[4] Munch bruker disse fargene for å indikere til emosjonene de tre karakterene representerer. Mannen som står oppreist er bekledd i varme røde og rosa toner med innslag av hvite og lyse nyanser. Dette er farger som gir et inntrykk av energi og begeistring, og som kan symbolisere og fremstille ham som et sterkt individ. Selv om ansiktsuttrykket er utydelig, fremstår han lidenskapelig og glad. Rosa symboliserer ofte lidenskap og kjærlighet med positive assosiasjoner, og rødt symboliserer ofte liv og energi,^[5] slik at symbolikken i dette tilfellet underbygges. Mannen som sitter er malt i grønn, en farge som befinner seg mellom den kalde og melankolske blåfargen hos den liggende mannen, og den mektige og livsglade rødfargen i den stående. Munch bruker ofte grønt for å symbolisere sjalusi, og her kan den sittende mannen føle misunnelse for den oppreiste mannens høyere tilstand. Men grønt er også et symbol for håp, og i kombinasjon med gult kan det symbolisere vitalitet, håp og harmoni.^[6] Blått blir derimot ofte forbundet med det triste og melankolske, og den blå liggende mannen ser dyster ut, med ansiktsuttrykk, fargebruk og positur tatt i betraktning. Han har er også den karakteren som er omringet av de mørkeste fargene på lerretet. Bakken han ligger på er smeltet sammen med mørkere nyanser av blått og grønt, og kan tolkes som at han ligger i et søl av sine egne følelser, som bidrar til denne sørgmodige og gledesløse utstrålingen. Den rennende malingen er i tillegg spesielt fremtredende rundt hans ansikt. Dette gir en dryppende effekt som kan føre tankene til noe vannaktig eller ufullkomment. Nærmest som figuren har gått i oppløsning eller gråter. I en konvensjonell forståelse av fargesymbolikk blir tro, håp og kjærlighet symbolisert ved blått, grønt og rødt.^[7] Det er slik fargene fremstår i Våkende menn i lysflommen hvis rosa forstås som en svakere rødfarge. Dessuten er bakgrunnsfargene og dens former urealistiske, og noen av fargene Munch bruker i landskapet finnes ikke i den realistiske naturen, som den grønne og gule himmelen. Man kan tolke fargebruken i bakgrunnen som en skildring av ulike stadier i maleriet, slik tematikken kan forstås. Bak figurene er maleriet inndelt av en oransje og en blå horisontal linje som skiller bakken og himmelen. Fargebruken fremhever denne inndelingen med bruk av sterke, mørke og uttrykksfulle farger nederst, og myke, lyse farger øverst.

Lys og skygge

Verket henger til venstre for det kjente maleriet Solen (1911) i aulaen som utgjør midtpunktet i salen. I dette kunstverket er naturligvis lyset et svært sentralt element, og solstrålene som strømmer fra Solen til høyre skinner inn i det mer udefinerbare landskapet, og viser seg i Våknende menn i lysflommen som de fem blå abstrakte formene som kommer mot dem som bølger og er kilden til alt liv. Denne tolkningen styrkes ved at de to figurene i grønn og rosa vender seg til høyre i retning Solen, der den stående omringes av lyset, den grønne mannen befinner seg på et stadie mellom det solfylte og det skyggelagte, og de mørke fargene omringer den liggende mannen. Uavhengig av om de to motivene er direkte forbundet eller ikke, skaper de en harmonisk forbindelse i aulaen. Lyskilden i verket er meningsbærende, men det er ikke et tydelig lys som skaper skygger og flater, men heller en jevn belysning over hele maleriet som oppløser formene i bakgrunnen.

Tekstur

Malingen er transparent og påført i tynne lag oppå hverandre, og penselstrøkene er tydelig grove og flekkete på noen steder av lerretet. Siden malingen i seg selv er tynn og utvannet, er det nesten ingen tekstur på bildet, men flere steder har Munch benyttet en teknikk der han har latt malingen dryppe og renne, som er gjort bevisst for å gi inntrykk av spontanitet.^[8] Dette kan ha en sammenheng med den vitalistiske tematikken, der den rennende malingen kan gi et mer levende uttrykk i det helhetlige verket og i motivene. Det er også flere steder av lerretet som er uberørt av malingen slik at vi ser rett på den nesten hvite grunderingen, som kan gi det samme spontane inntrykket. Det er spesielt på den liggende mannen at malingen drypper og renner over ansiktet og kroppen hans, og drar han nedover.

Linjer

Aksen mellom de tre mennene, som begynner fra nedre høyre del og til venstre ved den oppreiste mannen sin hånd, skaper en forbindelse og balanse mellom de tre figurene. De formbeskrivende omrisslinjene til mennene er skisseaktige og varierer i tykkelse. Noen steder forsvinner de helt, eksempelvis blir begge armene til den sittende mannen diffuse og forsvinner nærmest inn i den maleriske bakgrunnen. Det er horisontal og diagonal linje-dominans som smalner noe mot høyre side av lerretet, og gir en virkning av at verket speiler de diagonale linjene fra strålene i Solen. Verket fremstår lite statisk, og tilskueren blir på bakgrunn av linje-oppbyggingen invitert til å se motivet i flytende overganger. En mulig tolkning er at de tre figurene er samme person på ulike tidspunkter, ettersom den liggende, sittende og oppreiste mannen danner et handlingsmønster i naturlig rekkefølge: «For Munch utgjorde panteistiske forestillinger og tro på det evige kretsløp en viktig komponent, der en livsform avløses av en annen og alt går framover mot stadig større fullkommenhet».^[9] I denne settingen kan den oppreiste mannen symbolisere det fullkomne. Gjennom bevegelighet og tidsperspektiv er også en tolkning at den tredje mannen håper at de to andre skal reise seg opp for å oppleve lysflommen som tittelen henviser til. Den sistnevnte tolkningen gir stryke ettersom tittelen refererer til menn i flertall. Lysflommen fremstår som et abstrakt begrep, men betyr logisk nok «masse lys» eller «en bølge av lys».^[10] Dette underbygger tanken om at mennene befinner seg utendørs, og at den oppreiste mannen løfter hendene for å «ta innover» lysflommen.

Kontekst

Barndommen til Edvard Munch var av det turbulente slaget. Munch hadde i sin oppvekst en dårlig helse, faren hans slet med depresjoner og både moren og søsteren hans døde av tuberkulose. ^[11] Han fikk derfor tidlig oppleve døden på nært hold, noe som satte spor i psyken hans og som vises i store deler av kunstnerskapet. Han ble opptatt av dødsfantasier i voksen alder og det kommer tydelig frem i maleriene at følelsene hans var av det triste og mørke slaget, noe «Livsfrisen» viser.^[12]"Livsfrisen" var en rekke bilder som Edvard Munch malte, der tematikken var kjærlighet, angst og død, med bilder som «Skrik» og «Melankoli» som gode eksempler på angstfulle uttrykk.^[13] Etter flere år med misbruk av alkohol på sine utenlandsopphold, endte han til slutt opp på en nerveklinikk i København med nervelidelser i 1908. Etter oppholdet ble psyken hans bedre og maleriene fikk også et mer positivt uttrykk. Han bosatte seg i Kragerø og begynte på et nytt kapittel i livet som gjenspeilte seg i kunsten. Den nye tendensen i kunsten hans vitnet bl.a. om et nytt møte med naturen, en ny følelse av harmoni og en klassisk enkelhet, og ledet til vitalistiske motiver og frie, spontane penselstrøk, som vi kan se i Auladekorasjonene til Universitetet i Oslo.

Vitalismen

Vitalismen kjennetegnes av troen på kraften i mennesket. I Norge omtales ikke vitalismen som en distinkt kunsthistorisk retning, men heller som en strømming av ideer og tanker som påvirket flere disipliner. Nietzsche var en viktig filosof som underbygde vitalismen på starten av 1900-tallet: «det at man forlot den symbolistiske livsoppfatning førte til en sterkere fokusering på Nietzsches lovprisning av det sterke menneske og den individuelle frihet i begynnelsen av dette århundre».^[14] Videre var formspråket og stilen i kunsten typisk ved bruk av kraftige farger og synlige penselstrøk.^[15] Akkurat slik de formale virkemidlene er synlige i Våknende menn i lysflommen. Videre er figurene i verket maskuline og nakne. De ser sterke og sunne ut. Ideen om «en magisk livskraft i alt levende» var definerende for strømningen, spesielt i det kunstneriske uttrykket.^[16] Det at figurene er menn kjennetegner også vitalismen ved at strømmingen fokuserte på maskulin kraft: «det mannelg virile skulle erstatte det kvinneleg dekadente 1890-åra krisna rundt femme-fatale figurane».^[17] Det virile i denne sammenheng kobles opp mot det absolutt mannlige.

Auladekorasjonen ble Munchs første store oppdrag for et offentlig rom.^[18] Våknende menn i lysflommen og de ti andre maleriene ble malt i en atmosfære av kulturpolitisk kontrovers, i en tid der Universitetet ble omdannet fra å være en «embetsmannsskole» til å tjene hele folket ved å bli en institusjon viet til vitenskapen.^[19] . I 1909 inviterte en komité med representanter fra universitetet og kunstfeltet noen få kunstnere til å komme med forslag til utsmykningen, og selv om Munch ikke fikk levere utkast i første omgang, bestemte komitéen seg for å arrangere en lukket konkurranse for Emanuel Vigeland og Edvard Munch i 1910 ettersom de først inviterte kunstnerne ikke oppfylte universitets visjon.^[20] Juryen klarte ikke bli enige om hvem som skulle få den imponerende og ambisiøse oppgaven, og dermed åpnet aulaen uten utsmykninger i 1914. Munch ga ikke opp av den grunn, og med offentlig støtte i ryggen gir komitéen til slutt oppdraget til Munch etter mye strid og diskusjon. I 1916 kom bildene opp, og knyttet Universitetets «identitet til en høyst ukonvensjonell form for veggmaleri og valgte med det en ekspresjonistisk estetikk som institusjonens billedlige retorikk.»^[21]

Denne ekspresjonistiske estetikken som vitalismen underbygger fokuserte altså på det sunne, friske og håpefulle hos mennesket. Dermed er det ingen overraskelse at Munch brakte disse elementene inn i aulaen. Han var bevisst på hvilken kontekst verket skulle settes i. I hovedsak skulle unge, håpefulle og friske studenter sitte å betrakte verkene i aulaen ved ulike arrangementer. Og det er akkurat det håpefulle som er lett å bite seg merke i. Det håpefulle i en ung alder vil også kjennetegnes av det stadig ukjente. Det nonfigurative landskapet kan dermed forstås som en ukjent fremtid studentene trer inn i. Gjennom fargebruk, lys og komposisjon gir verket Våknende menn i lysflommen en fornemmelse av håp. Tolkningen underbygges av konteksten verket er plassert i og Munch sitt fokus på vitalismen.

Litteratur

Eggum, Arne. «Edvard Munch», i Norsk Biografisk Leksikon, 29.6.2022. https://nbl.snl.no/Edvard_Munch

Eggum, Arne. «Edvard Munch», i Norsk Kunstnerleksikon, 17.9.2019. https://snl.no/Edvard_Munch

Kirkholt, Tore. "Livsfrisen", i Store Norske Leksikon, 7.12.2021. https://snl.no/Livsfrisen

Kirkholt, Tore. «Melankoli», i Store Norske Leksikon, 25.5.2021. https://snl.no/Melankoli

Kirkholt, Tore. «Skrik», i Store Norske Leksikon, 25.5.2021. https://snl.no/Skrik

Mørstad, Erik. "Malerisk", i 'Store Norske Leksikon, 31.4.2020. https://snl.no/malerisk

Mørstad, Erik. "Figurativ kunst", i 'Store Norske Leksikon, 23.09.2023. https://snl.no/figurativ_kunst

Referanser

1. ↑ Store norske leksikon. "Figurativ Kunst". Erik Mørstad. 23.09.23. https://snl.no/figurativ_kunst
2. ↑ Store norske leksikon. "Malerisk". Erik Mørstad. 31.05.20. https://snl.no/malerisk
3. ↑ Store norske leksikon. «Ekspresjonisme». Hege Blom. 20.05.2021. https://snl.no/ekspresjonisme
4. ↑ Erik, Mørstad. «Maleriordliste», i Malerileksikon: teknikker, motivtyper og estetikk. (Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996) 89
5. ↑ Store norske leksikon. «Fargesymbolikk». Erik Mørstad. 23.02.2022. https://snl.no/fargesymbolikk
6. ↑ Store norske leksikon. «Fargesymbolikk». Erik Mørstad. 23.02.2022. https://snl.no/fargesymbolikk
7. ↑ Mørstad, Erik. Malerileksikon. Teknikker, motiver og estetikk. Oslo: Ad Notam, Gyldendal, 1996
8. ↑ Universitetet i Oslo. «Våknende menn i lysflommen». 9.07.2023. https://www.uio.no/om/kultur/kunst/aulaen/vakende-menn-i-lysflommen.html
9. ↑ Halvorsen, Åshild T., Walsted, Anne-Lise, Haatvedt, Erik. Edvard Munch : arbeidets sjel, arbejdermotiver, a vængjum vinnunnar : en felles nordisk utstilling. Norsk industriarbeidermuseum, 1996. 12.
10. ↑ Det norske akademis ordbok. s.v «Lysflom». https://naob.no/ordbok/lysflom
11. ↑ Store norske leksikon. "Edvard Munch". Arne Eggum. 29.06.22. https://nbl.snl.no/Edvard_Munch
12. ↑ Store norske leksikon. "Edvard Munch". Arne Eggum.29.06.22.https://snl.no/Edvard_Munch
13. ↑ Store norske leksikon. "Livsfrisen". Tore Kirkholt. 07.12.21. https://snl.no/Livsfrisen
14. ↑ Kjerschow, Elsebet. Vitalisme, klassisme og symbolisme i Gustav Vigelands broskulptur. Hovedoppgave i kunsthistorie. Universitetet i Oslo. 1998. 89.
15. ↑ Albrektsen, Lau. & Tveit, Terje. Kielland-familien i kunsten. Rogaland kunstmuseum, 1999. Uten sidetall.
16. ↑ Bringager, Frithjof. Evard Munch i Nasjonalmuseet. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2008. 72.
17. ↑ Koefoed, Holger. Modernismen i kunsthistoria frå 1870 til 1990-åra. Oslo: Yrkesopplæring ans, 1998. 63.
18. ↑ Norsk kunstnerleksikon. "Edvard Munch". Arne Eggum. 17.12.2019. https://nkl.snl.no/Edvard_Munch#-Utsmykningen_av_Aulaen.
19. ↑ Berman, Patricia. Strategisk modernitet: Munch og universitetet. 29.
20. ↑ Universitetet i Oslo. «Aulamaleriene». 9.07.2023. https://www.uio.no/om/kultur/kunst/aulaen/munch-og-aulamaleriene.html.
21. ↑ Berman, Patricia. Utsmykningen av Universitetets aula og Aulaskissene. 111.