Forskjell mellom versjoner av «Ved Madeleine-kirken i Paris»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 1: Linje 1:
''Ved Madeleine-kirken i Paris'' er et oljemaleri på lerret malt av den norske kunstneren Frits Thaulow, i 1897<ref>Nasjonalmuseet. «Ved Madeleine-kirken i Paris». ''Nasjonalmuseet online,'' oppsøkt 16.9.2020. <nowiki>https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.01240</nowiki> </ref>. Bildet er en del av Nasjonalmuseets billedkunstsamlinger.  
+
''Ved Madeleine-kirken i Paris'' er et oljemaleri på lerret malt av den norske kunstneren [[Frits Thaulow]], i 1897. Bildet er en del av Nasjonalmuseets billedkunstsamlinger.  
  
 
== Motivbeskrivelse ==
 
== Motivbeskrivelse ==

Revisjonen fra 27. okt. 2020 kl. 12:45

Ved Madeleine-kirken i Paris er et oljemaleri på lerret malt av den norske kunstneren Frits Thaulow, i 1897. Bildet er en del av Nasjonalmuseets billedkunstsamlinger.

Motivbeskrivelse

Frits Thaulow, Ved Madeleine-kirken i Paris, 1897. Olje på lerret, 55,,4 x 46,5 cm. Foto: Børre Høstland.

Maleriet skildrer en hverdagslig byscene, der gaten som går langs høyre side av Madeleine-kirkens fasade står i fokus. Et utsnitt av de lange søylene og taket til den autoritære kirken utgjør forgrunnen på venstre side av bildeplanet, og skildrer i grove trekk den klassisistiske arkitekturen til bygningen.[1] Resten av kirken er plassert utenfor maleriets venstre bildekant. Et parisisk bylandskap strekker seg fra mellomgrunn til bakgrunn i en trekantform som er definert av gaten og horisonten. Trær følger sidene av gaten og er med på å spesifisere linjene som definerer den, disse er malt med enkle grønne penselstrøk. Fargespekteret Thaulow har valgt å bruke er generelt preget av grålige toner, selv de fargerike detaljene som skiller seg ut fra det ellers upersonlige landskapet er malt med delikate nesten pastellignende undertoner. Gaten fremstår rolig, og består av enkelte fargeinnspill som beskriver kjerrer eller fotgjengere. Lysene fra kjerrene har gjenskinn i bakken, og himmelen som utgjør øverste del av bildeplanet er malt i gråtoner. Til tross for at den avbildede scenen helhetlig er gjenkjennbar og tilgjengelig, preges den av uklarhet og et fravær av detaljer. Dette tilsier en regnværsdag, og påvirker dermed maleriets helhetlige uttrykk.

Formalanalyse

De formale virkemidlene i maleriet påvirker uttrykket. Maleriet har en harmonisk og lukket komposisjon, med utgangspunkt i gaten som strekker seg fra forgrunn til bakgrunn. Objektene i bildet preges av udefinerte konturlinjer, som gir dem frihet til å flyte ubemerket inn i deres lokale omgivelser. Maleriet er naturalistisk i sine korrekte proposisjoner samt sitt «prosaiske» motiv, men uttrykker en abstraksjon i arkitekturfremstilling samt objektbeskrivelser.[2] Dette er grunnet den simplifiserte formuleringen av detaljer, der kunsteren indikterer fremfor å spesifisere de ulike elementene i motivet. Det maleriske uttrykket fremmes ved tydelige, korte og grove penselstrøk, igjen med et fravær av fokus på detaljerte elementer. Til høyre i mellomgrunnen flyter gatelandskapet med trerekken sammen med husene på åssiden, mens fortsettelsen av fortauet til venstre i forgrunnen flyter sammen med himmelen øverst i venstre bildekant. I tillegg kan vi se en lignende utforming i forgrunnen, hvor den nedre delen av trappetrinnene flyter inn i gatestrekningen. Denne bevegelsen gjenspeiles i den bortimot nonfigurative utformingen av hele trappepartiet. Istedenfor å frastøte hverandre med sterkt definerte konturer, trekkes de ulike partiene mot hverandre i forsøk om en enhetlig form i disse delene av bildet. Uttrykksformen av de ulike bildepartiene former en slags inndeling i komposisjonen.

Billedrommets grenser er heller suggestive enn avgrensende. Det dannes likevel et tydelig forsvinningspunkt i et samspill av ortogonaler gitt av ulike partier i bylandskapet. Kunstneren har valgt å bruke ettpunkstperspektiv, der utgangspunktet kan argumenteres for å være plassert i det gyldne snitt, 1/3 ned og til høyre inn i bildet.[3] Linjene beveger seg innover, og trekker øynene til beskuer inn i landskapet. Forsvinningspunktet oppstår utenfor bildets sentrum, i skjæringspunktet mellom de stigende diagonalene som omfavner gatestrekningen. Den synkende diagonalen som avgrenser bybildet på horisontlinjen, gjør at forsvinningspunket fremheves ytterligere. Som et resultat oppstår følelsen av dybde i bildet. Landskapet er også malt i en syntese av sentral- og fugleperspektiv, som påvirker måten betrakter opplever bildet. Det er antagelig at kunstneren har malt utsikten fra en høytliggende etasje i en bygning i nærheten av kirken. Thaulow har malt i lyse fargetoner med høy valør, som gjengir dagslyset han ønsket å formidle. Han har imidlerid malt bygningene i horisonten i kaldere farger enn figurene i forgrunnen, samt i grovere trekk, som gir maleriet et atmosfærisk fargeperspektiv.

Kontekst

Ved Madeleine-kirken i Paris hadde påvirkning fra samtidens empiribaserte verdigrunnlag. Det vil si at 1800-tallets fokus på sanseverdenen, etter posisivismens fremvekst, påvirket mange progressive kunstnere, som eksempelvis Thaulow.[4] Han ble også påvirket av periodene han bodde i Frankrike, og fant inspirasjon i de franske imresjonistenes metoder. osv osv.

Litteratur

Referanser

  1. Norberg-Schulz, Christian: Den evige klassisisme, 152-155
  2. Kirkholt, Tore: Den refleksive observatøren og kunstens begrep om verda
  3. Von Achen, Henrik: Det gylne snitt, 6-9
  4. Slagstad, Rune: Positivisme og vitenskapsteori: et essay om den norske positivismestriden, 11-17