Vidar beseirer Fenrisulven

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Dagfin Werenskiold, Vidar beseirer Fenrisulven. Foto: Brigitte Stolpmann ©

Katalogopplysninger

Vidar beseirer Fenrisulven er et bemalt trerelieff laget av Dagfin Werenskiold (1892-1977)[1] og utgjør en del av utsmykningen av Oslo rådhus borggård. Verket er en del av Yggdrasilfrisen, som består av 16 bemalte trerelieff med motiver hentet fra gudekvadene i Den eldre Edda. Relieffene er montert langs veggen i søylegangen som leder fram mot rådhusets hovedinngang. Werenskiold fikk oppdraget om utsmykningen etter en åpen konkurranse i 1938, og det siste verket sto ferdig mot slutten av 1950-tallet.[2] Hvert enkeltverk måler 230x220x30cm, og har opptil 25cm dype relieff.[3]

Motivbeskrivelse

Motivet i Vidar beseirer Fenrisulven er en kamp mellom en mann plassert i verkets venstre hjørne, og en ulv i det høyre. Mannen er bøyd fremover, og griper tak i ulvens overkjeve, samt bakben. Hans høyre fot er plassert i ulvens åpne gap, mens den andre foten spenner imot. Ulven står bredbent plassert i verkets venstre hjørne, med kroppen bøyd i en halvsirkel av mannens grep. De to figurene er dypt skåret ut i relieffet og kommer ut mot tilskueren, og danner en tydelig forgrunn. Over mannen og ulven kan man se fire mindre ulver løpe i retning mot høyre kant av verket, en eng med røde blomster.

Formale virkemidler

Det er horisontale linjer hvor ulvene løper fra ventre og nesten ut av motivet, mens dem kjempende Vidar og Fenrisulven er bøyd og vridd i diagonaler. Diagonalene skaper spenning i motivet, forsterker bevegelsen i bildet og gir narrativet et levende uttrykk. Werenskiold har benyttet seg av et hierarkisk perspektiv, som betyr at jo større en person eller gjenstand er, jo mektigere eller viktigere er den. Vidar virker noe overdimensjonert i forhold til den rammen i forhold til den rammen han befinner seg i, noe som kan tolkes som en underbygning av hans posisjon som en av de største og kraftfulle gudene i den norrøne mytologien.

Både Vidar, ulvene og blomstene er grovt utskåret i denne forenklede flatestilen, og leder tankene til folkekunsten, Gerhard Munthes arbeider og til kirkekunsten på 1700- tallet.[4]

Koloritten er noe falmet, Vidars skjorte er tydelig blå, tulipanene er røde og sammen med andre rødbrune og sort/grå naturtoner dominerer de relieffet. Fargebruken kan gi en naturalistisk assosiasjon. Vi kan tydelig se strøkene av utskjæring, som for eksempel klærnes stoffelighet og Vidars liv.

Ikonografi

Vidar, sønn av Odin og jotunkvinnen Grid, er nest etter Tor den sterkeste av alle gudene i norrøn mytologi. Han hadde tilnavnet "den tause ås" da han var svært fåmelt og stille av seg. Vidar er særlig kjent fra Ragnarok- myten hvor Odin har blitt slukt av Fenrisulven, og Vidar vil hevne sin far. På foten har han en tykk sko laget av alle de skinnlappene som folk skjærer av skoene sine ved tå og hel, (for at lappene skal komme æsene til gode skal man alltid kaste dem).[5] Han setter en fot i ulvens underkjeve og griper overkjeven med en hånd før han røsker opp ulvegapet med ren styrke.[6]

Referanser

  1. Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3 utg. (Oslo: Det norske samlaget, 2009), 301.
  2. Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. (Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Oslo Kommune Aschehoug, 2000), 395.
  3. (ibid.)
  4. Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3 utg. (Oslo: Det norske samlaget, 2009), 302.
  5. Munch, P.A. Norrøne gude- og heltesagn, )Universitetsforlaget,1996), 125.
  6. Lind, Idar. Norrøn mytologi fra a til å, (Det norske samlaget, 2007), 218.


Bibliografi

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3 utg. Oslo: Det norske samlaget, 2009.

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Oslo Kommune Aschehoug, 2000.

Lind, Idar. Norrøn mytologi fra a til å. 2. utg. Oslo: Det norske samlaget, 2007.

Munch, P.A. Norrøne gude-og heltesagn. Universitetsforlaget,1996.




Eksterne lenker