Forskjell mellom versjoner av «Vinternatt i Rondane»

Revisjonen fra 23. okt. 2015 kl. 18:02

Kontekstualisering (Merk: reserverer for revidering)

Tittelen «Vinternatt i Rondane» forteller oss hvor vi kan finne fjellene i maleriet – eller i det minste fjellene som inspirerte Harald Sohlberg (1869-1935) til å male maleriet. I 1910 flyttet Sohlberg til Skovly på Nordberg i Vestre Aker, og våren 1911 malte han i Rondane.^[1] Naturen i Rondane ser ut til å være inspirasjonen bak maleriet: Sohlberg skal under en påsketur ha opplevd Rondane i måneskinn, og at dette var en opplevelse «fremmed, ny og veldig som en åpenbaring der efterlot et inntrykk i meg som jeg aldri siden kunne glemme».^[2] Etter at han så en «rar belysning over fjellene», fikk han, av hans egen viljesakt, lyst til å gjenskape det han observerte, i et maleri.^[3] Den andre versjonen av Vinternatt i Rondane (ill. 1) ble malt ferdig til Jubileumsutstillingen på Frogner 1914,^[4] og henger nå i Nasjonalgalleriet. Bruk av symbolikk, som vil si at «innholdet i bildet er fremstilt på slik en måte at formen underbygger innholdet»,^[5] er et kjennetegn på kunstnere fra perioden kjent som «nyromantikken» som varte fra 1890-1900,^[6] og i denne plasseres Sohlberg. Han malte til slutt flere forskjellige varianter av dette verket, som etter den første versjonen ble gitt den alternative tittelen «Vinternatt i fjellene».

Beskrivelse av motiv

Maleriet forestiller et vinterlandskap i blåtoner. Det er natt, slik som tittelen tilsier. I forgrunnen finnes mørke trær som rammer inn motivet. To grener danner et kors nede til venstre i bildet. Det er de snøkledde fjellene i bakgrunnen som står i fokus og er klart avgrenset med en lys kontur mot den dypblå himmelen. Fjellene er delt inn i to hovedformasjoner med en liten fjelltopp i midten. På den høyeste, spisse fjelltoppen til høyre i bildet er det malt et kors. Komposisjonen er relativt symmetrisk, med en lysende stjerne sentrert over fjellandskapet. Det finnes ytterligere fire punkter med stjerner, hvorav ett er en versjon av stjernemønsteret «Karlsvogna». Sammen med den største stjernen former disse en pil eller et triangel som peker mot den lille fjelltoppen midt i bildet. Denne linjen gjentas i snøen mellom fjellene og trærne i forgrunnen. I mellomgrunnen, mellom trærne og fjellene er det et tilsynelatende øde område. Ser man nærmere etter kan man skimte noen små hytter der, litt til venstre for den vertikale midtaksen. 

Formalanalyse

Harald Sohlbergs maleri har symmetrisk oppbygning og rommet er oppfattet som fargeperspektiv. Bruken av valører og farger skaper inntrykk av avstand og rom i verket. I bakgrunnen er det svakere kontraster enn i forgrunnen. I resten av maleriet ser man kontrast mellom lys og forskjellige toner av fargers som skaper volum og beskriver formene.

Samspill mellom farger, former, linjer og flater samarbeider slik at bildet virker mystisk og ikke naturlig, dette er typisk for nyromantikken. Tykk maling og bruken av en høy horisontlinje gjør at billedrommet blir delt i to hovedfelter. Den første er den horisontale midtlinjen med en detaljrik og mørk forgrunn som vises bra kontrast mellom himmelen med noen detaljer og de måneskinnsbelyste fjellene.^[7] På den første delen ser man trærne og busker som har klare, ekspressive og tynne linjer som er kjent innenfor nyromantikken, da malerne begynte å ha større interesse for bildets formelle egenskaper, som er farger og linjer. Formbeskrivende omrisslinjer på bakrommet er harmoniske, tykke og uklare av og til. Maleriet er malerisk og uklar i noen steder. Blålig fargetone som man finner i nyromantikken bidrar til melankolsk uttrykk.  Fargene symboliserer og informerer, snakker et språk uten ord som førte til at kunstnerne hadde mulighet til å realisere seg selv^[8]. Han utrykker samspillet mellom sanseinntrykk fra den indre og den ytre virkeligheten. ^[9] Harald Sohlbergs maleri har symmetrisk oppbygning og rommet er oppfattet som fargeperspektiv. Bruken av valører og farger skaper inntrykk av avstand og rom i verket.  Samspill mellom farger, former, linjer og flater samarbeider slik at bildet virker mystisk og ikke naturlig som er typisk for nyromantikken.  Kunstnere skiller på det som skjedde på øyets bakside, heller en det som skjedde på øyets forside. Man ser på mennesket som et irrasjonellere mennesket. 

Innholdsanalyse

Her kommer det snart tekst.

Bibliografi

Her kommer det snart tekst.

Referanser

Harald Sohlberg, Vinternatt i Rondane, 1914. Olje på lerret. Foto/eier: Nasjonalmuseet, Oslo.

1. ↑ Store norske leksikon,  s.v. «Harald Sohlberg», https://nbl.snl.no/Harald_Sohlberg (hentet 1.9.2015).
2. ↑ Norsk kunstnerleksikon bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. B. 3 : N-So, http://www.nb.no/nbsok/nb/86b66ff6f7a097c86210aee5e398f41e?index=5#621, (Oslo: Universitetsforlaget), 619.
3. ↑ Øyvind Storm Bjerke, Sohlberg: Ensomhetens maler, (Oslo: Gyldendal), 102.
4. ↑ Store norske leksikon, s.v «Harald Sohlberg», https://nbl.snl.no/Harald_Sohlberg (hentet 1.9.2015).
5. ↑ Øivind Storm Bjerke, Norge rundt århundreskiftet: Nasjonalgalleriet, 22. oktober 1994-15. januar 1995, (Oslo: Nasjonalgalleriet, 1995), 93.
6. ↑ Ibid., 96.
7. ↑ Øivind Storm Bjerke, Ensomhetens Maler, om ”Fra ide til utrykk”, s 114    
8. ↑ Signaler og symboler – "Fargenes psykologi", http://www.ifi.no/signaler-og-symboler-fargenes-psykologi (hentet 10.10.15)
9. ↑ Nyromantikken 1890-1905, om ”Gud er død”, http://www.vgskole.no/teachers/norsk/litteratur/1850_1900/nyromantikken.php  (hentet 10.10.15)