Abstrakt 1

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Begrepsinnhold

Abstrakt er et begrep man hyppig støter på i moderne kunstterminologi og i litteratur som omhandler modernismen innen billedkunsten. Det fins ikke en entydig definisjon av begrepet. Det er ofte benyttet synonymt med begrepet nonfigurativt, men dagens kunsthistorikere skiller oftest mellom de to.

Ifølge Store Norske Leksikon er abstrakt som generelt begrep, "noe som ikke har direkte forbindelse med virkeligheten, noe tenkt, og det motsatte av konkret". Kunstteoretikeren Michel Seuphor har gjort følgende forsøk på å definere abstrakt som kunstbegrep:

"Et maleri bør kalles abstrakt når vi ikke gjenkjenner noe i det fra den objektive virkelighet som utgjør vårt normale miljø. M.a.o.: Et maleri er abstrakt når vi - i fravær av en sanselig virkelighet- blir nødt til å betrakte det som et selvstendig objekt og å bedømme det ut fra kriterier som ligger utenfor all form for direkte gjengivelse eller som har noe med den direkte gjengivelsen å gjøre. Det vil si at enhver form for overføring av naturen forblir figurasjon, men det vil også si at når en slik overføring er trukket så langt at ikke noe i bildet leder oss tilbake til det opprinnelig naturalistiske motiv, når det ikke er noe tilbake av dette, da må bildet kunne kalles abstrakt. M.a.o.: Et arbeid som er sprunget ut enten av en konkret naturalistisk figurasjon eller av en lignende konkret idé hos kunstneren, blir abstrakt når man ikke gjenkjenner utgangspunktet og når arbeidet ikke forteller oss noe annet enn komposisjon og farge."[1]

Seuphor antyder at et abstrakt maleri kan ha to forskjellige utgangspunkt: enten noe persipert, dvs. et sanseinntrykk, eller en konkret idé hos kunstneren. I det første tilfellet abstraherer ( forenkler eller omformer) kunstneren et inntrykk av virkeligheten til et abstrakt maleri. Abstraksjonen kan resultere i noe som er totalt nonfigurativt, og vi kan da snakke om "nonfigurativ abstraksjon". I det andre tilfellet, hvor kunstnerens utgangspunkt ikke er et sanseinntrykk, og bildet skapes ut fra en idé - får vi et bilde som ikke forestiller eller representerer noe annet enn seg selv. Det er bare form og farge. Bildet er konkret i seg selv - ikke en abstraksjon av et motiv som i det første tilfellet. Vi får det vi kan kalle "nonfigurativ konkresjon". [2] Det kan hevdes at en viss abstrahering av motivet fins hos alle modernister. Munchs "Skrik" er ett eksempel. Det er derfor mulig å introdusere begrepet "figurativ abstraksjon". "Konkretistene" mente at det var det konkrete bildet med sine former og farger som var det vesentlige, ikke hva disse former og farger eventuelt måtte stå for eller vise til utenfor bildet. I Norge ble ikke betegnelsen konkretisme brukt noe særlig, nonfigurativt maleri, som betyr det samme, var vanligere. [3]

Begrepene er mange og delvis overlappende. Et fullstendig nonfigurativt maleri hvor alt gjenkjennelig motiv er borte, kan både få betegnelsen abstrakt og nonfigurativt. Kunsthistorikeren Hans Jacob Brun foreslår å kalle det nonfigurativt og slutte å bruke betegnelsen abstrakt for å skille det fra et sterkt eller delvis abstrahert, men figurativt bilde som f.eks "Skrik".[4] I sin Norsk Kunsthistorie fra 1997, er Danbolt imidlertid klar på at skillet mellom abstrakt og nonfigurativ kunst må være basert på om kunstnerens utgangspunkt er naturen eller naturinntrykk som abstraheres til abstrakt maleri, eller om kunstneren bare er opptatt av linjene og fargene som gis konkret form på billedflaten, og resultatet blir et nonfigurativt, konkretistisk maleri.[5]

Det utkrystalliserte seg i årene etter annen verdenskrig to hovedretninger innen abstrakt nonfigurativt maleri: 1) de såkalte konkrete (geometriske) kunstnerne. De hverken etterlignet eller abstraherte naturen, men bygget på universelle former og maleriets egne konkrete virkemidler. 2) De ekspresjonistiske abstrakte kunstnerne som ofte tok utgangspunkt i naturen, men ville rendyrke de følelsesmessige og uttrykksbærende kvaliteter i farge og form. [1]

Både Brun og Danbolt refererer til en tredje hovedretning i abstrakt maleri: en ideogrammatisk (eller abstraherende og assosiasjonsbærende) retning. Ideogrammet var sammensatt av billedtegn som skulle vekke assosiasjoner i flere retninger, ikke bare mot natur og landskap, men også mot natur og ting.[5] [4]

Det abstrakte maleriets begynnelse

Den abstrakte kunsten oppsto rett etter forrige århundreskifte, og det første abstrakte eller nonfigurative maleri ble malt rundt 1910 av Wassily Kandinsky. Det oppsto en rekke abstraherende strømninger i perioden fra 1915, både i Europa og USA. Utbruddet av den 2. verdenskrig brakte en stillstand i denne utviklingen, og først etter 1945 kom den abstrakte kunsten igjen i søkelyset.[1]

Hvorfor abstraksjon?

Kunstteoretikere har ulike svar på dette spørsmålet. Et vanlig svar er at det er resultatet av kunstnerens utforsking av mediets muligheter eller et uttrykk for en en ny tidsånd som fører til brudd med etablerte konvensjoner. Ett svar, som har satt dype spor etter seg i kunsthistorien, ble gitt av den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg. Greenberg bidro i årene etter 1945 sterkt til å definere modernismen innen malerkunsten. Han ønsket å presentere en utviklingslogikk for maleriet de siste hundre år, fra siste halvdel av 1800-tallet da modernismen oppsto innen malerkunsten i Frankrike med Gustave Courbet og hans etterfølger Edouard Manet. De brøt med etablerte konvensjoner som kunstakademiene hadde utviklet: bruk av sentralperspektiv for å skape romvirkning og modulering av fargen for å skape tredimensjonal form. De viste åpent og ærlig den flaten som maleriet var malt på. For Greenberg var renhet i kunsten viktig. En kunstart ville gjennom å rendyrke sin egenart , utvikle seg som en ren og uavhengig kunst. I denne utviklingsprosessen hadde maleriet, ifølge Greenberg, "..gjort seg selv abstrakt." [6] Når modernistisk maleri, i den fasen det befant seg da Greenberg skrev sitt essay Modernist painting, hadde sluttet å representere gjenkjennelige gjenstander, var det imidlertid ikke på grunn av et prinsipp om at modernistisk maleri skulle være abstrakt eller nonfigurativt, men fordi man dyrket maleriets egenart. Maleriets egenart, som det ikke deler med noen annen kunstart, er flathet eller todimensjonalitet. Gjenkjennelige billedelementer vil være elementer som eksisterer i virkeligheten i det tredimensjonale rom. En representasjon av slike elementer ville vekke assosiasjoner til et tredimensjonalt rom. Tredimensjonalitet er skulpturens domene. Å rendyrke maleriet ville være å oppgi det som de gamle mestere hadde forsøkt: å skape en illusjon av en tredimensjonal virkelighet på lerretet. Når man betrakter et maleri av de gamle mestere , ser man innholdet eller "fortellingen"i maleriet først. Når man betrakter et modernistisk maleri, ser man maleriet som maleri først. [6] Danbolts beskrivelse av det nonfigurative eller konkrete maleri er her på linje med Greenbergs beskrivelse av det modernistiske maleri. Det er det konkrete bildet med sine former og farger som er det vesentlige, ikke hva disse former og farger står for.

Abstrakt maleri i Norge

Det var et tilløp til en abstrakt og nonfigurativ norsk kunst i 1920-årene, da kunstnere som Charlotte Wankel, Thorvald Hellesen, Ragnhild Kaarbø og Ragnhild Kayser tok opp et abstrakt billedspråk. De møtte liten forståelse i Norge, og tilløpet ble til en parentes i kunsthistorien. [7] Det var først i etterkrigstiden at den abstrakte og nonfigurative kunsten fikk sitt gjennombrudd i Norge. Danbolt grupperer norsk kunst / kunstnere i 1950-årene ved å basere seg på den meningen han har tillagt begrepene abstrakt og nonfigurativt maleri. I gruppen for abstrakt maleri kommer i første rekke Jacob Weidemann og Knut Rumohr, med sine malerier inspirert av natur, skogbunn og Vestlandsfjorder. Inger Sitter var en annen typisk representant for det abstrakte maleri inspirert av steinformasjoner og svaberg I samme gruppe kommer Kåre Tveter som også arbeidet innenfor det Danbolt betegner "lyrisk abstraksjon". Eksempler på bruk av ideogrammer er Knut Rumhor og Synnøve Anker Aurdal. Den fremste representanten for det nonfigurative maleri i Norge er ifølge Danbolt Gunnar S. Gundersen. [3]

Et abstrakt verk fra 1960-årene

Knut Rumohrs maleri med tittelen Landskap III er et godt eksempel på abstrakt maleri slik som Gunnar Danbolt definerte det.
Knut Rumohr, Landskap III, 1962 Tempera på lerret, 115,5 x 140,5
Kunstneren har tydelig tatt utgangspunkt i et naturínntrykk som i dette tilfellet trolig er den mektige Vestlandsnaturen hvor han selv bodde. Vi fornemmer de bratte fjellene. Figurasjonen er fortsatt til stede i bildet, til tross for at abstraheringen er gått langt. Noen ville klart kalle det et nonfigurativt bilde. Bildet, som tilhører Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Billedkunstsamlingene, deltok på Utstillingen"Rom for abstraksjon. Impulser i norsk kunst 1957-75" i 2014.

Litteratur

Brun, Hans-Jacob. Maleriet 1940-1980 i Norges Kunsthistorie, bind 7. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983.

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.

Greenberg, Clement. Modernistisk maleri i Den modernistiske kunsten. Oslo: Pax Forlag, 2004.

Hellandsjø, Karin. Jakob Weidemann og det abstrakte maleris gjennombrudd i Norge 1945-1965. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1978.

Kirkholt, Tore. Norsk kunstkritikk i brytningstid: møtet med det ikkje-figurative måleriet 1945-1965. Hovudoppgåve i Kunsthistorie, Universitetet i Bergen, mai 1996.

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 Hellandsjø, Jacob Weidemann og Det abstrakte maleris gjennombrudd i Norge 1945-1965,17-21
  2. Kirkholt, Norsk kunstkritikk i brytningstid: møtet med det ikkje-figurative måleriet 1945-1965, Hovudoppgåve i Kunsthistorie, UiB, mai 1996, 16
  3. 3,0 3,1 Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 313-30
  4. 4,0 4,1 Brun, Maleriet 1940-1980, i Norges Kunsthistorie, bind 7, 133
  5. 5,0 5,1 Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 316
  6. 6,0 6,1 Greenberg, Modernistisk maleri i Den modernistiske kunsten, 141-147
  7. Kirkholt, Det abstrakte maleriet som tidsbilde: kritiske perspektiver på etterkrigstidas nonfigurasjon, Astrup Fearnley Museet, 2