Baudelaire, C. "The Queen of the Faculties" 2

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Den franske dikteren og litteratur- og kunstkritikeren Charles Baudelaire (1821-1867)[1] spilte en avgjørende rolle i den tidlige modernismens framvekst på midten av 1800-tallet. I en rekke av sine tekster, skildrer han det moderne bylivet som i hans tid var preget av rotløshet og tristhet. For Baudelaire var kunsten og fantasien den store redningen.[2]

"The Queen of the Faculties" (1859)

Baudelaires vektlegging av fantasien kommer tydelig frem i teksten The Queen of the Faculties skrevet i 1859. Her argumenterer han for at individets unike forestillingsevne er essensiell for den kunstneriske prosessen. Han påpeker at den autentiske kunstneren burde skape verk som resonnerer med egne observasjoner og følelser. Kunstneren må sørge for å unngå forsøk på gjenskapelse av et annet individs blikk og emosjoner. Ved etterligning av andre vil kunsten være annenrangs, ettersom at den ikke uttrykker skaperens reelle opplevelser. Han skriver også at det i en sann kunstnerisk prosess, er individets indre natur som bør komme til uttrykk. I den sammenheng løfter han fram fantasien som den mest avgjørende kvaliteten for å avdekke sannhet og skape fornyelse. I samspill med faktakunnskap og observasjon er fantasien, for Baudelaire, et svært potent virkemiddel.[3]

The Queen of the Faculties kan sees som et bidrag til å fremme betydningen av den autonome skaperkraften i kunsten.[4] Individets fragmentariske opplevelse av tilværelsen får i denne perioden økt betydning i kunsten, mens de formale virkemidlene på mange måter fremdeles er helhetlige og harmoniske. Med andre ord ble det i andre halvdel av 1800-tallet mer rom for å skildre livets komplekse og problematiske dimensjoner, ved bruk av et formspråk som både bryter med og bygger videre på en rekke før-modernistiske prinsipper.[2]

Baudelaires kunstsyn

Det å gi uttrykk for samtidens virkelighet var helt sentralt innen Baudelaires kunstsyn. Kunstnerens oppgave var, ifølge han, å emosjonelt samhandle med hans/hennes tid gjennom originalitet og individualitet. Han mente også at den moderne mannen måtte få større innholdsmessig plass i kunsten, med hans hverdagsliv, utfordringer og stilmessige preg. Baudelaire mente at hverdagsmotivene i genremaleriene var ikke storslåtte nok. Han ønsket seg en større produksjon av kunstverk som skildret det moderne livet, som hadde den samme tyngden og anerkjennelsen som historiemaleriene.[5] Kunsten måtte i Baudelaires syn bryte med fortiden for å bedre kunne forstå og omtale samtiden.[6] En samtid som var preget av modernismens flyktighet.[7]

Litteratur

Baudelaire, Charles. "The Queen of the Faculties". I Art in Theory. An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 490-491. Malden: Blackwell Publishing, 1998.

Bourdieu, Pierre. The Field of Cultural Production. Essays on Art and Literature. Cambridge: Polity Press, 1993.

Chu, Petra ten-Doesschate. Nineteenth-Century European Art. New Jersey: Prentice Hall, 2012.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2018.

Sjåstad, Øystein. "Christian Krohgs maleklatt: Tache som motiv i modernismen". Kunst og Kultur 92, nr. 3 (2009): 174-183.

Stokstad, Marilyn, og Michael W. Cothren. Art History. New Jersey: Prentice Hall, 2011.

Store norske leksikon. s.v. "Charles Baudelaire" av Truls Olav Winther. 20.07.2019. https://snl.no/Charles_Baudelaire

Referanser

  1. Store norske leksikon, s.v. "Charles Baudelaire".
  2. 2,0 2,1 Danbolt, Norsk kunsthistorie, 196, 231.
  3. Baudelaire, "The Queen of the Faculties", 490-491.
  4. Bourdieu, The Field of Cultural Production, 238-239.
  5. Chu, Nineteenth-Century European Art, 18, 256-258.
  6. Stokstad og Cothren, Art History, 976.
  7. Sjåstad, "Christian Krohgs maleklatt", 177.