Bourdieu, P. "Manet and the Institutionalization of Anomie" 2

Manet and the Institutionalization of Anomie (1987) er skrevet av den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Artikkelen handler om hvordan en omveltning av 1870- og 80-tallets kunstfelt i Paris fører til fremveksten av en ny, moderne stil i maleriet. Den moderne stilen ble introdusert av Èdouard Manet og videreført av impresjonistene. Maleren Èdouard Manet ble startskuddet for det Bourdieu kaller en "symbolsk revolusjon" . De gamle maktistitusjonene, som École des Beaux-Arts og den årlige Salongen, mistet i løpet av et par tiår hegemoniet. Da de gamle institusjonene ble svekket, mistet de samtidig makten til å definere "den gode smak". Dermed ble også stilidealene Akademiet verdsatte utfordret. Endringene i maleriet på 1870- og 80-tallet kan altså, ifølge Bourdieu, forklares ut fra en endring i produksjonsbetingelsene og i makthierarkiene. Akademiet fungerte inntil omveltningene som et kunstmonopol, mens situasjonen som erstatter det blir det Bourdieu kaller et kunstfelt.

Situasjonen Bourdieu beskriver er denne: Før "revolusjonen" var den franske kunstverdenen strengt hierarkisk strukturert. Kravene for å klatre på den akademiske karrierestigen var klart definerte og entydige. Hvis en maler oppfylte kravene ble han belønnet med utstillingsplass på Salongen og, hvis han var heldig, en pris (aller helst Prix de Roma). Det oppsto en konkurransesituasjon der alle kunstnerne kjempet om den samme prestisjen. Form og innhold i maleriet ble dermed tilpasset den rådene smaken på Akademiet. Konkurransesituasjonen førte på denne måten til en streng regulering av malestil og motivvalg. Situasjonen endret seg riktignok mot midten av 1800-tallet: Et stadig økende antall malere førte til at enkelte så seg om etter alternative markeder til Salongen. Dette var det sosioøkonomiske utgangspunktet som på sikt avlet Manet og Salon des Refuses (1863), samt det moderne maleriet. Manets "symbolske revolusjon" endret markedet og etablerte et nytt kunstfelt. Istedenfor ett ideal (Akademiets) eksisterte mange idealer parallelt. Resultatet ble at malerkunsten, snarere enn å tilpasse seg normen (nomos), forsøkte å bryte normene (anomi).

Karrierekunstneren og det ferdiges estetikk

Thomas Couture Den romerske dekadansen 1847

Artikkel er todelt. I del én, The Academic Gaze, tar Bourdieu for seg det franske Akademiet (École des Beaux-Arts og Salongen) som institusjon, kunsten den fremelsket, samt hvordan denne institusjonens idealer forklarer kritikken Manets nye stil ble møtt med.

Akademikunsten på 1800-tallet kan forklares historisk. I kjølevannet av den franske revolusjon oppsto en såkalt juste-milieu-kultur (en "gylden middelvei"-kultur), hvis formål var å bygge oppom restaurasjonen etter revolusjonen. Bourdieu argumenterer for man også kan, og bør forklare akademikunsten strukturelt — gjennom en analyse av institusjonenes betingelser for kunstproduksjonen. Han påstår at akademikunstens estetikk er nedfelt i "den inntørkede akademiske institusjonens logikk". Hva kjennetegner i såfall denne institusjonen?

Akademiinstitusjonen er, ifølge Bourdieu, først og fremst preget av en rekke concours – konkurranser og prøvelser med respektive belønninger og priser. Den viktigste av disse var den årlige Grand Prix, som ble delt ut på Salongen. Bourdieu argumenterer for at konkurransesituasjonen, der alle siktet på den samme gullmedaljen, førte til en "infantil avhengighet" av institusjonen. Kunstnerne som var utdannet på L'École des Beaux-Arts og som senere stillte ut på Salongen, var først og fremst interessert i å gjøre karriere. Som Bourdieu påpeker, var denne karrieren tydelig avgrenset og definert gjennom opptaksprøven til skolen, utmerkelser, utenlandsopphold og stillinger man som ambisiøs kunstner (til slutt) kunne få som professor på utdanningsinstitusjonen. Bourdieu sammenligner "École" med en sentralbank der maleriene som produseres på institusjonen, kan sammenlignes med en valuta den garanterer for verdien på.

Akademiinstitusjonen bidrar altså til et svært hierarkisk oppbygget system, der trinnene på karrierestigen er tydelig avgrenset og synlige for deltagerene. Hvilken innflytelse har dette systemet på maleriet? Bourdieu mener at akademikunsten nødvendigvis også vil være en kunst som vektlegger teknikken: "which seek less to say something then to show that it is well said". Akademikunsten er også litterær. Den skal alltid uttrykke et budskap (helst historisk) og være det Bourdieu kaller "lesbar". Et siste trekk ved akademimaleriet er det Bourdieu kaller "det ferdiges estetikk". I det akademiske maleriet kan man ikke se spor av arbeidet som er nedlagt, det vil si av penselstrøket (touch). I siste instans bidrar "ferdigheten" til at maleriet utsletter seg selv som maleri og forvandler seg til et litterært verk, hvor det da også ender opp med å måtte tolkes på samme måte som litteratur.

Manets umoral

Édouard Manet Absintdrikkeren 1859

Etter å ha gått gjennom de viktigste kjennetegnene ved Akademiet som institusjon, samt malerne og maleriene det produserte, vender Bourdieu seg mot Manet og bruddet med akademitradisjonen. Hva var det som gjorde Manet så radikal? Ut fra de tre kravene som er nevnt ovenfor kan man skjønne salongjuryens innvendinger: Manets malerier var ikke ferdige. Bourdieu påpeker at Manet, ved å stille ut noe som av Akademiet ble ansett som skisser, brøt ned skillet mellom privat og offentlig. Maleriene hans ble sett på som moralsk suspekte fordi det intime som var forbeholdt skissen ble stilt ut offentlig. Bourdieu utdyper dette poenget ved å sammenligne to malerier: Den romerske dekadansen (1847) av Thomas Couture og Manets Absintdrikkeren (1859).

I Den romerske dekadansen ser vi, sirlig utført og komponert rundt en sentralkomposisjon, togakledte romere som hedonistisk gir seg hen til sex og rus. Bourdieu påstår riktignok at maleriet, på tross av innholdets umoral, blir ufarliggjort gjennom den historiske distansen og gjennom «ferdigheten» i utførelsen. Han skriver at maleriet "by dint of technical coldness, in some way cancels its substanse" I kontrast til Den romerske dekadansen trekker Bourdieu frem Manets maleri Absintdrikkeren. Bildet viser et motiv fra samtiden: en mann med flosshatt, ikledd en lurvete frakk, har et glass med absint stående ved siden av seg. På bakken ligger det en tom og veltet flaske. I motsetning til Coutures maleri er det malt i brede penselstrøk. Særlig buksene og frakken er nærmest bare antydet. Da Couture så Absintdrikkeren skal han ha uttalt at: "An absinthe drinker! And they paint abominations like that! My poor friend, you are the absinthe drinker. It is you who have lost your moral sense". Moralen til et maleri avhenger med andre ord av utførelsen heller enn motiv. Det umoralske må gjøres forståelig (og ufarlig) gjennom "lesbarhet" og teknisk finesse.

Institusjonaliseringen av anomi

I den andre delen av artikkelen, The Model: From Nomos to the Institutionalization of anomie, beskriver Bourdieu hvordan bruddet med Akademiets hegemoni som Manet initierer med "De refusertes salong" i 1863 til slutt selv institusjonaliseres. Kunstinstitusjonene er før bruddet preget av nomos (lov eller norm). Den franske staten har, via Akademiet og salongjuryen monopol på produksjonen av bilder. Trusselen mot dette systemet kommer, som nevnt tidligere, av økende antall kunstnere. De overflødige kunstnerne må finne alternative markeder (som Salon des Refusés) og når de gjør det kollapser Akademiets monopolsituasjon. Bohemkunstnerne etablerer seg på utsiden av institusjonen og gjør normløsheten (bruddet med Akademiet og regelen) til sitt ideal. I den nye situasjonen er det ikke én aktør som sitter med definisjonsmakten, men mange små aktører som konkurrerer om den: man får det Bourdieu kaller et kunstfelt styrt av anomi (normløshet).

Bourdieu bruker religionen som en gjennomgående analogi for å beskrive de endringene som fant sted. Mens akademisystemet kan sees på monoteisme, der alle tror på de samme reglene og idealene, er kunstfeltet polyteistisk: "the monotheism of the central nomothete (lovgiver) gives way to a plurality of competing cults with multiple uncertain gods."

Det moderne maleriet er med andre ord produktet av et kunstfelt der ingen autoritet sitter på definisjonsmakten, men mange konkurrerer om den.

Litteratur

Bourdieu, Pierre, and Randal Johnson. The Field of Cultural Production : Essays on Art and Literature. New York: Columbia University Press, 1993.