Champfleury, J. "The Burial at Ornans" 1

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Jules Champfleury (1821-1889) fra Grand figures d'hier et d'aujourd hui.

Introduksjon

Utdragene fra teksten The Burial at Ornans ble først publisert som L'Enterrement d'Ornans' i Messager de l'Assemblée i 1851. Versjonen som presenteres i Art in Theory: 1815-1900 er tatt fra den redigerte utgivelsen i 1861, Grand figures d'hier et d'aujourd hui.[1] I essayet argumenterer Champfleury mot diverse kritikk av Burial at Ornans som han har vært vitne til. Han går trinnvis gjennom de forskjellige kritikkene og argumenterer imot dem.

Sammendrag

The Burial at Ornans stod ovenfor mye kritikk i sin tid, noe Champefleury selv var vitne til. Han beskriver i sitt essay å ha stått foran maleriet og lyttet til tilskuerenes kommentarer, og leste kritikken som ble skrevet om verket. Som et resultat skrev han sin artikkel, og forsøker å argumentere mot de forskjellige oppfatningene publikum har av Burial at Ornans.[2]

Sosialisme

Champfleury argumenterer mot at A Burial at Ornans er et sosialistisk verk, og at Courbet var lederen av en sosialistisk ring.[3] På Champfleury og Courbet sin tid var det vanlig å kategorisere kunst, om det så var poesi, musikk eller billedkunst, innenfor en stilretning og et politisk ståsted.[4] I møte med Burial at Ornans var det ikke rart å tenke seg at tilskuerene ville kategorisere maleriet, på samme måte som annen kunst også ble kategorisert. Denne fantasien stod i fare for å klassifisere kunstnere innenfor partier de ikke hadde noen tilhørlighet til.368 Burial at Ornans, i følge Champfleury, inneholder ikke et snev av sosialisme.[5]

Problemet med sosialistisk kunst er at verket i seg selv kom til å bli utdatert i løpet av noen få år.[6] Et sosialistisk verk vil kunne bevege massene til diskusjon, men det ville være en kortvarig lidenskap.[7] Videre sier Champfleury at kunst, på samme måte som musikk, ikke har som jobb å avdekke sosiale systemer, og at når kunst blir en lærer, er det ikke lenger kunst. Champfleury konkluderer med at Burial at Ornans er et historiemaleri, og at Courbet fant glede i å presentere et øyeblikk fra en landsby sin hverdag.[8] Å simpelthen male arbeiderklassen er ikke nok for å fremme et sosialistisk budskap; det skal mer til enn som så.[9]

Stygghet

Tilskuere kritiserte Burial at Ornans for å være et verk av overdreven stygghet; her stiller Champfleury seg svært uenig. Courbet har ikke overdrevet noe som helst, han har fremstilt den naturlige provensiale styggheten, i motsetning til styggheten i Paris. De er to sider av samme mynt.[10] Han stiller Paris sine pompommer, føflekker og rosa silkesløyfer opp mot de svarte dressene i Burial at Ornans, og gjennom sammenligning impliserer han at Paris sine trender er like stygge som folkemendgen som presenteres i verket.[11] Champfleury sier det best selv;
"The simplicity of the black costumes is akin to the grandeur of parliaments in red robes by Largillière. It is the modern bourgeoisie, full-length, in all its ridiculousness, its ugliness and its beauty."[12]
Styggheten ligger i øyet til betrakteren og deres bias, ikke i motivet. Kanskje kan det tenkes at landsbyfolket som presenteres i Burial at Ornans hadde funnet estetikken i Paris like frastøtende. Vi kan ikke alltid stole på tilskuerens kritikk, ei heller kritikeres kommentarer - vi har alle en forutinntatthet, en bias, som farger vår opplevelse av kunst.

Kritikkens fordeler

Publikum sin kritikk er ikke uten sine fordeler. Champfleury mener at kunstens kritikere viser til Burial at Ornans sine styrker; hva er vel kunst uten motstand?[13] Et verk skaper ikke såpass med diskusjon og kritikk hvis det ikke innehar seriøse kvaliteter. Som Champfleury forklarer det; "the contra is more useful than the pro."[14] Altså; motstanden forteller oss mer enn verket, enn det applausen gjør. Gjennom stor ståhei sprer ordet seg videre om Burial at Ornans, og alle vil være vitne til skandalen.[15] På denne måten blir Courbets kritikere noen av hans største ledsagere.

Litteratur

Champfleury, Jules. "The Burial at Ornans." I Art in Theory, 1815-1900, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.

  1. Champfleury, "The Burial at Ornans", 367
  2. Ibid.
  3. Ibid.
  4. Ibid, 368.
  5. Ibid.
  6. Ibid.
  7. Ibid.
  8. Ibid.
  9. Ibid.
  10. Ibid.
  11. Ibid, 367.
  12. Ibid, 369.
  13. Ibid, 367.
  14. Ibid.
  15. Ibid.