Greenberg, C. "Avant-Garde and Kitsch"

Sammendrag 1

Den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg (1909-1995) publiserte i 1939 et essay han kalte ”Avant-Garde and Kitsch”. Denne teksten var del av en diskusjon som pågikk i Partisan Rewiew, som handlet om kunsten og litteraturens politiske rolle. Men, hva betyr egentlig tittelen? Hva menes med begrepene avant-garde og kitsch? Avantgarde er en gruppe mennesker som er særlig eksperimenterende og innovative innen kunst, litteratur eller politikk. Man kan si at de går aktivt inn for forandring og fremgang.  Essayet handler i hovedsak om avantgarden i kunsten, men er også innom litteratur. Kitsch er en fellesbetegnelse for all kommersiell og kapitalistisk kunst. Det som kjennetegner kitsch er masseproduksjon, kopi, lav kunstkvalitet.

Greenbergs tekst tar opp problemstillinger som omhandler fremveksten av avantgarde og kitsch, rettere sakt hvordan det er mulig at to ulike kunstretninger kan oppstå samtidig i én kultur. Er spaltingen av kulturen vår naturlig, eller er det noe nytt og særegent for et moderne samfunn? For å finne svar på dette vil Greenberg nøye undersøke individets estetiske opplevelse, og den sosialhistoriske konteksten denne foregår i.[1]

Fremveksten av avantgarden er, i følge Greenberg, et resultat av at enkelte søkte forbi den etablerte akademismen. Akademismen hadde foreløpig virket som endepunktet i tidligere  samfunns kunstutvikling. Man ville forbi det etablerte og ønsket å skyve grensene for hva som ble vurdert til god kunst, i tillegg til å føre kulturen fremover. Tidligere hadde akademismen tatt overhånd før et samfunn nådde et slikt stadium, men utviklingen av den nye, historisk kritiske måten å tenke på, gjorde dette stadiet oppnåelig.[2]

Selv om avantgardens mål på mange måter er å fjerne seg fra samfunnet og det kapitalistiske, var det her de måtte hente midler til kunsten sin. Det vil si at selv om avantgardekunstneren ikke identifiserte seg med samfunnsstrukturene eller menneskene som oppholdt dem, måtte han fremdeles forholde seg til dem. Slik utviklet avantgardens sanne og viktigste funksjon: finne en måte å holde kulturens utvikling i bevegelse midt i kaoset av ideologier og vold. Avantgarden utvikler en kunst som skyr bruken av gjenkjennelige motiver og innhold, og ”kunst for kunstens skyld” blir et definerende begrep.

En av de tingene avantgarden har fått til i kunsten, er å etablere den abstrakte og nonfigurative kunsten. Målet er at innholdet skal oppløses i formatet, slik at kunstverket eller litteraturen ikke kan brytes opp til noe som ikke er seg selv.[3] For en billedkunstner blir flaten til maleriet viktig. Siden et lerret er todimensjonalt vil ikke avantgarden forsøke å skape dybde ved tredimensjonale illusjoner, men heller fremheve flaten. Man vender seg altså til mediet og bruker dets egne elementer som form og farge.[4]

Greenberg kommer frem til at avantgardekunsten imiterer selve maleriets prosesser. Siden akademismen, hvis man tenker aristotelisk på kunst, i utgangspunktet imiterer omverden, kan man da si at avantgarden imiterer det å imitere. Men, siden avantgarden imiterer det å imitere, og akademismen imiterer, kan man si at avantgarde-kulturen inneholder noe av det den i utgangspunktet søkte bort fra. Forskjellen er at akademismen står stille mens avantgarden beveger seg fremover.[5]

Samtidig med avantgarden oppstår et nytt kulturelt fenomen; kitsch. Kitsch omfatter alt av populær- og kommersiell kunst (Greenberg gir eksempler som forsider på ukeblader, illustrasjoner, reklame, tegneserie osv.).[6] Slik kan vi si at kitsch er et resultat av den industrielle revolusjon og globalisering. Leseferdigheter pekte ikke lenger på sosial status. Bønder og mennesker av samme sosiale gruppe lærte å lese for arbeidets skyld, men hadde ikke tid til å bruke disse ferdighetene på fritidssysler. Urbaniseringen førte også til at denne gruppen mistet interesse for kulturen de tidligere hadde vært en del av. Dette ledet til kjedsomhet og satte press på samfunnets ansvar for å tilby  kulturelle opplevelser spesielt tilpasset denne gruppen. Slik passer kitsch perfekt til. Kitsch er kommersielt, reproduserbart og krever ikke mer enn den mest overfladiske oppmerksomhet for å få underholdene effekt.[7] Greenberg påpeker også at all akademisme er kitsch og all kitsch er akademisme. Det er nettopp en form for utvannet kunst som har blitt industrialisert. Her ligger en av forskjellene på kitsch og avantgarde; ordentlig stor kunst kunne aldri blitt masseprodusert, unntaket er hvis dette skjer ved et uhell.[8]

Greenberg påpeker at kitsch er på vei til å bli en universell kultur. I så tilfelle den første universelle kulturen. Vesten har importert kitsch til nesten hele verden. Det kan virke som at over alt forlater land og befolkninger sine tradisjonelle kulturelle verdier til fordel for kitsch. Men hvorfor det? Først og fremst så kan disse masseproduserte kitsch-objektene produseres mye billigere enn håndlagde kulturelle artefakter, i tillegg til at vestens prestisje kan virke forlokkende. Men dette forklarer likevel ikke hvorfor kitsch blir eksportert på denne måten fremfor for eksempel Rembrandt.[9]

Greenberg mener forklaringen er at kitschen er gjenkjennelig. Det finnes få skiller mellom kunst og hverdagslivet og derfor er det lite krevende å forholde seg til, og underholdes av, dette.  ”Bonden” – som Greenberg kaller det ukultiverte mennesket – ønsker at kunsten skal forteller historier. Han ønsker gjenkjennelige objekter og drama i den fortellingen han observerer i kunsten.[10] På en måte kan man si at den kultiverte betrakter får det samme ut av avantgarde kunst som det bonden får utav kitsch kunst. Forskjellen ligger i at med kitsch oppfatter man det underholdende, givende element ved første øyekast, for refleksjonen ligger allerede i verket. Avantgarde kunst, derimot, må betrakteren reflektere over for å finne glede ved det.[11] Et annet poeng som Greenberg kommer med er at høykultur er det mest kunstige av alt mennesket har skapt. Derfor vil aldri bonden kjenne på en naturlig dragning mot denne kunsten.[12]

Essayet er svært spennende lesning og belyser mange viktige forutsetninger for ulikhetene på avantgarde og kitsch. Kort oppsummert virker det som at Greenberg mener årsaken til at både avantgarde og kitsch får fotfeste innen samme kultur er klasseforskjeller, styrt av kapitalismen.

Litteratur

Greenberg, Clement. "Avant-Garde and Kitsch" i Art in Theory, 1900-2000, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 539-549. Oxford: Blackwell Publishing, 2003.

---

Referanser

[1] Greenberg, "Avant-Garde and Kitsch", 540.

[2] Greenberg, "Avant-Garde and Kitsch", 540-541.

[3] Greenberg, "Avant-Garde and Kitsch", 541

[4] Ibid.

[5] Greenberg, "Avant-Garde and Kitsch", 542.

[6] Greenberg, "Avant-Garde and Kitsch", 543.

[7] Ibid.

[8] Greenberg, "Avant-Garde and Kitsch", 544.

[9] Ibid.

[10] Greenberg, "Avant-Garde and Kitsch", 545-546.

[11] Greenberg, "Avant-Garde and Kitsch", 546.

[12] Greenberg, "Avant-Garde and Kitsch", 548.

Sammendrag 2

"Avant-Garde and Kitsch" er et essay av Kunstkritikeren Clement Greenberg (1909-1995) som han importerte noen spesifikke bekymringer for den tyske intellektuelle Venstre inn i det amerikanske forumet, trotskistiske “Partisan Review”, hvor en debatt om den politiske rollen kunst og litteratur hadde gått de siste foregående årene. Greenbergs analyse av avantgarde forener en sosialhistorisk forklaringsform med interesse for den kvalitative forskjellen i avansert kunst, men som han ser på det er avantgarde er det historiske byrået som fungerer for å holde kulturen levende i møte med kapitalismen, og det ser ut til at Kitsch blir enden av veien for Avantgarde.

Teksten starter med samtidens oppnåelser. En rekke forskjellige verker, men som alle ligger under en kategori; kultur. De ligger under den samme kulturen, det samme produktet av samfunnet, men tilknytningen ser ut til å ende der. Spørsmålet Greenberg stiller seg selv i teksten er om dette indikerer at ulikheten er en del av tingets naturlige orden eller om det er noe helt nytt, og som bestemt til samtiden. Teksten tar for seg interessante temaer om avantgarde og kitsch som senere tok dominans over den vestlige kulturelle verden. Teksten blir delt opp og består av 4 deler der den første består av samfunnet, og videre til avantgarde og kitsch, og hvordan kitsch muligens tok rollen som den foregående tidens stil.

Første part: Samfunnets forandring til ny kritikk

Definisjon og betydning for samfunn blir tatt opp av Greenberg. Han beskriver samtidens samfunn noe som blir mindre og mindre i stand til, i løpet av sin utvikling, å rettferdiggjøre uunngåelighet og sine spesifikke former og bryter de godkjente notisene på hvilke kunstnere og skribenter skal avhenge av en stor del av kommunikasjonen med publikumet. Greenberg mener at alle varieteter involvert av religion, autoritet, tradisjon, stil, kastes i tvil, og forfatteren eller kunstneren er ikke lenger i stand til å estimere svaret fra publikum til symbolene og referansene som han arbeider med. Før hadde kunstneren druknet i historiske, religiøse, og politiske verker av latinsk og gammel gresk litteratur og kunst, men nå søker det som ligger forbi aleksandrianisme og borgerlig samfunnsstruktur og videre til en avantgarde kultur, som kanskje anses som siste fase for den vestlige kulturen. En grunn til denne oppståelsen er av en høyere bevissthet  av en ny type samfunnskritikk, historisk kritikk, som også fremhever samtidens borgerorden ikke er “naturlige” stadiet av livet, men et samfunnsorden som passer der og da. Disse såkalte “-ismene” vil alltid gå fremover til en ny stadiet som følge av det gamle “nytt”, men strebelsen etter det originale ser det ut til å gå raskere enn vanlig til mot det neste stadie, kitsch.

De første under avantgardebølgen var bohemske, uten særlige interesser for politikk, men med revolusjonistiske idéer. Likevel, da avantgarde hadde lyktes i å "løsrive seg" fra samfunnet, fortsatte de å vende om og forkaste det revolusjonerende så vel som borgerlig, kapitalistisk politikk. Uten den revolusjonerende, politiske holdningen mot det borgerlige hadde avantgarde retningen aldri turt å komme lengre, og gå vekk fra posisjon av det borgerlige. Motet var nødvendig fordi avantgardeutvandring fra det borgerlige samfunn til bohemia også betydde en utvandring fra kapitalismens markeder, hvor kunstnere og forfattere ble kastet av den fallende aristokratiske patronen, og begynte å eksperimentere på nye måter å fremvise kunst. Søken om det originale. Det betydde ikke at de ga opp å lage kunst til de borgerlige på grunn av dårlig økonomi. Den absolutte friheten fra det borgerlige gir kunstnere og poeter friheten til å virke som guder, med uttrykket “kunsten for kunstens skyld”. På jakt etter det absolutte beveger flere seg mot det abstrakte og non-figurative.

Den avantgarde-kulturen er etterligning og etterligning - selve faktumet - krever verken godkjenning eller misbilligelse. Det er sant at denne kulturen inneholder i seg selv som av svært lik grad som Aleksandrianisme, som den søker å overvinne. Men avantgarde beveger seg, mens Aleksandrianismen står stille, og som gjør dem nødvendige for sosiale endringer i kunsten.

Problemet oppstår når Greenberg tar for seg paradokset: Ingen kultur kan utvikle uten en sosial basis, uten stabilt inntekt. Denne inntekten kommer kun av delen som tilhører de borgerlige. Avantgarden synker kanskje mer og mer i overklassens nye akademisme og kommersialisme, og mister mer og mer tilliten til de rike og kultiverte.

Andre part: Avantgarde og kitsch

Greenberg setter det tyske ordet “Kitsch” som det andre fenomenet, etter avantgarde. En betegnelse på populær, kommersiell kunst og litteratur bredt ut av reklame og konsumerisme av enkel underholdning som tv, avis, film, tegneserier osv.. Det er et produkt av den industrielle revolusjonen, og har urbanisert masser av Vest-Europa og Amerika og etablert det som kalles universell kultur. Kitsch produktet, ved hjelp av råmateriale, er den debasert og akademisk likhet av ekte kultur, velkommen for mange, og dyrker denne følelsesløsheten og falske sensasjoner, mener Greenberg. Kitsch forandrer stilen når det trengs, men forblir det samme. Det er epitom av alt som er urokkelig (falskt) i våre tider. Kitsch later som å kreve mer enn ingenting av sine kunder unntatt pengene sine. - ikke engang deres tid. Med alt dette forandrer kitschstilen etter hva befolkningen ønsker på kjøkkenet, stuen og bad, enkle masseproduserte gjenstander som skal tilfredsstille øynene. Samtidig viser det seg at denne stilen økte attraktivitet, selv som masseproduserte og nokså verdiløse “skatter” i forhold til den håndlaget. De mangler originalitet og oppriktighet. Disse begrunnelsene sier ikke alt om hvorfor flere velger kitsch framfor Rembrandt, men at det er masseprodusert, billig og krever mindre tid og ressurser gjør at kitsch blir mer attraktivt for mange.  

Kitsch sprer seg som “universell leseferdighet” eller “kultur”. Ikke bare de akademiske i overklassen som kunne lese og skrive får nytelsen av enkel kunst, men majoriteten som ble underkastet dette kan lese og skrive og dermed få interesse for kunst som en enkel hverdagslig handling. Fordi kitsch kan bli snudd og studert mekanisk, har det blitt en integrert del av vårt produktive system på en måte som ekte kultur aldri kunne være, bortsett fra et uhell. Kunsten kjøpes like mye som det selges og mer. Denne fristelsen av enorme fortjenester treffer også kunstnere og poeter i avantgarden, som gjør at avantgardens “frihet” reduseres.

Greenberg tar for seg en artikkel fra “Partisan Review”, der Dwight Mcdonald poengterer en mer nasjonalistisk valg av kunst. I artikkelen forteller han at kitsch har i de siste ti årene blitt dominant i den Russiske kulturen, og beskylder det politiske regimet. Valg av kunst og kultur har noe med naturen av utdanning å gjøre. en bonde- den “uutdannede mannen” i det russiske samfunnet vil velge Repin (en ledende eksponentiell av russisk akademisk kitsch i maleri) framfor Picasso som er generelt høyere plassert.

Tredje part: Majoritet og minoritet

Teksten starter slik “Hvis avantgarde etterligner eller imiterer kunstprosessen, kitsch, ser vi nå, etterligner effekten.” Det tilsvarer og definerer det enorme intervallet som skilt fra hverandre to slike samtidige kulturfenomener som avantgarde og kitsch, som er et sosialt intervall som alltid har eksistert i den formelle kulturen. Det har alltid vært en minoritet som har makt og av den grunn de kultiverte, mens majoriteten var de utnyttet, fattige og dermed de ignorante.

Fjerde part: En kunstform i politisk spill

Kitsch blir en kunstform som gjør det enklere for den enkle mannen å gå mot. Greenberg bruker et eksempel om den russiske bonden. Bonden velger Repin framfor Picasso, selv om historisk og akademisk sett er Picasso høyere plassert. Bonden velger mest sannsynlig Repin til grunnlag for de omstendighetene bonden er plassert i. Han har ikke energi eller “lyst” til trene seg opp til å like mer “høy rangert” kunst som om det skulle være et puslespill. Høykultur er en av de mest kunstige av alle menneskelige kreasjoner, og denne bonden har ikke noe “naturlig” trang å strebe mot den sofistikerte høykulturen der avantgardekunsten ligger. Dermed kan bonden gå tilbake til kitsch om han ville nyte kunst uten noe anstrengelse, og det samme gjelder i den kapitalistiske verden.

Samtlig drar Greenberg for seg hvordan kitsch nesten er et produkt av regjeringens kontroll-spill. Kitsch har spredd utover verden, der majoriteten bruker mindre tid på puslespillet av kunsten, og mer tid på nytelse av enkel kunst, og som enkelt kan glede øyet og ører uten at det er for avansert. Det er denne enkelheten som for eksempel gjøre det mulig å plassere propaganda inn i kitsch objekter, mens avantgardekunsten er for avansert. Vi har dermed oppnådd en uendelig sirkel av frigjørelse fra den politiske overklassen til å bli slukt ned til kontroll av kitsch.

Litteratur

Greenberg, Clement. «Avant-garde and Kitsch.» I Art in Theory; 1900-2000- An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 539-549. Blackwell Publishing: Malden, Oxford og Victoria, 2003.