Greenberg, C. "Modernistisk maleri" 2

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Clement Greenberg var en amerikansk kunstkritiker som hadde stor betydning for teoretiseringen av modernistisk kunst, og da særlig modernistisk maleri på midten av 1900-tallet. Han promoterte abstrakt ekspresjonisme og likte spesielt godt Jackson Pollock sine drip-paintings. Greenberg skrev flere kjente essay om den moderne kunsten, deriblant “Avantgarde og kitsch”, “Mot en ny Laokoon” og “Modernistisk maleri”. 

Greenberg skrev “Modernistisk maleri” i 1960. Med teksten prøver han i hovedsak å forklare oss hva modernismens kjennetegn er. Han skriver blant annet om den modernistiske kunstens selvkritikk, viktigheten av kunstens medium og forklarer de ulike aspektene ved modernistisk maleri. 

Clement Greenberg

"Modernistisk Maleri"

Modernisme og selvkritikk

Greenberg starter essayet med selve begrepet modernisme. Modernisme omhandler ikke bare kunst, men også litteratur og alt som er levende i kulturen vår. Det var Kants selvkritikk som startet det hele. Det grunnleggende i modernismen er at den kritiserer selve kritikkens egenskaper, disiplinen kritiserer seg selv. Kunsten kritiserer kunsten gjennom kunstens metode. Den kritiserer seg selv fra innsiden. 

Så hvorfor driver kunsten med denne kritikken av seg selv? Etter opplysningstiden slet kunsten med å bli tatt på alvor, og ble sett på som ren underholdning. For å få tilbake sin tidligere posisjon måtte kunsten vise at den var selvstendig, uavhengig og unik fra andre disipliner. Dette skjedde ikke i kunsten som helhet, men hver kunstform måtte vise sin egne autonome verdi, og sin selvstendighet fra alle andre kunstformer. Dette førte til smalere kompetansefelt for de enkelte kunstformene, men sikret trygg kompetanse innen hvert felt. Denne kompetansen ble det unike for hvert enkelt medium. Ved å ta bort alle egenskaper som tilhørte andre medier, og sitte igjen med det unike, ble kunsten ren, noe som gav en sikkerhet for kvalitet og uavhengighet. Modernismen setter med dette fokus på kunstens medium, i motsetning til tidligere kunstretninger, som naturalismen, som prøvde å skjule kunstens medium. 

Maleriets medium

Greenberg er mest opptatt av maleriet. Begrensningene som var nødvendig for å få et fritt medium ser han som noe positivt. Han trekker frem Manet som første modernistiske maler, fordi han viste åpenhet for maleriets medium, nemlig overflaten. For det som er unikt for maleriet, som ingen andre av kunstartene har er flathet. Ramme deles med teater, farger med skulptur, men flathet fins kun i maleriet. I tidligere malerier la man først merke til motivet, så flatheten, men i et modernistisk maleri er det viktig at flatheten kommer umiddelbart og først til syne, deretter det flatheten omfatter. 

Om abstraksjon

Mange modernistiske malerier er abstrakte, men modernismen har ikke i prinsippet gått bort fra gjenkjennbare objekter. Det de har gått bort fra er fremstillingen av rommet gjenkjennbare objekter kan være i. Derfor er ikke abstraksjon/non-figurasjon en nødvendighet i modernistisk maleri. Mye av kunsten er abstrakt fordi alle gjenkjennbare størrelser eksisterer i tre-dimensjonale rom, og hvis vi avbilder noe gjenkjennbart, eller noe som gir assosiasjoner til noe gjenkjennbart, går maleriet fra å være flatt, to-dimensjonalt til å bli tre-dimensjonalt og blir dermed ikke rent. Altså er ikke maleriet abstrakt for å fjerne det figurative, men for å beholde to-dimensjonaliteten, mediets unike egenskap. 

Ikke brudd med tradisjonen

Det neste punktet som Greenberg understreker er modernismens kontinuitet og tilknytning til tradisjonen. Modernismen er ikke et brudd, som noen hevder, men har faktisk en sterk tradisjons-tilknytning. De siste 400 årene har det vært motstand mot det skulpturelle, det tre-dimensjonale. Greenberg nevner Ingres, som gav fargen en underordnet posisjon, og malte de flateste portrettene på lang tid i vestlig historie. Mange enkelte tendenser opp gjennom årene ble på 1800-tallet samlet i en anti-skulpturell retning. Modernismen fortsatte denne retningen utover på 1900-tallet, og gjorde den mer selvbevisst. Tidligere kunstnerne hadde ikke nødvendigvis et bevisst forhold til flatheten i maleriene sine, for eksempel tenkte ikke impresjonistene farge versus strek, de tenkte heller på “optisk erfaring versus optisk erfaring forandret eller modifisert av taktile assosiasjoner”.[1] Det var Greenberg og modernismen som gjorde oppmerksom på disse trekkene. Som Greenberg skriver til slutt: “Kunst er - blant mye annet - kontinuitet, og helt utenkelig uten.”[2]

Regler

Greenberg nevner også hvordan spørsmål om ramme, tekstur og valører ble diskutert og revurdert frem og tilbake i historien. Modernismen avdekker disse tendensene og normene som har blitt faste regler i hvordan kunsten skal fremstilles, og gjør oss oppmerksomme på dem. Ikke nødvendigvis for å fjerne reglene, men for å utprøve om de er uunnværlige eller ikke, igjen for å få et rent maleri. Det modernistisk maleri står igjen med til slutt kan først virke veldig begrenset. Det virker nesten ikke som om det er nok igjen til å lage et godt maleri. Men ser vi på Mondrians malerier og blir vant til abstraksjonen, ser vi at bildene hans faktisk er konservative og følger lydig reglene i maleriet, og dermed tradisjonen. Strekene og firkantene er ikke plassert tilfeldig på lerretets overflate, men er faktisk veldig disiplinert. 

Optisk illusjon

Som nevnt har ikke modernistisk maleri rom for skulpturell illusjon, altså gjenkjennbare objekter, men det er rom for optisk illusjon. “De gamle mesterne skapte en illusjon av dybde man kunne forestille seg å spasere inn i, men den tilsvarende illusjonen modernistiske malere skapte, kan man bare se inn i, det er et rom man bare kan reise gjennom - bokstavelig eller figurativt - med blikket.”[3] Man kan forestille seg romforhold med synet, farger som trekkes inn eller utover, strøk som skaper lag innover i bildet, uten å assosiere til gjenkjennbare objekter. 

Vitenskap og kontinuitet

Greenberg skriver at “det er bare innenfor vitenskapelig metode det kreves at et problem skal løses på nøyaktig samme måte som det er fremstilt på.” Med dette vil han få frem at kunsten tilhører samme kulturelle tendens som moderne vitenskap. 

Litteratur

Greenberg, Clement. Den modernistiske kunsten. Oversatt av Agnete Øye. Etterord av Åsmund Thorkildsen. Oslo: Pax Forlag A/S, 2004.

Referanser

  1. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 148.
  2. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 155.
  3. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 151.