Gauguin, P. "Notes on Painitng"

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk
Paul Gauguin Portrait http://www.gauguin.org/

Malerkunsten er overlegen alle andre kunstformer.

Maleriet aksepterer alles evne til å romantisere. Med et øyekast kan du bli overveldet med alle minner, men samtidig ingen. Alt blir oppsummert i et øyeblikk, et maleri.

Teksten som er skrevet av Paul Gauguin i et manuskript ca. 1888. Gauguin er en ledende post-impresjonist. Mest kjent for sitt sterke fargebruk og kontraster. Med sin inspirasjon fra japanske print og folkekunst gikk han mot kolonismen og det "primitive". Han flyttet til Tahiti og satte der plattformen for det vi i dag kjenner som primitivismen.

Fargene, kontrastene og konturene han brukte kan man se spor av i bla fauvismen og kubismen.

I teksten det her er snakk om er han ekstremt opptatt av harmonien og naturen. Kunstneren er av de tre kunstformene de eneste som kan vise dette på en helhetlig måte, men selv de kan gjøre feil.

Sammendrag

Musikk

Musikken er underdanig malerkunsten. Øret er underdanig øyet. Hvorfor? Fordi øret kan bare oppfattet en tone av gangen. Et øye kan ta inn alt, simplifisere om det må. I musikken har du en tone etterfulgt av en annen. Dette blir slitsomt for deg, for du må følge med fra start til slutt for en fullbyrdet opplevelse.

Instrumental musikk og nummere er begge basert på enheter. Med andre ord, begge er basert på matematikk. Hele det musikalske systemet er basert på dette prinsippet. Gauguin påpeker at øret har blitt vandt til tonedelingene og sammensetningene. Der enheter blir etablert med musikalske instrumenter, er det mulig å gjøre om basis-tonen. Der toner, halv-toner, og kvart-toner følger hverandre. Går du utenom disse vil du få dissonans (ulyd).

Øyet ser ikke slik forstyrrelse på samme måte som øret. Det finnes flere farger, som kan kombineres på utallige måter. Og for å videre komplisere ting finnes det utallige flere enheter.

Med et instrument starter du med en tone, en enhet. I et maleri starter du med flere. Du tar svart og deler det med hvit. Der har du den første enheten. Ta så alle fargene i regnbuen og alle fargene laget av å kombinere andre farger. Med en gang får du et ganske stort antall farger, og antall enheter. Ikke rart farge teori er så lite undersøkt av malere, og samtidig så lite forstått av den utestående offentligheten. Likevel kan den oppnå et slikt intimt forhold med naturen.

Både musikken og litteraturen krever beskueren til å bruke minnet for å kunne verdsette deres helhet.

Litteratur

Litteraturen er underdanig malerkunsten. Hvorfor? Som maleriet forteller litteraturen hva enn det vil. Med den ene fordelen at den forteller beskueren sin retningen, og handlingen den skal frakte dem.

De lærde er alene kunstkritikere. Alene forsvarer de seg selv mot kritikken, og alltid er det eget arbeid som trenger forsvar, men et godt arbeid skal kunne stå alene. Gauguin viser sin frustrasjon om at man alltid må høre deres meninger og bedømmelser over andres verk. Siden mennesket er skapt etter guds bilde, er dette meget flatterende for dem.

De skolere er ikke i stand til å bedømme et kunstverk. Med en ferdig bestemt mening, den av de skolerte, har de for høye tanker om andres sinn.

Gauguin trekker så likheter mellom musikk og litteratur for å understreke sitt poeng. En som skriver lystne noveller, vil ikke like en melankolsk Sonata. En sensitiv poet vil foretrekke et verk skrevet i minor key over en i major. Dine egne verk påvirker din preferanse på en upartisk måte.

Han innrømmer at intelligens og kunnskap er nødvendig for å skrive og bedømme en bok, men for å bedømme et maleri og musikk er en sensitivitet for natur nødvendig. Denne gaven er ikke noe du kan skolere deg til. Dermed mener han at man bare kan bli født kunstner, og ikke alle disse eier kritiker talentet.

Tanker er slave av følelsene.

Problemet med litteraturen er at du er avhengig av forklarelse. Uansett hvor mye talent du har til å beskrive Othellos raseri og sjalusi til å drepe Desdemona, vil leseren ikke kunne se det. Ikke kunne føle det. Derfor er forfatteren avhengig av teater til å fullføre sitt arbeid.

«You may describe a storm with talent, but you will never succeed in conveying to me the sensation of it.»

Maleriet

Malerne er hjulpet av naturen. En rød ved siden av en grønn, blir ikke en rar blanding av brun uten blanding, men to sterke parallelle toner. Legger du gul vedsiden av den røde har du plutselig tre toner etc. etc. Naturen til farger gir en unik mulighet til å blande toner som musikken ikke har.

Individuelle farger eksisterer ikke andre steder enn i regnbuen. Og uten naturen hadde vi ikke sett disse individuelle fargene. For de blandes naturlig i sin egen verden. På den måten ser Gauguin kunstnerne heldige.  Allikevel velger mange å bruke færre toner enn naturen har gitt dem. Dette gjelder både i litteraturen, musikken og malerkunsten. De vil aldri kunne vise varmen og lyset fra solen. Man kan ikke skryte av overdrivelse, hvis man ikke bruker alle redskapene naturen gir deg er det en løgn.

Harmonien er det viktigste en kunstner kan vise. Og farger viser den naturlige harmonien. Han innrømmer at, som musikere, også kunstnere kan treffe en sur tone. Gjennom studier vil man lære kunsten om harmoni, med mindre man forsømmer det, som ved akademier og studioer.

Han påpeker at det akademiene gjør feil er å fokusere på å tegne og så legge på farge. Man lærer å legge på farge på en ferdig kontur. Ikke ulikt når man maler en statue. Dette har gjort fargen til et tillegg. Man kan ikke ta tegningen fra fargen, eller fargen fra tegningen uten å frarøve dem noe. De lever i en harmoni. Som han eksemplifiserer med, du kan ikke tegne et hode av Rembrandt og legge på fargen til Rubens. Det resulterer i en u-harmoni.

Avslutning

Som avslutning viser han at mennesket gjennom tiden har satt fokus og penger på utdannede kunstnere, hvor alle har hatt lik stil og samme fokus. Hva med nå, i samtiden? De beundret kunstnere som tok direkte inspirasjon i naturen.

Bibliografi

Harrison, Charles, Paul Wood og Jason Gaiger (red.) Art in Theory 1850 -1900. An Anthology of Changing Ideas. Malden. Oxford. Carlton: Blackwell Publishing, 1998.