Greenberg, C. "Modernistisk maleri" 1

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Sammendrag

Innledning

Clement Greenberg (1909-1994) er som kjent en av de viktigste amerikanske kunstkritikerne i det tjuende århundret. Han har bl.a. hatt stor betydning for den abstrakte ekspresjonismen og det abstrakte maleri. Med artikkelen: "Modernistisk maleri"[1] analyserer han det moderne maleriet, og definerer dets særpreg og betydning for samtidens kunst.

Greenberg betrakter modernismen for å være noe som "omfatter mer enn kunst og litteratur", og han omtaler den "som den intense, nesten overdrevne, selvkritiske tendensen som begynte med filosofen Kant".[2] Greenberg anser Kant for å være "den første som kritiserte selve kritikkens redskaper, og derfor ser [han] på ham som den første ekte modernist".[3] Når det er sagt, innebær opplysningsprosjektet en kritikk fra utsiden, kontra modernismen, som "kritiserer innenfra, gjennom det kritiserte objektets egne prosedyrer".[4] Likevel skal vi se at den kantianske selvkritikken ligger i grunn for Greenberg analyse av det modernistiske maleriet.

Maleriets medium

Et av Greenbergs sentrale poeng i teksten, er på hvilken måte maleriets medium skiller seg ut fra andre kunstformer i modernismen. Greenberg sier at "den selvkritiske utfordringen besto i å utelukke fra hver kunstform alle de virkningene som kunne tenkes lånt fra eller tilhørte en hvilken som annens kunstforms medium".[5] På denne måten ville en hver kunstform bli "ren", og dermed bevisst over dens egne "kvalitetsstand og uavhengighet". Altså skulle ikke maleriet, som er én type form for kunst, blandes med andre kunstformer.

Greenberg oppsummerer på hvilken måte maleriet som en kunstform har endret seg fra opplysningstiden til modernismen. Han hevder bl.a. at det typiske for den realistiske og naturrealistiske kunsten, hadde den "forestilt mediet og brukt kunsten for å skjule kunsten".[6] Dette står dermed i kontrast til modernismen, som "brukte kunsten til å gjøre oppmerksom på kunsten". Med andre ord, når det angår det realistiske eller naturrealistiske kunsten, ser man først bildet eller motivet, før man blir klar over dets medium. Altså malingen og flaten. Mens i et modernistisk maleri, oppfatter man mediet først. Altså før man oppfatter bildet.

Flaten

Billedflaten er for Greenberg et aspekt som særlig skiller maleriet fra andre kunstformer: "Flathet er det eneste som var unikt og eget for billedkunsten. [...]. Flathet var den eneste betingelsen maleriet ikke delte med noen annen kunstform, og modernistisk maleri orienterte seg derfor mer mot flathet enn mot noe annet."[7] På denne måten kan modernistisk maleri forstås som en autonom kunstform, men da må den også inneholde visse kriterier for å kunne fremst slik: Det modernistiske maleriet bør, som sagt, ikke inneholde aspekter fra andre kunstformer (som teater, musikk, skulptur, osv.), og dets medium (dominert av billedflaten), er det avgjørende momentet. Denne orienteringen mot billedflaten startet for øvrig med Manets malerier som, ifølge Greenberg, «ble de første modernistiske malerier nettopp på grunn av at de åpent og ærlig viste den flate overflaten de var malt på».[8]

I løpet av modernismen har dermed maleriets medium, som defineres via billedflaten, blitt det regjerende momentet i maleriet, og det har senere utviklet seg til et uttrykk som har resultert i ren abstraksjon eller nonfigurativt. I denne kategorien finner vi kunstnere fra Greenbergs egen samtid (som for eksempel Jackson Pollock og Mark Rothko), men det betyr ikke det at han forkaster det figurative maleriet fullstendig. Greenberg mener at det modernistiske maleri kan inneholde «gjenkjennbare objekter», men det «er framstillingen av det rommet gjenkjennbare objekter kan være i», som i prinsippet er blitt forkastet.[9] Et eksempel på dette kan man se hos for eksempel modernisten Henri Matisse, som gjengir objekter og mennesker på veldig forenklet, flat og konstruktiv måte, med sterke farger og dekorative, stiliserte mønstre. Med andre ord, Matisses malerier kan ikke forstås som et "vindu", som viser noe gjenkjennelig i verden, de kan bare forstås som en abstraksjon av noe gjenkjennelig i verden.

Maleri kontra skulptur

For at billedflatens betydning skulle få så stor innvirkning på det modernistiske maleriet, måtte det først kvitte seg med skulpturens dominerende effekt. Greenberg skriver: "Nettopp gjennom sin motstand mot skulptur, viser imidlertid modernistisk maleri hvor sterkt knyttet det er til tradisjonen [...]."[10] Det var ført og fremst skulpturen som lærte maleriet å skyggelegge, med den hensikt å skape form.[11] Dermed har billedkunsten stått i samsvar til skulpturen, og det er først i de siste fire hundre år at maleriet har forsøkt å løsrive seg fra det skulpturelle, noe som kom først til uttrykk gjennom det modernistiske maleriet.

Personlig karakter og selvkritikk

Greenberg legger også vekt på andre konvensjonelle faktorer ved maleriet som har endret seg med modernismen; rammen, valør og ferniss, men han påpeker et desto viktigere moment: "Modernismens umiddelbare intensjon var, og er fortsatt, først og fremst av personlig karakter [min fremheving]: Og det har vært nødvendig med svært mye personlig maleri i flere tiår for at den generelle selvkritiske tendensen i modernistisk maleri skulle komme til syne."[12] Personlig karakter er altså et modernistisk konsept som henger sammen med den kantianske selvkritikken, som Greenberg Innledet teksten med.

Man kan si at det moderne i kunsten startet med at kunsten ble utfordret, siden kunsten var i ferd med å bli ren underholdning, måtte "man synligjøre og eksplisittere det som var unikt og unikt og ureduserbart, ikke bare i kunsten generelt, men også i den enkelte  kunstform».[13] Det er nettopp derfor at maleriets medium måtte separeres fra de andre kunstformene, for at det skulle fremstå som noe autonomt eller særegent.

Avslutning

Vi har sett at Greenberg fremhever flere aspekter som skiller det modernistiske maleriet fra det tradisjonelle; mediet, billedflaten og maleriets forhold til andre kunstformer, særlig skulptur. Likevel er det viktig å påpeke at det modernistiske maleriet bærer likheter til det tradisjonelle maleriet. Modernistisk maleri bør derfor ikke forstås som et brudd med fortiden. Greenberg skriver: "Modernistisk kunst er en fortsettelse av fortiden uten kløfter eller brudd, uansett hvordan det ender, kommer den aldri til å slutte å være forståelig i forhold til fortiden."[14] Dette kan forstås som at Greenberg mener at det moderne alltid vil bære preg fra fortiden, men selve grunnlaget for den modernistiske selvkritikken , altså det som førte til det modernistiske maleriet, startet med filosofen Kant.

Av GJS

Litteratur

Greenberg, Clement. Den modernistiske kunsten. Oversatt av Agnete Øye. Etterord av Åsmund Thorkildsen. Oslo: Pax Forlag A/S, 2004.

Referanser

  1. "Modernist Painting" (org. tittel) ble opprinnelig publisert i 1960 i Forum Lectures (Washington DC: Voice of America).
  2. Clement Greenberg, det som følger i dette avsnittet er hentet fra Den modernistiske kunsten (Oslo: Pax Forlag A/S, 2004), 141.
  3. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 141.
  4. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 142.
  5. Greenberg, det som følger i dette avsnittet er hentet fra Den modernistiske kunsten, 143.
  6. Greenberg, det som følger i dette avsnittet er hentet fra Den modernistiske kunsten, 143-145.
  7. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 145.
  8. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 145.
  9. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 146.
  10. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 147.
  11. Greenberg, det som følger i dette avsnittet er hentet fra Den modernistiske kunsten, 147-148.
  12. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 153.
  13. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 143.
  14. Greenberg, Den modernistiske kunsten, 153.