Kosuth, J. "Art after Philosophy"
Etter publiseringen av essayet "Art after Philosophy", lyktes Joseph Kosuth med å kunne kalle seg talsmann for avant-garde-ideen som baserte seg på "kunst som idé". Hans avhandling viser en sterk modernistisk frigjørelse som krever en reevaluering i kunsthistorisk sammenheng. Det setter Duchamps readymade i et nytt lys, som det mest essensielle første møte med "det moderne". Allmennheten tolket essayet "Art after Philosophy" som et slags manifest for konseptuell kunst da det ble publisert.
Utgangspunktet for Kosuths essay er å se kunst og kunstbegrepet i lys av filosofiens plass i humaniora. Han skriver at med tanke på definisjonsbegrepet, har tradisjonell filosofi lagt vekt på det som er "usagt" eller "utilgjengelig" for oss. I det tjuende århundre har det nesten utelukkende vært fokus på det som blir "sagt" og "tilgjengeliggjort" av analytiske, lingvistiske filosofer. Deres felles tankegang baserer seg først og fremst på at nøkkelen ligger i sammenhengen mellom det "usagte" og det som "umulig kan bli sagt" eller som er "umulig å rettferdiggjøre". Hegels filosofi på 1800-tallet tilgjengeliggjorde en tankegang som var lettere å forholde seg til for folk som så vidt hadde kommet seg gjennom Homer, opplysningstiden og Kant. Hegels filosofi la til rette for et forsvar av religiøs tro som et mottrykk til Newtons mekanismer. Hans læresetning baserte seg på å akseptere historiens utvikling og Darwinismen. Hegel mente han hadde et konstruktivt innspill i konflikten mellom teologi og vitenskap. Resultatet av Hegels lære har påvirket et stort flertall av samtidsfilosofer i den grad, at de heller kan sies å være filosofihistorikere. Sannhetens læremestre. På den måten får man inntrykk av at "det ikke er mer som kan bli sagt som ikke allerede er blitt sagt". Med utgangspunkt i Wittgensteins tenkning og de som har latt seg inspirere av han, er det også slik filosofi vil sies ha stagnert. Wittgenstein sa: "Man trenger ikke ta utgangspunkt i kontinental tenkning". Kosuth henviser til denne uttalelsen for å tydeliggjøre hans indikasjon på at vestlig filosofi som fagfelt ikke har noe nytt å tilføre verdenssamfunnet, slik det tideligere har gjort.
Kosuth mener at det tjuende århundre brakte en ny tendens som ble slutten på filosofien og begynnelsen på kunsten. Lingvistisk filosofi kan bli sett på som arvingene av empirismen, men det er allikevel filosofi i førstegir. Kosuth mener på den måten at den filosofiske tenkningen er utdatert og står på stedet hvil, sammenlignet med utviklingen av andre tendenser i kulturhistorisk sammenheng. Kosuth skriver at man kan argumentere for at det er en definert moderne kunst før Duchamp, men denne kunstens årsaker og fortolkning tar større plass en kunstverket selv og dermed kommer til kort. Det er ingen påfallende sammenheng mellom slutten på filosofi og den moderne kunstens begynnelse, men parallellen mellom de to er allikevel ikke tilfeldig. Kosuth mener bakgrunnen for essayet han skriver er hva denne sammenhengen har å si for kunstens funksjon og levedyktighet. Det handler også i stor grad om å forstå begrepet konseptuell kunst.
Kunstens funksjon
Kosuth definerer forskjellen mellom estetikk og kunst gjennom å vise til at estetikk baserer seg på en mening og en vinkling av et syn på verden. Det handler om persepsjon. Tidligere lå kunstens funksjon i verdien av det som utsmykning. Smak og hva som ble sett på som vakkert i verden, var en sentral problemstilling innen filosofien, og da ble det også naturlig å ta hensyn til kunsten. Dette første til en forståelse av estetikk og kunst som felles begrep. Dette mener Kosuth er feil fordi kunstens funksjoner gjennom for eksempel tema og motiv, blir oversett som en konsekvens av det. Mottakelsen av et arkitektonisk verk baserer seg ofte på funksjon. Estetisk tenkning har også ført til at arkitektur utelukkende har blitt sett på som et kunstverk i seg selv, selv om funksjonen i utgangspunktet var en helt annen. Et eksempel på dette er pyramidene i Egypt. Et eksempel på et rent estetisk objekt, er et dekorativt objekt, et ornament, et design. Kosuth mener formalkunst gir rom for en dekorativ og estetisk tilnærming. Samtidskunsten blir definert basert på funksjon og kunst kan derfor ikke defineres som kunst hvis man ikke tar utgangspunkt i virkemidlene som er blitt brukt i utformingen av verket. Dette gjelder fargebruk, motiv, perspektiv osv. Kosuth mener Don Judds utsagn om at "hvis noen kaller det kunst, er det kunst" gjør at kunsten i seg selv er definisjonsløs og mister dermed sin verdi. En fortolkning av formalkunst fører ikke til en ny forståelse av verden eller gir oss noen form for ny innsikt, skriver han. En søkende kunstner kan ikke stille spørsmål ved eller utfordre kunstbegrepet hvis han forholder seg til maleriet som form. Da har han allerede akseptert tradisjonene som hører til malerkunsten. Muligheten for å stille spørsmål ved kunsten, er grunnlaget som dannes for å forstå kunstens funksjon. Spørsmålet rundt kunstens funksjon ble først stilt av Marcel Duchamp. Kosuth sier vi kan gi han æren for å gi kunsten en egen, selvstendig identitet. Kunstbegrepet gikk fra å være et spørsmål knyttet til motiv, til et spørsmål knyttet til funksjon. Overgangen fra fremtoning til konsept, er begynnelsen for konseptuell kunst. Kunstnerens intensjon blir essensiell for forståelsen av verket. Det kan trekkes likheter mellom kunst, matematikk og vitenskap fordi kunst ikke baserer seg på et bestemt filosofisk synspunkt. Avslutningsvis undrer Kosuth seg over den nye tiden og om menneskets spirituelle behov blir dekket av kunsten, etter frigjørelsen fra filosofi og religion.
