Nordau, M. "Degeneration"

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Max Nordau (1859-1923) var en ungarsk lege og sionist, som bemerket seg som en ledende anti-modernist i Paris. Inspirert av darwinismen utga han boken Entartung (Degenerasjon) i 1892, hvor han problematiserte den kontemporære kunsten og det han mente var naturlig progresjon. Noen av idéstrømningene Nordau artikulerer i sin tekst ble brukt i propagandistiske konspirasjonsteoretiske program (eksempelvis nazistenes utstilling Entartete Kunst i 1937).[1]

Sammendrag av "Degeneration"

Fin-de-siècle

I følge Nordau er fin-de-siècle, altså slutten på det 19. århundret, ikke bare et uttrykk, men en tilstand. Han hevder at å sammenligne et århundre med biologisk materie, som går igjennom stadiene fra spedbarn til gammel og døende, ikke er en holdbar analogi.[2] Denne samfunnsånden eksisterer bare i den kontemporære kunstners (altså både billedlig og litterær) sinn, ergo er det en tilstand.

De som identifiserer seg med en slik type samfunnsånd, de som følger fin-de-siècles doktriner, har en affinitet for de nye idéstrømningene; Nordau betrakter dem som enkle trendfølgere, personer som uansett følger det nye i tiden. Strømningene er karakterisert av en sterk og karismatisk lederskikkelse, en fremtredende personlighet som er bevegelsens ansikt utad.[3]

Nordau hevder også at det er et overklassefenomen, og at majoriteten av den generelle befolkningen fortsatt finner glede i de eldre former for kunst og poesi. Nordau bruker eksempler som "He [The Philistine or the Proletarian] prefers Ohnet's novels to all the symbolists, and Mascagni's Cavalleria Rusticana to all Wagnerians and to Wagner himself [...]".[4] Bare rike, utdannede folk, og såkalte fanatikere følger i grunn denne eller lignende bevegelser.[5]

Den degenererte kunstner

Mens mange ser på denne bevegelsen som en av mange trender, som forbigår hverandre og svinner hen til fordel for nye, etterfølgende trender, vil derimot legen - spesielt hvis vedkommende har studert nervøse og mentale lidelser - gjenkjenne denne disposisjonen som uttrykk degenerasjon og hysteri.[6] Degenerasjon manifesterer seg på ulike måter i samfunnet, men alle har det til felles at de samles omkring en besettelse som de følger og preker som gospel med en brennende iver. Flokkdyrene er "intellektuelle evnukker", som er inkapable til å produsere originale verk. Derfor samler de seg heller rundt en karismatisk leder, en skikkelse som imiterer et kunstnerisk sinn, som gir skinn av å være en avantgardist, en revolusjonær.[7]

De som vedkjenner seg dogmet l'art pour l'art tar grunnleggende feil av hva kunsten i det hele tatt oppstår, og hva dens primærfunksjon er. De som tror at kunst kun skal være skjønn, og det er hva dets lodd består i, neglisjerer at kunstnerisk aktivitet ikke er sitt eget formål, men noe kunstneren nyttiggjør seg av. Kunstens opprinnelige kilde er ikke imitasjon, men følelser. Kunsten er en utløpsarena, da det tilbyr muligheten av å transformere følelsene om til bevegelse for kunstneren. De skaper derfor kunstverket, ikke som et mål i seg selv, men for å frigjøre sitt eget nervesystem fra spenning. Kunsten har derfor et dobbeltsidig mål som er subjektivt og objektivt på samme tid: "[...]the satisfaction of an organic want of the artist, and the influencing of his fellow-creatures[...]".[8]

Et gjennomgående trekk av Nordaus betraktninger av fin-de-siècle, et sosialt fenomen, er at han forøker å redusere det ned til naturvitenskapelige biologiske (kroppslige, fysiske) årsaksfaktorer eller forklaringer. Det vil si at han leter etter bakenforliggende årsaker i materien, som å ta komplekse samfunnsstrømninger og prøve å forklare det ut i fra kroppslige disposisjoner. For eksempel forklares impresjonistenes fargebruk med at de fra naturens side av er utstyrt ned en netthinne som er mindre sensitiv enn hos de normale. På denne måten forklarer han et så mangefasettert spørsmål som fargevalg utifra noe så enkelt som at de har et annerledes utformet syn. Impresjonisten ser alt i samme farge, og intensiteten på lerretet avhenger av lys og mørke. Kunstneren lider av et syn som oppfatter omverdenen som uklar.[9]

Det mer kontroversielle med Nordaus betraktninger, er videre det faktum at han ikke kun ser seg uenig med de perspektiver og program denne bevegelsens følgere forfekter, men snarere at han hevder de lider av ulike former for psykopatologier, eksempelvis nevroser og hysteri.

Litteratur

Nordau, M. "Degeneration". I Art in Theory 1815-1900. An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 798-806. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.

Referanser

  1. Nordau, "Degeneration", 798.
  2. Ibid., 799.
  3. Ibid., 780.
  4. Ibid., 800.
  5. Ibid., 800.
  6. Ibid., 801.
  7. Ibid., 804.
  8. Ibid., 805.
  9. Ibid., 802.