Rivera, D. "The Revolutionary Spirit in Modern Art" 2

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Et sammendrag av denne artikkelen sett i sammenheng med periodens monumentalkunst og spesielt Alf Rolfsens freskodekorasjon i Oslo Håndverks- og Industriforening.

Diego Rivera

Diego Rivera (1886-1957) var en meksikansk kunstner og spesielt kjent for å fremme det monumentale fresko maleriet i meksikansk og internasjonal kunst. Rivera var kommunist og opptatt av ideene fra den russiske revolusjon.

Sammendrag av artikkelen " The Revolutionary Spirit in Modern Art"

I innledningen til artikkelen i Art in Theory skrives det at på bakgrunn av den russiske revolusjon ble det en diskusjon om kunstens rolle i samfunnet, hvor det tradisjonelle, borgerlige staffelimaleriet ble satt opp mot det monumentale maleriet. [1] Artikkelen ble skrevet av Rivera da han arbeidet med oppdrags malerier i USA og først publisert i "Modern Quarterly" i New York i 1932.

I artikkelen skriver Rivera at kunst stadfester skillet mellom de sosiale klassene, det er borgerlig kunst, revolusjonær kunst, bondekunst, men ikke en kunst for proletariatet. Proletariatet var en betegnelse som ble brukt om arbeiderklassen i industrialismens klassiske fase i slutten av 1800-tallet og første del av 1900- tallet. [2]

Videre skriver Rivera at en som er født til å være kunstner må være oppmerksom på den revolusjonære utvikling i samtiden. Han må motta, sammenfatte, overføre og reflektere samtidens ambisjoner, ønsker og håp. I noen perioder gjelder dette for millioner i arbeiderklassen, i andre perioder for en liten andel av de intellektuelle eller borgerskapet. Rivera mener at en kunstners betydelse kan direkte måles etter hvor mange personers drømmer og håp han sammenfatter og oversetter.

1800-tallets typiske kunst var "kunst for kunstens skyld". Dette var kunst som kun kunne verdsettes av et lite antall høyerestående mennesker. Denne kunsten som gir seg ut for å være apolitisk har tvert imot et stort politisk innhold, at noen få står over andre i samfunnet. Videre gir denne kunstformen også miskreditt til bruken av kunst som et revolusjonært våpen, all kunst som har et tema blir sett på som dårlig kunst. Staffeli maleriet er en kommersiell vare som blir kjøpt og solgt og underlagt spekulasjoner om prisøkning og fall som en hvilken som helst kommersiell vare. Samtidig blir denne kunsten utilgjengelig for massene.

Siden proletariatet trenger kunst, må det ta eierskap til kunsten og bruke den i klassekampen. Dette betyr både å kjempe mot borgerlig kunst og å lage kunst for arbeiderklassen. Arbeiderklassen skal ikke vente på at en kunstner fra borgerklassen viser godvilje og slutter seg til dem, men utvikle sine egne kunstnere, slik de gjør i Sovjetunionen. Rivera viser til en utstilling av russisk kunst, både av moderne malerier og klassisk akademisk kunst. Det viste seg at folket foretrakk det Rivera betegner som de gamle og dårlige akademiske malerne. Dette forklarer Rivera med at arbeiderklassens kunst ikke kunne være lukket og vanskelig tilgjengelig, men en kunst som er varm og klar og sterk og med tydelig revolusjonært innhold.

Monumental malerier er den viktigste kunsten for arbeiderklassen. I Russland er det slike malerier på veggene i klubber, fagforeningskontorer og til og med i fabrikker. Mens staffeli maleriet er en luksus vare, langt fra det arbeiderklassen har råd til.

Av de siste utviklingene i kunsten er det surrealismen som er viktigst for den revolusjonære bevegelsen, mange av kunstnerne er medlemmer i kommunistpartiet og mange av verkene er tilgjengelige for massene. Anklager om at propaganda ødelegger kunsten bygger på borgerlige fordommer. Alle kunstnere bedriver propaganda, ellers ville de ikke vært kunstnere. Rivera avslutter med at han vil være en propagandist for kommunismen og bruke kunsten som sitt våpen.

Norsk monumental maleri

Også i Norge var det rundt århundreskiftet en diskusjon om kunstens samfunnsmessige betydning. Skulle kunsten få utføre sin store misjon måtte den nå ut til alle, staffeli maleriet hadde som Rivera påpeker i sin artikkel, en økonomisk begrensning, og var utilgjengelig for folket hvis det ikke ble vist på en utstilling eller i et museum. Den monumentale kunstneriske utsmykking, særlig av de mange offentlige bygg som ble oppført i denne tiden gjorde kunsten tilgjengelig for alle og ga samtidig offentlige bygg et vakkert og verdig preg. [3] I 1920 årene i Norge ble det utført en rekke store offentlige monumental malerier; Universitets Aula av Edvard Munch, Bergen Børs av Aksel Revold, Sjømannskolen av Per Krogh og Telegrafbygningen og Laugsalen i Oslo Håndverk.- og Industriforening av Alf Rolfsen.

Felles for mange av disse monumentale utsmykkingene var at de ble bekostet av privatpersoner gjennom donasjoner og innsamlinger. Høykonjunkturen etter krigen la grunnlag for en privat gavmildhet og det var særlig skipsrederne som hadde tjent store penger under krigen og som derfor bidro til utsmykkingene.

Dekorasjonen i Oslo Håndverk- og Industriforening

Alf Rolfsens utsmykking av Laugsalen i Oslo Håndverk- og Industriforening fra 1924-26 viser 20 håndverkslaug som utfører sine yrker. Det var Rolfsen og arkitekten Herman Munthe-Kaas som etter en konkurranse fikk oppdraget med å omforme og dekorere Laugsalen med tema fra norsk håndverksliv. Dekorasjonen utgjør alle veggene i rommet, slik at laugene kunne holde sine møter som på et torg med representanter for sine fag omkring seg.

På fresken som viser murernes laug sees murerne kledd i hvitt i felles arbeid med en mur og en port. Bildet har et tydelig perspektiv, man kan se langt innover på byggeplassen og det råder en harmoni i bildet. De hvite figurene i forgrunnen som elegant beveger sine verktøy mot den røde muren og den lyse blå himmelen bak, gir bildet et klassisk preg, som en renessanse freske. [4] I sin bok om Freskoepoken skriver Askeland at det ser ut som figurenes utforming er basert på grundige naturstudier og at det råder en nesten idyllisk realisme.[5]

Diskusjon

Rivera skriver i sin artikkel at arbeiderklassen må ta eierskap til kunsten og bruke den i klassekampen, dette var ikke situasjonen i Norge. Selv om en kunstner som Alf Rolfsen hadde møtt Rivera i Paris og var påvirket av hans ideer, er kunsten mer preget av felles forståelse og harmoni enn av marxistiske idealer. Det er heller ikke arbeiderklassen som har midler til å bekoste de monumentale maleriene eller hvor kunstnerne ble rekruttert fra. Kunstnerne kommer stort sett fra borgerklassen og det er de samme kunstnerne som har de ledende posisjoner innen norsk kunst verden.

I Riveras mural malerier kan det sees at han maler slik han beskriver i artikkelen, kunsten er klar og sterk med tydelige henvisninger til arbeidernes kamp og kommunismens seier. Vi ser arbeiderne med våpen og med røde stjerner forent under en leder som holder det russiske flagg med hammer og sigd, et annet maleri viser Karl Marx og hans manifest. Disse tydelige henvisninger til arbeidernes kamp og kommunismen sees ikke i de norske monumentalmaleriene fra denne tiden.

Den harmoniske og opphøyde fremstillingen av murere i arbeid i Laugsalen er nok langt fra tilstanden på datidens byggeplass som mest sannsynlig var hardt og og dårlig betalt arbeid. På denne tiden ble det lønnsomt å samle flere arbeidere på en arbeidsplass siden det krevde kapital å starte et verksted. Mens svennene i det eldre småhandverk hadde kunnet regne med å bli mestre med tiden, måtte de nå innstille seg på å være arbeidere hele livet, og det ble dermed en klassemotsetning mellom dem og mesterne. Dette var også tiden for en voksende arbeiderbevegelse og det var håndverks svennene som var arbeiderbevegelsens pionerer siden de hadde fagkyndighet, større frihet og større selvsikkerhet enn fabrikk arbeiderne. [6]

Intet av dette reflekteres i Rolfsens fresker i Laugsalen og man kan undres på om det likevel kan tolkes politisk, at det er mesternes fremstilling av håndverket som vises. En slags drømmesituasjon som viser harmoniske og lykkelige arbeidere, ikke svenner som sloss for sine rettigheter og bedre betaling.

Konklusjonen på vurderingen av Riveras artikkel mot de norske monumentalmaleriene på 1920-tallet må bli at selv om monumental maleriet også i Norge gir en mulighet for å vise kunst for offentligheten, så blir det ikke brukt til å fremme arbeiderklassens kamp. Det er ikke mye av Riveras revolusjon i de norske monumentale maleriene, det er heller en idyllisk realisme som viser et harmonisk bilde av Norge og verden. Det kan se ut som Rolfsen her ikke sammenfatter og oversetter arbeidernes drømmer og håp, men mesternes.

Litteratur

Askeland, Jan, Freskoepoken: studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950, Gyldendal, Oslo, 1965

Nergaard, Trygve " Maleriet i mellomkrigstiden" i Norges Kunsthistorie Bind 6 , Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1983

Rivera, Diego "The Revolutionary Spirit in Modern Art " I Art in Theory 1900-1990 , redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 404-407, Cambridge Massachusetts , Blackwell 1995

Store norske leksikon (snl.no)

Referanser

  1. Rivera, The Revolutionary Spirit in Modern Art, s 404
  2. Store Norske Leksikon, snl.no "Proletariat"
  3. T. Nergaard i Norges kunsthistorie Bind 6, s 148
  4. T. Nergaard i Norges Kunsthistorie Bind 6 s 163-164
  5. Askeland, Freskoepoken, s 120
  6. Store Norske Leksikon, snl.no "Arbeiderbevegelse"