Sartre, J.-P. "Existentialism and Humanism"
Utdraget er hentet fra boken med samme tittel, som ble først utgitt i 1946.
Humanisme er et begrep som det kommunistiske partiet tok i bruk for å distansere seg fra fascismen. Begrepet skal forklare deres filosofiske verdensbilde. Jean-Paul Sartre utviklet filosofien eksistensialisme, hvor han vektla subjektivitet og konsekvensene av fri vilje. I denne teksten forsøker Sartre å koble marxisme og eksistensialisme, ved å belyse eksistensialismens sosiale konsekvenser.
Eksistens før essens
Det har lenge vært etablert at mennesket er født med en essens, en mening med livet. Sartre, en ateistisk-eksistensialist, mente at mennesket er født uten essens, og at vår eksistens kom før essens. Mennesket har makten til å tilføre livet sitt mening selv.
Han bruker et eksempel for å forklare dette. En papirkniv er produsert av noen med kjennskap til produktet og prosessen. En kniv er laget for å løse et problem. Essensen til denne kniven er den rollen den skal fylle, som var tiltenkt for den ble produsert. Kniven er laget for å kutte papir. Den kan ha håndtak av tre, plat, metall, men den vil alltid ha et knivblad. Vi kan si at essensen til kniven ligger i knivbladet, som da tilfører kniven mening.
Sartre sammenligner Gud med en håndverker, en som har skapt hvert menneske med en hensikt, en essens. Dette har vært en veletablert holdning fra Antikken frem til slutten av 1800-tallet, da filosofer som Nietzsche og Kirkegaard utfordret ideen. Men Sartre, og eksistensialismen, mener at det ikke finnes en Gud, og siden det ikke finnes en Gud, må det være mennesker som er skapt uten essens. Siden mennesker er født uten essens, er det opp til hver enkelt å finne sin essens, eller mening med livet. "Man is nothing else but that which he makes of himself."[1]
Dette medfører at mennesker alene er ansvarlig for seg selv. De valgene man tar, tar man også på vegne av hele menneskeheten, spesielt i sin tid. "When we say that man chooses himself, we do mean that every one of us must choose himself; but by that we also mean that in choosing for himself he chooses for all men."[1]De valgene vi tar som enkeltpersoner tar vi på vegne av hele menneskeheten. Når en mann velger en jobb over en annen, eller å stifte familie, gjør han det fordi han mener det er den beste utgaven av han, og da også alle andre menn.
Kunst og moral
Det finnes ikke et pre-definert bilde for en kunstner, han maler og til slutt har han laget akkurat det han skal ha laget. Vi kan ikke dømme et verk før det er ferdig, og vi kan heller ikke dømme noe som blir laget i fremtiden. Sartre mener at det er det samme med moral: "We cannot decide a priori what it is that should be done."[2]
Litteratur
Sartre, J-P. Existentialism is Humanism. I Art in Theory, 1900-2000, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 600-602. Oxford: Blackwell Publishing, 2003.
