Sjåstad, Ø. "Absorbert og teatralt i Christian Krohgs og Edvard Munchs kunst" 2

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Innledning

Øystein Sjåstad tar i teksten "Absorbert og teatralt i Christian Krohgs og Edvard Munchs kunst" for seg Christian Krohg og Edvard Munchs forhold til hverandres kunstnerskap og kunstteoretiker Michael Frieds teori om det absorberte og teatrale boken Absorption and Theatricality (1980) om fransk kunst fra rundt 1750 til 1780. Det absorberte og teatrale handler om forholdet mellom maleri og betrakter; hvordan betrakteren oppfatter maleriet, og hvordan malerier henvender seg til betrakter.

Absorbert

Christian Krohg: Sovende Mann III, 1882. Olje på lerret, 60 x 81,5 cm. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Foto: J. Lathion.

Det absorberte og teatrale danner ifølge Fried et begrepspar som viser til to forskjellige tilstander karakteren i bildet kan ha. Absorbert er å være helt oppslukt og opptatt av hva en driver med, hører eller tenker. Det skapes da en absorptiv natur. Typiske absorptive motiver er mennesker som leser, sover eller syr, som kan sees igjen i realismen. Sjåstad viser til flere eksempler på dette av Christian Krohg, blant annet Opplesning i Atelieret (ant. 1890), Fotografiet. Oda Krohg (1884) og Sovende Mann III (1882). Sistnevnte blir trukket fram som "fullkomment absorbert", fordi karakteren i bildet er totalt ubevisst over sin rolle i bildet og til betrakteren. Dette skaper en realisme-effekt, som ifølge Sjåstad kommer av at bildet virker mer tilfeldig og ikke iscenesatt.

Teatralt

Hvor det absorptive skaper en form for realisme, gir teatrale bilder en følelse av at karakterene er mer bevisst på at de blir betraktet, og at de dermed forholder seg mer til betrakteren. Det "skuespillet" som oppstår på lerretet kan, ifølge Sjåstad, bruke absorptive grep for å ikke virke for oppstilt og kunstig, som å ikke bruke for overdrevne gester og ansiktsutrykk. Et eksempel Sjåstad bruker her er Krohgs Albertine i politilegens venteværelse (1885-87), hvor kvinnen i forgrunnen er vendt mot betrakteren og bryter med de absorberte karakterene i bakgrunnen. Sjåstad trekker fram Frieds argumenter om hvordan Edouard Manets karakterer, som ofte er vendt mot betrakteren, beholder et absorptivt uttrykk ved å virke under-kommuniserende og ikke teatralsk uttrykksfulle, på samme måte som kvinnen i Krohgs Albertine-bilde. Det blir dermed opp til betrakteren om hvor stor grad karakteren er teatralsk og/eller absorbert.

Absorbert og teatralsk

Sjåstad påstår at interessen for forholdet mellom det absorberte og teatrale er et felles aspekt for Krohg og Munch. Man kan se dette i hver deres fremstilling av syke barn: Krohgs Syk pike (1880-81) har blikket rettet direkte mot betrakteren, og spiller i følge Sjåstad på å være frontal uten å være dramatisk, slik som han tidligere beskriver Manets karakterer. Det ikke-teatralske blikket, som han kaller det, inkluderer betrakteren. I Munchs motiv Det syke barn (1885-86) blir betrakteren stående på utsiden, for karakterene er så absorbert at de blir uoppmerksomme på at de blir betraktet.

Edvard Munch: Henrik Ibsen på Grand Café, 1898. Privat eie. Olje på lerret, 70 x 96 cm. Foto: Munch-museet.

Sjåstad mener at Munchs tidlige verk fra 1880-årene fremstår som «typisk» absorberte: karakterene er opptatt av sine egne ting og tanker, og eksemplene Sjåstad bruker er Jente som tenner opp en ovn (1883) og Inger ved stranden (1889). Munch får et mer teatralsk preg over motivene sine videre på 1890-tallet, og Sjåstad trekker frem Munchs Dagen derpå (1894-95) som et eksempel. Motivet er en sovende kvinne, og kan dermed minne om Krohgs Sovende mann III (1882). Selv om det er liknende motiver har de en forskjellig grad av absorpsjon: hvor Krohgs sovende mann er totalt ubevisst over betrakteren, virker Munchs kvinne å posere og være bevisst, selv om hun også sover.

Munch bruker en kombinasjon av en klart absorbert gruppe og en frontal karakter. Eksempelet Sjåstad bruker er portrettet Henrik Ibsen på Grand Café (1898) hvor det er et tydelig skille mellom det frontale og absorberte: de absorberte karakterene er på utsiden, og Ibsen er den frontale karakteren på innsiden.

Ifølge kunstkritikeren Kirk Varnedoe var Munch påvirket av Gustave Caillebottes gatebilder gjennom Krohg, men disse motivene hos Munch skiller seg fra dem ved hans bruk av frontale karakterer. Varnedoe mener også at Krohgs Albertine-maleri var en stor påvirkning i Munchs komposisjonsmetode, og spesielt den frontale kvinnen i forgrunnen.

Oppsummering

Sjåstad mener den frontaliteten Munch og Krohg bruker som virkemidler er en reaksjon mot realismens absorbtivitet. Munch henvendte seg direkte mot betrakteren og fryktet ikke det teatrale og ekspressive, som ifølge Sjåstad gjør at bildene hans ikke oppleves som teatrale, men heller «ektefølte». I artikkelen argumenterer han for at Munch og Krohg deler en interesse for det absorberte og teatrale, men formidler det på forskjellige måter som skaper ulike forhold mellom bilde og betrakter.

Litteratur

Sjåstad, Øystein. «Absorbert og teatralt i Christian Kroghs og Edvard Munchs kunst». Kunst og Kultur 93, nr. 3 (2010): 172–179.