Zola, E. "To My friend Paul Cezanne"

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Denne artikkelen er en dedikasjon fra Èmile Zola til Paul Cezanne under en turbulent tid i Paris sin kunstverden.

Innledning

Forfatteren og dikteren Èmile Zola (1840-1902) og maleren Paul Cezanne (1839-1906) var venner fra de var veldig unge og så lenge de levde. Forholdet deres endret seg over tid. Paul Cezanne var fra overklassen og hadde nok penger som han fikk fra sin far og fra familien i starten av karrièren . Da de ble eldre var det Èmile Zola som hadde mye penger da familien til Paul Cezanne hadde stoppet å finansiere hans karrière og han ikke enda hadde blitt anerkjent som en seriøs kunstner. Familien til Èmile Zola var fattig og han måtte jobbe for sin egen suksess. Etter som årene gikk fikk Èmile Zola mer og mer suksess og som forfatter skrev han både akademiske og skjønnlitterære bøker som ble veldig populære. Paul Cezanne ble aldri ordentlig anerkjent som kunstner før helt på slutten av livet.

Den 27 og 30 April 1866 skrev Zola to artikler som var kritiske mot juryen som bestemte hvilke bilder som skulle vises på Salong Utstillingene i Paris. Det Zola mente var at de var altfor konservative i sitt utvalg av hva som skulle vises. Etter denne kritikken kom han med sine egne meninger og sitt eget perspektiv i en artikkel som ble publisert 4. mai 1866. 

Zola argumenterte mot ideen som akademiet fortsatt var veldig opptatt av om synet på kunst som det klassisk vakre, med et perspektiv som hadde røtter helt tilbake i antikken. Det Zola argumenterte for var ikke en spesiell skole eller retning men en type artistisk "sannhet" ved å se to kunstneriske elementer i sammenheng, nemlig et mer objektivt syn på naturen og det uendelig variable subjektive synet fra hver og en kunstner.  

Zola skrev 2 artikler til: den 7. mai 1866 hvor han utbroderte Manet sitt kunstneriske arbeid og i en artikkelen fra 11. mai 1866, hvor han han fremla mer av sine ideer om den artistiske sannhet og konkluderte med sin definisjon av kunst som: " ...a corner of the world seen through a temperament" - som muligens kan oversettes med " Et hjørne av verden sett gjennom  kunstneres øyne.           

Brevet

I selve brevet til Cezanne bekrefter Zola sitt gode vennskap med Cezanne og de gode historiene de hadde sammen i de ti årene før dette brevet ble skrevet. Zola vitser med de som er uenige med han og kaller dem "the herd" - flokken.            

Zola skriver også i brevet om hvordan de diskuterte kunst og litteratur og om hvordan de snakket om forskjellige ideer og teorier som andre hadde og jobbet etter, og om hvordan de to mislikte og tok avstand fra disse ideene. Zola bruker også mange metaforer om hvordan de bodde sted tidligere og brorskapet som ble skapt mellom dem. Zola spør også om nyheten om denne kranglen han har hatt med Akademiet har nådd frem til Cezanne og han skriver noen spørsmål rundt dette.           

Avslutningsvis i brevet skriver Zola at han tåler kritikken han får om sine nye ideer og at han har slik tro på dem. Zola er overbevist om at kunstkulturen vil endre og at alle i løpet av "noen år" vil være enige med han at disse endringene er nødvendig.            

Litteratur

Harrison, Wood, Geiger, 1998, Art in Theory 1815-1900, Èmile Zola(1840-1902) "Dedication to Cèzanne and "The Moment in Art" from "Mon Salon" Side . 550-551, Oxford: Blackwell Publishing,     

Rewald, John, 1948, Paul Cèzanne: a Biography, New York, Simon and Schuster, side 56-57