Forskjell mellom versjoner av «Baudelaire, C. "The Queen of the Faculties" 1»

Revisjonen fra 27. feb. 2018 kl. 13:25

Fotnoter kommer....

Innledning

Charles Baudelaires tekst “The Queen of the Faculties” utgjør den tredje delen av hans utgivelse “Salon de 1859”. “Salon de 1859” består av i alt fire deler, som ble publisert separat i Revue Francaise, Paris, i tidsrommet 10. Juni - 20, juli 1859. Dette er den siste av Baudelaires utgivelser med kritikk av Pariser-salongen. Baudelaire vakte oppmerksomhet som kunstkritiker med sine omtaler av salongen i henholdsvis 1845, 1846 og 1859. Her tar en et oppgjør med den toneangivende realismen og løfter fram romantikeren Eugène Delacroix (1798 - 1863). I “The Queen of the Faculties” omtaler han det han oppfatter som en særdeles viktig evne, I’imagination, “et ord man på norsk gjerne har oversatt med “den skapende fantasi.”

Sammendrag

Teksten kan deles inn i fire deler. Først harsellerer han med den rådende doktrine i kunsten, “Copy nature, just copy nature.” Deretter introduserer han motvekten mot dette, fantasien, i et kort og poetisk avsnitt. I del tre gir han eksempler på ulike samfunnsområder der fantasien er nødvendig for et vellykket resultat. Til slutt anerkjenner han fakta og observasjon når det komibineres med fantasi. De fire avsnittene nedenfor summerer opp hver av disse delene.

Baudelaire tar utgangspunkt i det han kaller doktrinen om å kopiere naturen. Han hevder at det stadig gjentas, på tusenvis av forskjellige måter, at det ypperste man kan gjøre i kunsten, inkludert i litteraturen, er å kopiere naturen på en fremragende måte. I parantes bemerker han at denne doktrinenen er kunstens fiende. Et menneske med fantasi vil ha trang til å protestere mot dette fordi man finner det unyttig og kjedelig å fremstille det som eksisterer. Naturen er stygg eller triviell. “..I prefer the monsters of my fantacy to what is positively trivial.”

Han harsellerer med tilhengerne av doktrinen og vurderer å utfordre dem med filosofiske spørsmål som, er de helt sikre på eksistensen av den ytre natur, og om de var sikker på at de kjente til hele naturen. Baudelaire forstår doktrinen slik: “The artist, the true artist, the true poet, should only paint in accordance with what he sees and with what he feels. He must be really faithful to his own nature. He must avoid like the plague borrowing the eyes and the feelings of another man, however great that man may be; for then his productions would be lies in relation to himself, and not realities.” Han omtaler sine motstandere, som er over alt,  som ondsinnede pedanter, som ikke har fantasi, og regner med at det gjelder alle andre også.

Fantasien beskrives gjennom en metafor, som dronningen av egenskapene. Den foredler andre gode egenskaper, ved å stimulere dem og sende dem i strid, “it rouses them and sends them into combat”. De som ikke berøres av fantasien, er gjenkjennelig på samme måte som fikentreet i Bibelen, dvs. de ikke bærer frukt.

Noen kan være flinke til analyse og syntese, men mangle fantasi. Også sensitive mennesker, kan mangle fantasi. Fantasien lærte mennesket om betydningen av farge, konturer, lyd og lukt. Det er fantasi som skaper analogier og metaforer. Den bryter opp og bygger opp på nytt og skaper en følelse av noe nytt. Siden fantasien har skapt verden, burde den også styre den.

Baudelaire gir så flere eksempler på oppgaver der fantasi er helt nødvendig: Han kan være soldat, men som kommandant vil han ikke vinne noen seire. En diplomat uten fantasi vil ha kunnskap om fortidens avtaler, men ikke kunne gjøre avtaler for fremtiden. En vitenskapsmann uten fantasi kan ha kunnskap om det han har blitt lært, men vil ikke kunne oppdage noe nytt. “Imagination is the queen of truth, and the possible is one of the provinces of truth. It has a positive relationship with the infinite.”

Siden fantasien er den primære egenskap, kan den kompensere for andre egenskaper, dersom en eller to av dem mangler. Den kan også spille en rolle i moralske spørsmål. Dyd uten fantasi er hardt, brutalt og sterilt. “It is a hard, cruel, sterilizing thing , which in some countries has become bigotry and in others protestantism.”

Han avslutter sin hyllest til fantasien med å inkludere fakta; ingenting er bedre i kampen mot det ideelle enn kombinasjonen av fantasi og fakta: “there is nothing more formidable in our battle with the ideal than a fine imagination disposing of an immense armoury of observed fact”. Fantasien supplerer naturen og omfavner også kritisk tenkning.

Kommentar

Teksten er en hyllest til fantasien, til dels i poetisk språk og med bibelske referanser. Den argumenter for nødvendigheten av fantasi på mange ulike samfunnsområder, men nevner ikke malerkunsten spesielt. Baudelaire benytter seg av krasse sarkasmer som har til hensikt å ramme meningsmotstanderne.

Litteratur

Harrison, Charles, Paul Wood og Jason Gaiger (red.), Art in theory 1850 - 1900. An Anthology of Changing Ideas. Blackwell. 1998: Malden

Store norske leksikon online, S.v. “Charles Baudelaire”. Oppsøkt 27.2. 2018 https://snl.no/Charles_Baudelaire

Willett, Jeanne S.M, “Charles Baudelaire and Art Criticism”, (August 2010).  Art History Unstuffed. Oppsøkt 27.2. 2018

http://arthistoryunstuffed.com/baudelaire-art-criticism