Forskjell mellom versjoner av «Huysmans, J.K. "On Degas's Young Dancer and Gauguin's Nude Study" (sammendrag II)»

Revisjonen fra 13. mar. 2018 kl. 23:44

Innledning

Joris-Karl Huysmans (1848-1907) var en fransk forfatter og kunst kritiker. Hans mest kjente littterære verk var "A rebours" (1884). Han regnes som en viktig figur i Symbolist bevegelsen (Symbolist movement).

Etter et besøk ved "Sixth impressionist group exhibition" i 1881, skrev han en artikkel om hovedattraksjonene Degas sin "Young Dancer" og Gaugin sin "Nude study". Den ble første gang publisert i L'art moderne, Paris: G Charpentier, i 1883.

Voksen fra Degas sin skulptur Young Dancer er preservert idag i Musée d'Orsay i Paris. Gaugin's Nude Study befinner seg i Ny Carlsberg Glyptotek i København.

Sammendrag

Degas's Young dancer: Jeune danseuse de quatorze ans

Young dancer skulpturen var en av hovedattraksjonene ved "Six impressionist group exhibition" i 1881. Huysmans hevder i sin artikkel at skulpturen er skapt for å gjøre publikummet sitt pinlig berørt, og at målet er å forstyrre sin observatør. Den gir en følelse av fremmedgjøring, og han beundrer dens eksperimentelle kvalitet. Han går så langt i å hevde at den bryter med alle tidligere tradisjoner, han mener Degas med et strøk har brutt skulpturens tradisjoner, akkurat som han for lenge siden brøt de tradisjonelle konvensjonene om maleri.

Skulpturen blir deretter sammenlignet med både Madonna og Kristus i Burgus Katedralen, med sine lignende "ekte" effekter. Det presiseres derimot at Degas sin orginalitet er helt revolusjonerende, med ekte sløyfebånd, ekte hår og ekte tøy. Teknikken minner om "the Spanish old masters" tradisjonelle stil, men på samme tid med orginalt talent og moderne uttrykk. Huysmans beskriver så danseren i detalj. Hun har bøyd hode, halvåpen munn og haken rettet opp mot himmelen. Hennes hud er for tidlig aldrende og gusten. Hennes hender hviler på ryggen. Hennes flate bryst er stramt bundet av hvitt tøy laget av voks. Hun har smidige muskuløse ben, som er formet av bevegelse. De stikker ut under hennes skjørt laget av musselin. Hennes anspente nakke har et smalt smykke, og hennes ekte hår er oppsatt i en sløyfet "chignon" med noen få hårstrå som danser nedover hennes nakke. Huysmans får følelsen av at hun når som helst kan komme til live og hoppe ned fra pidestallen. Skulpturen beskrives som paradoksalt barbarisk og raffinert, og det eneste genuint moderne eksperimentet han så langt har sett i sin karriere.

Gaugin's Nude Study: Etude de nu

Huysmans beskriver Gaugin sitt maleri som dypt personlig med et svært moderne uttrykk. Han presiserer at dette viser Gaugin's utvilsomme temperament som en moderne kunstner. Selve motivet beskrives som en kvinne som sitter på en sofa og broderer sitt skjørt. Dristig hevder han at andre moderne kunstnere (som Courbet, Lefèvre og Cabanel) som tidligere har malt "the nude", har enda å oppnå slike sterkt realistiske trekk som Gaugin. Særlig trekkes Courbet som motsetning frem i lyset, og han anklages nærmest for å bruke "billige triks" for å gjøre maleriet moderne. I motsetning til Gaugin, er Courbet sin plassering av en moderne krinolin det eneste som gjør hans maleri moderne, uten dette, ville hun fint kunne hatt tittelen "Naïad" eller "Nymph". Gaugin derimot illustrerer at hun er en moderne kvinne, kun på grunn av det faktum at hun så enkelt sitter å broderer sine klær i all sin kjødelighet.

Huysmans fryder seg over at det er flere enn han selv som er lei av de tradisjonelle skulpturene med perfekte små bryster, og slanke stramme mager—alle formet etter samme standariserte mal. Den tradisjonelle normen for tidligere kunstnere var feilfri hud uten merker og porer, som så ut til å ha blitt dyppet i rosevann og glattet ut til det perfekte. Huysmans roser Gaugins evne til å tydelig illustrere det pulserende epidermis med gjennomstrømmende blod og nerver. Sannhetens råskap kommer frem i hver eneste del av hennes kropp, fra hennes uperfekte mage som legger seg såvidt over hennes lår, til foldene av hennes uperfekte hengende bryster.

Han beskriver så sine tanker om den utilslørte "ekte" nakenheten. Han savner at noen har malt den i sin ekte prakt, uten kalkulering, uten å pynte på, uten å falsifisere den. Han ønsker at noen skal fange kvinnens ekte nakenhet på lerret, på en så overbevisende måte at vi begynner å undre på hva slags liv hun lever, slik at vi nesten kan merke de smertefulle tegn på fødsel, gjenleve hennes nytelser, og i et par sekunder bli personifisert i henne.

Huysmans går så over til å rose Rembrandt og hevder at han var den eneste som "fanget the nude" på denne måten i sin tid. Gaugin sammenlignes med Rembrandt, og Huysmans har store håp for hva Gaugin kan gjøre for sin tid hvis han "fanger the nude" når enn det er mulig, hvor hen den måtte befinne seg, på sengen, i badekaret, eller i studio. Huysmans ønsker at han maler kvinnekroppen som den faktisk er, og ikke en sammensetning av idealiserte modeller med "standarisert mal". Han håper han unngår "The old masters" sin "oppbrukte" malerstil en stereotypisk fallgruve som så mange nye kunstnere går i. Han kritiserer så at nye kunstnere følger i samme fotspor som de gamle lærde, at de lærer å kopiere fra antikken, og å uttale seg om kunst på samme banale vis. Dette hevder han gjør dem inkapable til å forstå at skjønnheten er ufravikelig og enkel, at den ikke tilpasser seg periode og klima. Huysmans sammenligner så kunstneren Venus de Milo med eksempler fra antikken, og hevder at skjønnheten er lik og like interessant på tvers av tid og periode. De "elendige" gamle lærde (wretches of the Louvre) beskrives som blinde for skjønnheten man finner i gatene, der jenter passerer tilfeldig og viser sin sjarm og ungdommelighet, hvor nakenheten gjemmer seg rett under de lette klærne som klinger til deres kropp, som former deres bryster og hofter. Denne nakenheten forklares som annerledes enn tidligere - en sliten, raffinert, delikat men så veldig levende nakenhet. En sivilisert nakenhent som driver oss til fortvilelse med dets kunstige nåde.

Han avslutter med å presisere at Gaugin er den første kunstner på flere år som har forsøkt å representere den moderne kvinne med alle hennes skygger og skavanker. Han mener Gaugin har lykkes i å skape et modig autentisk moderne lerret.

Kilder

Huysmans,J.K (1883), L'Art moderne, i Harrison, Charles, Wood, Paul, Art in Theory 1815 – 1900. An Anthology of Changing Ideas, Massachusetts, USA: Blackwell Publishers.