Forskjell mellom versjoner av «Huysmans, J.K. "On Degas's Young Dancer and Gauguin's Nude Study" (sammendrag II)»
(kilder) |
|||
| (21 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | Joris-Karl Huysmans var en fransk forfatter og kunst kritiker. Hans mest kjente verk var "A rebours" (1884) | + | === Innledning === |
| + | Joris-Karl Huysmans (1848-1907) var en fransk forfatter og kunst kritiker. Hans mest kjente litterære verk var "A rebours" (1884). Han regnes som en viktig figur i Symbolist bevegelsen (Symbolist movement). | ||
| − | + | Etter et besøk ved "Sixth impressionist group exhibition" i 1881, skrev han en artikkel om hovedattraksjonene Degas sin "Young Dancer" og Gaugin sin "Nude study". Den ble første gang publisert i L'art moderne, Paris: G Charpentier, i 1883. | |
| − | Voksen fra Degas sin skulptur Young Dancer er preservert idag i Musée d'Orsay i Paris. Gaugin's Nude Study befinner seg i Ny Carlsberg Glyptotek i København. | + | Voksen fra Degas sin skulptur Young Dancer er preservert idag i Musée d'Orsay i Paris. Gaugin's Nude Study befinner seg i Ny Carlsberg Glyptotek i København. |
| − | ' | + | == Sammendrag == |
| + | === Degas's Young dancer: Jeune danseuse de quatorze ans === | ||
| + | Young dancer skulpturen var en av hovedattraksjonene ved "Six impressionist group exhibition" i 1881. Huysmans hevder i sin artikkel at skulpturen er skapt for å gjøre publikummet sitt pinlig berørt, og at målet er å forstyrre. Den gir en følelse av fremmedgjøring, og han beundrer skulpturens eksperimentelle kvalitet. Han går så langt i å hevde at Degas bryter med alle tidligere tradisjoner for skulpturer, på samme måte som han for lenge siden brøt de tradisjonelle konvensjonene om billedkunst. | ||
| − | + | Skulpturen blir deretter sammenlignet med både Madonna og Kristus i Burgus Katedralen, med sine lignende "ekte" effekter. Det presiseres derimot at Degas sin orginalitet er helt revolusjonerende, med sin bruk av ekte sløyfebånd, ekte hår og ekte tøy. Teknikken minner om "the Spanish old masters" tradisjonelle stil kombinert med orginalt talent og moderne uttrykk. Huysmans beskriver så danseren i detalj. Hun har bøyd hode, halvåpen munn og haken rettet opp mot himmelen. Hennes hud er for tidlig aldrende og gusten. Hennes hender hviler på ryggen. Hennes flate bryst er stramt bundet av hvitt tøy laget av voks. Hun har smidige muskuløse ben, som ser ut til å være formet av bevegelse. De stikker ut under skjørtet hennes som er laget av musselin. På hennes anspente nakke bærer hun et smalt smykke, og hennes ekte hår er oppsatt i en sløyfet "chignon" med noen få hårstrå som danser nedover nakken hennes. Huysmans får følelsen av at hun når som helst kan komme til live og hoppe ned fra pidestallen. Skulpturen beskrives som paradoksalt barbarisk og raffinert, og det eneste genuint moderne eksperimentet han har sett så langt i sin karriere. | |
| − | + | === Gaugin's Nude Study: Etude de nu === | |
| + | Huysmans beskriver Gaugin sitt maleri som dypt personlig med et svært moderne uttrykk. Han presiserer at dette viser Gaugin sitt utvilsomme temperament som en moderne kunstner. Selve motivet beskrives som en kvinne som sitter på en sofa og broderer skjørtet sitt. Han hevder han at andre moderne kunstnere (som Courbet, Lefèvre og Cabanel) som tidligere har malt "the nude", ikke har mestret å oppnå slike sterkt realistiske trekk som Gaugin. Særlig trekkes Courbet frem i lyset som en motsetning, og han anklages nærmest for å bruke "billige triks" for å gjøre maleriet moderne. I motsetning til Gaugin, er Courbet sin plassering av en moderne krinolin det eneste som gjør hans maleri moderne, uten dette ville hun fint kunne hatt tittelen "Naïad" eller "Nymph". Gaugin derimot illustrerer at hun ''er'' en moderne kvinne, kun på grunn av det faktum at hun så enkelt sitter å broderer sine klær i all sin kjødelighet. | ||
| − | '' | + | Huysmans fryder seg over at det er flere enn han selv som er lei av de tradisjonelle skulpturene med perfekte små bryster, og slanke stramme mager''—''alle formet etter samme standariserte mal. Den tradisjonelle normen for tidligere kunstnere var feilfri hud uten merker og porer, som så ut til å ha blitt dyppet i rosevann og glattet ut til det perfekte. Huysmans roser Gaugins evne til å tydelig illustrere det pulserende epidermis med gjennomstrømmende blod og nerver. Sannhetens råskap kommer frem i hver eneste del av hennes kropp, fra hennes uperfekte mage som legger seg såvidt over hennes lår, til foldene av hennes uperfekte hengende bryster. |
| − | + | Han beskriver så sine tanker om den utilslørte "ekte" nakenheten. Han savner at noen har malt den i sin ekte prakt, uten å pynte på og falsifisere den. Han ønsker at noen skal fange kvinnens ''ekte'' nakenhet på lerret på en så overbevisende måte at vi begynner å undre på hva slags liv hun lever, slik at vi nesten kan merke de smertefulle tegn på fødsel, gjenleve hennes nytelser, og i et par sekunder bli personifisert i henne. | |
| − | Huysmans | + | Huysmans går så over til å rose Rembrandt og hevder at han var den eneste som fanget "the nude" på denne måten i sin tid. Gaugin sammenlignes med Rembrandt, og Huysmans har store håp for hva Gaugin kan gjøre for sin tid hvis han "fanger the nude" når enn det er mulig, hvor hen den måtte befinne seg, på sengen, i badekaret, eller i studio. Huysmans ønsker at han maler kvinnekroppen som den faktisk er, og ikke en sammensetning av idealiserte modeller med "standarisert mal". Han ytrer sitt håp om at han unngår "The old masters" sin oppbrukte malerstil, den stereotypiske fallgruven som så mange nye kunstnere går i. Han går så over til å kritisere at nye kunstnere følger i samme fotspor som de gamle lærde, at de lærer å kopiere fra antikken, og å uttale seg om kunst på samme banale vis. Dette hevder han gjør dem inkapable til å forstå at skjønnheten er ufravikelig og enkel, at den ikke tilpasser seg periode og klima. Huysmans sammenligner så kunstneren Venus de Milo med eksempler fra antikken, og hevder at skjønnheten er likeverdig interessant på tvers av tid og periode. De "elendige gamle lærde" (wretches of the Louvre) beskrives som blinde for skjønnheten man finner i gatene, der jenter passerer tilfeldig og viser sin sjarm og ungdommelighet, hvor nakenheten gjemmer seg rett under de lette klærne som klinger til deres kropp, som former deres bryster og hofter. Denne nakenheten forklares som annerledes enn tidligere - en sliten, raffinert, delikat men så veldig levende nakenhet. En sivilisert nakenhent som driver oss til fortvilelse med dets kunstige nåde. |
| − | Han | + | Han avslutter med å presisere at Gaugin er den første kunstner på flere år som har forsøkt å representere den moderne kvinne med alle hennes skygger og skavanker. Han mener Gaugin har lykkes i å skape et modig autentisk moderne lerret. |
| − | + | == Litteratur == | |
| − | + | Huysmans,J.K (1883), L'Art moderne, i Harrison, Charles, Wood, Paul, Art in Theory 1815 – 1900. An Anthology of Changing Ideas, Massachusetts, USA: Blackwell Publishers. | |
| − | + | [[Kategori:1870-1900]] | |
| − | |||
| − | Huysmans,J.K, L'Art moderne, | ||
Nåværende revisjon fra 22. jan. 2019 kl. 16:34
Innhold
Innledning
Joris-Karl Huysmans (1848-1907) var en fransk forfatter og kunst kritiker. Hans mest kjente litterære verk var "A rebours" (1884). Han regnes som en viktig figur i Symbolist bevegelsen (Symbolist movement).
Etter et besøk ved "Sixth impressionist group exhibition" i 1881, skrev han en artikkel om hovedattraksjonene Degas sin "Young Dancer" og Gaugin sin "Nude study". Den ble første gang publisert i L'art moderne, Paris: G Charpentier, i 1883.
Voksen fra Degas sin skulptur Young Dancer er preservert idag i Musée d'Orsay i Paris. Gaugin's Nude Study befinner seg i Ny Carlsberg Glyptotek i København.
Sammendrag
Degas's Young dancer: Jeune danseuse de quatorze ans
Young dancer skulpturen var en av hovedattraksjonene ved "Six impressionist group exhibition" i 1881. Huysmans hevder i sin artikkel at skulpturen er skapt for å gjøre publikummet sitt pinlig berørt, og at målet er å forstyrre. Den gir en følelse av fremmedgjøring, og han beundrer skulpturens eksperimentelle kvalitet. Han går så langt i å hevde at Degas bryter med alle tidligere tradisjoner for skulpturer, på samme måte som han for lenge siden brøt de tradisjonelle konvensjonene om billedkunst.
Skulpturen blir deretter sammenlignet med både Madonna og Kristus i Burgus Katedralen, med sine lignende "ekte" effekter. Det presiseres derimot at Degas sin orginalitet er helt revolusjonerende, med sin bruk av ekte sløyfebånd, ekte hår og ekte tøy. Teknikken minner om "the Spanish old masters" tradisjonelle stil kombinert med orginalt talent og moderne uttrykk. Huysmans beskriver så danseren i detalj. Hun har bøyd hode, halvåpen munn og haken rettet opp mot himmelen. Hennes hud er for tidlig aldrende og gusten. Hennes hender hviler på ryggen. Hennes flate bryst er stramt bundet av hvitt tøy laget av voks. Hun har smidige muskuløse ben, som ser ut til å være formet av bevegelse. De stikker ut under skjørtet hennes som er laget av musselin. På hennes anspente nakke bærer hun et smalt smykke, og hennes ekte hår er oppsatt i en sløyfet "chignon" med noen få hårstrå som danser nedover nakken hennes. Huysmans får følelsen av at hun når som helst kan komme til live og hoppe ned fra pidestallen. Skulpturen beskrives som paradoksalt barbarisk og raffinert, og det eneste genuint moderne eksperimentet han har sett så langt i sin karriere.
Gaugin's Nude Study: Etude de nu
Huysmans beskriver Gaugin sitt maleri som dypt personlig med et svært moderne uttrykk. Han presiserer at dette viser Gaugin sitt utvilsomme temperament som en moderne kunstner. Selve motivet beskrives som en kvinne som sitter på en sofa og broderer skjørtet sitt. Han hevder han at andre moderne kunstnere (som Courbet, Lefèvre og Cabanel) som tidligere har malt "the nude", ikke har mestret å oppnå slike sterkt realistiske trekk som Gaugin. Særlig trekkes Courbet frem i lyset som en motsetning, og han anklages nærmest for å bruke "billige triks" for å gjøre maleriet moderne. I motsetning til Gaugin, er Courbet sin plassering av en moderne krinolin det eneste som gjør hans maleri moderne, uten dette ville hun fint kunne hatt tittelen "Naïad" eller "Nymph". Gaugin derimot illustrerer at hun er en moderne kvinne, kun på grunn av det faktum at hun så enkelt sitter å broderer sine klær i all sin kjødelighet.
Huysmans fryder seg over at det er flere enn han selv som er lei av de tradisjonelle skulpturene med perfekte små bryster, og slanke stramme mager—alle formet etter samme standariserte mal. Den tradisjonelle normen for tidligere kunstnere var feilfri hud uten merker og porer, som så ut til å ha blitt dyppet i rosevann og glattet ut til det perfekte. Huysmans roser Gaugins evne til å tydelig illustrere det pulserende epidermis med gjennomstrømmende blod og nerver. Sannhetens råskap kommer frem i hver eneste del av hennes kropp, fra hennes uperfekte mage som legger seg såvidt over hennes lår, til foldene av hennes uperfekte hengende bryster.
Han beskriver så sine tanker om den utilslørte "ekte" nakenheten. Han savner at noen har malt den i sin ekte prakt, uten å pynte på og falsifisere den. Han ønsker at noen skal fange kvinnens ekte nakenhet på lerret på en så overbevisende måte at vi begynner å undre på hva slags liv hun lever, slik at vi nesten kan merke de smertefulle tegn på fødsel, gjenleve hennes nytelser, og i et par sekunder bli personifisert i henne.
Huysmans går så over til å rose Rembrandt og hevder at han var den eneste som fanget "the nude" på denne måten i sin tid. Gaugin sammenlignes med Rembrandt, og Huysmans har store håp for hva Gaugin kan gjøre for sin tid hvis han "fanger the nude" når enn det er mulig, hvor hen den måtte befinne seg, på sengen, i badekaret, eller i studio. Huysmans ønsker at han maler kvinnekroppen som den faktisk er, og ikke en sammensetning av idealiserte modeller med "standarisert mal". Han ytrer sitt håp om at han unngår "The old masters" sin oppbrukte malerstil, den stereotypiske fallgruven som så mange nye kunstnere går i. Han går så over til å kritisere at nye kunstnere følger i samme fotspor som de gamle lærde, at de lærer å kopiere fra antikken, og å uttale seg om kunst på samme banale vis. Dette hevder han gjør dem inkapable til å forstå at skjønnheten er ufravikelig og enkel, at den ikke tilpasser seg periode og klima. Huysmans sammenligner så kunstneren Venus de Milo med eksempler fra antikken, og hevder at skjønnheten er likeverdig interessant på tvers av tid og periode. De "elendige gamle lærde" (wretches of the Louvre) beskrives som blinde for skjønnheten man finner i gatene, der jenter passerer tilfeldig og viser sin sjarm og ungdommelighet, hvor nakenheten gjemmer seg rett under de lette klærne som klinger til deres kropp, som former deres bryster og hofter. Denne nakenheten forklares som annerledes enn tidligere - en sliten, raffinert, delikat men så veldig levende nakenhet. En sivilisert nakenhent som driver oss til fortvilelse med dets kunstige nåde.
Han avslutter med å presisere at Gaugin er den første kunstner på flere år som har forsøkt å representere den moderne kvinne med alle hennes skygger og skavanker. Han mener Gaugin har lykkes i å skape et modig autentisk moderne lerret.
Litteratur
Huysmans,J.K (1883), L'Art moderne, i Harrison, Charles, Wood, Paul, Art in Theory 1815 – 1900. An Anthology of Changing Ideas, Massachusetts, USA: Blackwell Publishers.
