Forskjell mellom versjoner av «Markussen, Å. "Matisse-elevene inntar kunstakademiet: Professorstriden på Statens kunstakademi i 1925"»
(→Forutsetninger for striden 1925 og professorstriden starter) |
(→Stridens kjerne – stridende kunstsyn) |
||
| Linje 18: | Linje 18: | ||
Professorstriden i 1925 hadde sin opprinnelse i ulike kunstsyn og ideologier, det var ikke personene eller spenningen mellom det gamle og det nye som var årsak til stridighetene. Striden gikk helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og Lysakerkretsens tanker om en ny norsk kunstnerisk storhetstid som skulle bygge på et norsk fargeinstinkt, med dekorative verdier og fordypelse i den norske kulturarven. I 1913 syntes Werenskiold at de norske Matisse-elevene hadde blitt norske nok etter å ha dempet uttrykksformen fra sin læremester, og at den dekorative bevegelsen hadde kommet langt nok for å kunne ta dem opp i seg. Matisse-elevene skulle danne grunnen for det nye norske maleri som oppsto, en ny norsk «Hovedstrømning» med en fastlagt estetikk. Den nye «Hovedstrømningen», tuftet på norsk kunsttradisjon, ble akseptert av en stor gruppe malere og sto i sterk kontrast til nyimpresjonistenes kunstsyn. | Professorstriden i 1925 hadde sin opprinnelse i ulike kunstsyn og ideologier, det var ikke personene eller spenningen mellom det gamle og det nye som var årsak til stridighetene. Striden gikk helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og Lysakerkretsens tanker om en ny norsk kunstnerisk storhetstid som skulle bygge på et norsk fargeinstinkt, med dekorative verdier og fordypelse i den norske kulturarven. I 1913 syntes Werenskiold at de norske Matisse-elevene hadde blitt norske nok etter å ha dempet uttrykksformen fra sin læremester, og at den dekorative bevegelsen hadde kommet langt nok for å kunne ta dem opp i seg. Matisse-elevene skulle danne grunnen for det nye norske maleri som oppsto, en ny norsk «Hovedstrømning» med en fastlagt estetikk. Den nye «Hovedstrømningen», tuftet på norsk kunsttradisjon, ble akseptert av en stor gruppe malere og sto i sterk kontrast til nyimpresjonistenes kunstsyn. | ||
| − | Svarstad hadde ingen forståelse for dette nye, moderne, franskinspirerte som oppsto. Matisserne malte ikke norsk nok med sitt flatepregede maleri og var en trussel mot det nasjonale. Begge miljøer søkte paradoksalt nok etter de norske røttene for å videreutvikle kunsten. Åse Markussen skriver at Svarstads nasjonale tankegang må kobles sammen med naturalistene i 1880-årene hvis dette skal gi mening | + | Svarstad hadde ingen forståelse for dette nye, moderne, franskinspirerte som oppsto. Matisserne malte ikke norsk nok med sitt flatepregede maleri og var en trussel mot det nasjonale. Begge miljøer søkte paradoksalt nok etter de norske røttene for å videreutvikle kunsten. Åse Markussen skriver at Svarstads nasjonale tankegang må kobles sammen med naturalistene i 1880-årene hvis dette skal gi mening.<ref>Ibid., 117.</ref> |
== Etterspill == | == Etterspill == | ||
Revisjonen fra 9. apr. 2019 kl. 19:17
Innhold
Om artikkelforfatteren
Åse Markussen (1944-) er cand.philol. fra Universitetet i Oslo, hun leverte i 1997 sin Hovedfagsoppgave i kunsthistorie, Professorstriden ved Statens kunstakademi 1925: forutsetninger og følger. Markussen var i mange år tilknyttet Kunstakademiet som universitetsbibliotekar og har arbeidet med Kunstakademiets historie siden 1995. I anledning Kunstakademiets 100-års feiring ble det gitt ut en bok forfattet av Markussen, Akademiet. Kunstakademiet i Oslo 1909-2009.
Innledning
Åse Markussen tar i sin artikkel for seg stridighetene rundt tilsettelsen av ny professor ved kunstakadmiet i 1925.
Allerede i 1909 når Statens kunstakademi ble opprettet begynte stridighetene om hvem som skulle få professorstillingene, to innenfor maleri som ble tildelt Christian Krohg og Halfdan Strøm, og en i skulptur. Striden sto sannsynligvis allerede den gang om påvirkning, og hvilken utvikling norsk kunst skulle ta beroende av den kunstsyn og pedagogikk som akademiet eller professorene sto for. Henrik Sørensen ordnet en kunstneraksjon for Oluf Wold-Torne som kandidat i 1909 men nådde ikke frem. Etter Krohgs avgang i 1925 ble det igjen stridigheter om hvem som skulle bli hans etterfølger. Utfallet fikk stor betydning for hvilken retning kunstakademiet og norsk kunst skulle ta i de kommende tiårene. Erik Werenskiold og Henrik Sørensen sto sammen om at Krohg og Strøm sto for en foreldet undervisningsform hvor elevene ut fra en naturalistisk oppfatning skulle lære seg å gi en korrekt anatomisk redegjørelse. Man trengte revitalisering![1]
Forutsetninger for striden 1925 og professorstriden starter
Flesteparten av unge norske malere fortsatte å utdanne seg i Paris etter opprettelsen av kunstakademiet her hjemme. I Paris var mangfoldet større med hensyn til undervisningsmuligheter. Avantgarde kunsten og dens forskjellige -ismer var nærmest fraværende i Norge. Flere norske kunstnere søkte seg til undervisningen på Académie Matisse i årene 1908-10, og dette kom til å bli betydningsfullt for norsk kunstliv når Matisse-elevene etter hvert gradvis overtok hegemoniet. 1925 ble Søren Onsager, Charles W Strøm og Wilhelm Wangensten og Axel Revold valgt inn i Bildende Kunstnerens styre og disse kom til å være en del av professorstriden. Sommeren 1924 oppstod det en strid mellom Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis og Akademiets skulpturprofessor Wilhelm Rasmussen. Striden dreide seg til å begynne med om et kontroversielt innkjøp til Nasjonalgalleriet, av de gotisk hoder. «Hodestriden» gikk over til å bli en kritisering av Thiis favorisering av fransk kunst fremfor norsk i sin innkjøpspolitikk. Matisse-elevene støttet Thiis mens Onsager sto på Rasmussens side. Thiis var nærmest fraværende i professorstriden, antagelig grunnet rettsaken mot Rasmussen. Når Krohgs tredje åremåls periode på akademiet var over i 1924 tok Henrik Sørensen initiativ til et kunstneropprop for å få Axel Revold inn i professorstillingen. 101 Krohgs professorat ble dog forlenget et år og striden stilnet for en stund. 1925 utlyste man professoratet på nytt. Polemikk oppsto med en gang. De tre favorittene utpekt av pressen representerte forskjellige tendenser, det var Matisse-eleven Revold, nyimpresjonisten Onsager og realisten Anders Svarstad.[2]
Konkurranseutstillingen
Ved uravstemningen i Unge Kunstneres Samfund fikk Revold 36 stemmer og andre man Onsager fikk 32, Svarstad fikk ingen stemmer. Det ble fremsatt kritikk, bland annet fra Svarstad, om at den suksessfulle underskriftskampanjen for Revold i 1924 kom av at man ville unngå at Pola Gauguin skulle få stillingen. Da dette kom i en dager øynet Onsager fortsatt håp om å få stillingen, men han var bekymret for å ha lagt seg ut med feil folk i forbindelse med «Hodestriden» og under Jubileumsutstillingen i 1914. 103-107 Striden var ikke over med dette. Det ble bestemt at man skulle arrangere en konkurranseutstilling der alle kandidater skulle levere inntil 10 verker inklusive en akt hver, og helst av nyere dato. Medlemmene av Bildende Kunstneres Styre var spent på om den dødssyke Krohg ville møte opp til avstemningen.[3] Krohgs stemme ville falle på Revold og kunne avgjøre utfallet. Det kan antas at taktisk stemmegivning var planlagt i tilfelle Krohg dukket opp, da Svarstad som nr. 1 fikk 4 stemmer, og Revold som nr. 2 fikk 3 stemmer.[4] Striden var fortsatt ikke over, den endelige utnevnelsen ville bli foretatt av kongen i statsråd.[5]
Utnevnelsen i Statsråd
Departementet tok med i betraktning alle støtteerklæringer inklusive kunstneroppropet for Revold i 1924, motiveringene fra Bildende Kunstneres Styre og om det eventuelt kunne finnes en bedre malerkandidat enn Svarstad og Revold. I statsråd den 25. september 1925 ble Revold innstilt og enstemmig valgt til professor.[6] Axel Revold tiltrådte stillingen som professor takket være kretsen rundt Henrik Sørensen og støtte fra Christian Krohg. «Kliken» rundt Sørensen omfattet de tidligere Matisse-elevene og gruppen rundt Werenskiold, de ble kalt «Camorraen» av motstanderne grunnet sin sterke posisjon. Sørensen som var dess gudfar kom til å få en sterk, men uavhengig, posisjon i norsk kunstliv i mange år fremover fra 1920-årene.[7] Munchs og muligens Thiis stemmer kan også ha bidratt til at det endelige valget falt på Revold.[6]
Stridens kjerne – stridende kunstsyn
Professorstriden i 1925 hadde sin opprinnelse i ulike kunstsyn og ideologier, det var ikke personene eller spenningen mellom det gamle og det nye som var årsak til stridighetene. Striden gikk helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og Lysakerkretsens tanker om en ny norsk kunstnerisk storhetstid som skulle bygge på et norsk fargeinstinkt, med dekorative verdier og fordypelse i den norske kulturarven. I 1913 syntes Werenskiold at de norske Matisse-elevene hadde blitt norske nok etter å ha dempet uttrykksformen fra sin læremester, og at den dekorative bevegelsen hadde kommet langt nok for å kunne ta dem opp i seg. Matisse-elevene skulle danne grunnen for det nye norske maleri som oppsto, en ny norsk «Hovedstrømning» med en fastlagt estetikk. Den nye «Hovedstrømningen», tuftet på norsk kunsttradisjon, ble akseptert av en stor gruppe malere og sto i sterk kontrast til nyimpresjonistenes kunstsyn.
Svarstad hadde ingen forståelse for dette nye, moderne, franskinspirerte som oppsto. Matisserne malte ikke norsk nok med sitt flatepregede maleri og var en trussel mot det nasjonale. Begge miljøer søkte paradoksalt nok etter de norske røttene for å videreutvikle kunsten. Åse Markussen skriver at Svarstads nasjonale tankegang må kobles sammen med naturalistene i 1880-årene hvis dette skal gi mening.[8]
Etterspill
Revolds professorgjerning varte i 21 år, kun avbrutt av okkupasjonsårene da Onsager ble innsatt av den nasjonalsosialistiske regjeringen. Men i disse årene var akademiet nærmest ikke-eksisterende grunnet boikott av elevene. Revolds undervisning forandret utviklingen av norsk kunst men var langt fra preget av de siste motestrømninger fra Paris. Revold ble med årene stivere i formen og i tråd med «Hovedstrømningen» som Werenskiold og Sørensen sto for. Svarstads bekymring om at akademiet skulle «bli en transformatorkiosk for saakaldte Parismoder» var ubegrunnet.
Krohg døde den 16. oktober 1925, mindre enn en måned etter at Revold hadde blitt utnevnt til professor, dermed munnet striden ut. En æra var slutt, og en ny skulle starte.[9]
Litteratur
Markussen, Åse "Matisse-elevene inntar kunstakademiet: Professorstriden på Statens kunstakademi 1925", Kunst og kultur, nr. 2, (2003): 98-123.
