Forskjell mellom versjoner av «Askeland, J. "Året 1900 i norsk billedkunst"»
| Linje 6: | Linje 6: | ||
====Norsk billedkunst ved år 1900 ==== | ====Norsk billedkunst ved år 1900 ==== | ||
| − | Vi blir innledningsvis i "Året 1900 i norsk billedkunst" introdusert til tema gjennom en rekke spørsmål om hva som gjorde året 1900 til en spesielt år innenfor norsk billedkunst. Her påpeker Askeland at det eksisterte betydelige endringer i kunsten, samtidig som tradisjoner fra tidligere århundre ikke ble fullstendig brutt med, og fortsatt hadde sitt fotfeste i norsk kunst.<ref>Askeland, "Året 1900 i norsk billedkunst", i ''Kunst og Kultur'', 1982. s 3</ref> Gjennom artikkelen trekker Askeland frem rekke kunstnere, som arbeidet på forskjellige måter rundt århundreskifte. Artikkelen legger gjennomgående vekt på både det nasjonale og det internasjonale aspektet i billedkunsten, hvor de ulike kunstneres utdanning, reiser og forskjellige inspirasjonskilder blir viktig. Innledningsvis beskrives dette til gjennom en redegjørelse av de såkalte Düsseldorferne, Fritz Thaulow og Hans Heyerdahls opphold i Paris, Lysaker-kretsens nasjonale retning i billedkunsten, og Munchs hektiske reisevirksomhet rundt 1900.<ref>Ibid, s. 3-4</ref> Den franske kunstscenen i Paris, som flere norske kunstnere ved århundreskiftet var en del av, blir kontinuerlig trukket frem i artikkelen. Videre i artikkelen drøfter Askeland den norske nasjonale kunsten, der tre skikkelser blir spesielt viktige: kunstnerne Gerhard Munthe, Erik Werenskiold og kunsthistorikeren Andreas Aubert. Han beskriver den nasjonale kunsten mot slutten av 1800-tallet som visualisert på to forskjellige måter, der det ene handler om at det nasjonale kommer frem gjennom de norske kunstneres malerier av det norske landskapet, mens den andre måten handler om dekorativ kunst med anti-naturalistiske strømninger.<ref>Ibid, s. 14</ref> | + | Vi blir innledningsvis i "Året 1900 i norsk billedkunst" introdusert til tema gjennom en rekke spørsmål om hva som gjorde året 1900 til en spesielt år innenfor norsk billedkunst. Her påpeker Askeland at det eksisterte betydelige endringer i kunsten, samtidig som tradisjoner fra tidligere århundre ikke ble fullstendig brutt med, og fortsatt hadde sitt fotfeste i norsk kunst.<ref>Askeland, "Året 1900 i norsk billedkunst", i ''Kunst og Kultur'', 1982. s 3</ref> Gjennom artikkelen trekker Askeland frem rekke kunstnere, som arbeidet på forskjellige måter rundt århundreskifte. Artikkelen legger gjennomgående vekt på både det nasjonale og det internasjonale aspektet i billedkunsten, hvor de ulike kunstneres utdanning, reiser og forskjellige inspirasjonskilder blir viktig. Innledningsvis beskrives dette til gjennom en redegjørelse av de såkalte Düsseldorferne, Fritz Thaulow og Hans Heyerdahls opphold i Paris, Lysaker-kretsens nasjonale retning i billedkunsten, og Munchs hektiske reisevirksomhet rundt 1900.<ref>Ibid, s. 3-4</ref> Den franske kunstscenen i Paris, som flere norske kunstnere ved århundreskiftet var en del av, blir kontinuerlig trukket frem i artikkelen. Videre i artikkelen drøfter Askeland den norske nasjonale kunsten, der tre skikkelser blir spesielt viktige: kunstnerne Gerhard Munthe, Erik Werenskiold og kunsthistorikeren Andreas Aubert. Han beskriver den nasjonale kunsten mot slutten av 1800-tallet som visualisert på to forskjellige måter, der det ene handler om at det nasjonale kommer frem gjennom de norske kunstneres malerier av det norske landskapet, mens den andre måten handler om dekorativ kunst med anti-naturalistiske strømninger.<ref>Ibid, s. 14</ref> I forhold til sistenevnte blir Munthe spesielt sentralt. "Hos ham og Andreas Aubert skaptes forestillingen om et spesifikt norskt farveinstingt som allerede hadde funnet uttrykk i den gamle kunst og som nå skulle opplives...".<ref>Ibid, s. 15</ref> |
==== Kunstinstitusjoner i Norge ==== | ==== Kunstinstitusjoner i Norge ==== | ||
| − | I artikkelen redegjør Askeland også for ulike kunstinstitusjoner i Norge i år 1900, der det vektlegges at mangelen på et effektivt utdanningssystem i Norge førte til at flere unge kunstnere reiste ut i til steder som Købehavn, Paris eller ulike steder i Tyskland. På tegneskolen i Norge kunne man få undervisning i ulike former for kunst, men norske kunstnere måtte også ty til private malerskoler.<ref>Ibid, s. 7</ref> Blant de som underviste i malerkunst var Harriet Backer, som startet med dette allerede rundt 1890. Diskusjonen rundt kunstinstitusjoner i Norge fortsetter, og Askeland trekker også frem kunsthistorikeren Andreas Aubert, og hans oppfatning av kunstneres utdannelse som svært viktig. Her drøftes blant annet Auberts syn på kunstnerisk utdannelse som statens plikt til å go økonomiske midler til, samt hans ønske om en opprettelse av en sentral kunsthøyskole som skulle samle flere ulike kunstformer.<ref>Ibid, S. 7</ref> | + | I artikkelen redegjør Askeland også for ulike kunstinstitusjoner i Norge i år 1900, der det vektlegges at mangelen på et effektivt utdanningssystem i Norge førte til at flere unge kunstnere reiste ut i til steder som Købehavn, Paris eller ulike steder i Tyskland. På tegneskolen i Norge kunne man få undervisning i ulike former for kunst, men norske kunstnere måtte også ty til private malerskoler.<ref>Ibid, s. 7</ref> Blant de som underviste i malerkunst var Harriet Backer, som startet med dette allerede rundt 1890. Diskusjonen rundt kunstinstitusjoner i Norge fortsetter, og Askeland trekker også frem kunsthistorikeren Andreas Aubert, og hans oppfatning av kunstneres utdannelse som svært viktig. Her drøftes blant annet Auberts syn på kunstnerisk utdannelse som statens plikt til å go økonomiske midler til, samt hans ønske om en opprettelse av en sentral kunsthøyskole som skulle samle flere ulike kunstformer.<ref>Ibid, S. 7</ref> |
[[Kategori:1900-1945]] | [[Kategori:1900-1945]] | ||
[[Kategori:Vår 2019 kun2062 4062]] | [[Kategori:Vår 2019 kun2062 4062]] | ||
<references /> | <references /> | ||
Revisjonen fra 9. apr. 2019 kl. 23:46
Oversikt
Jan Askelands tekst "Året 1900 i norsk billedkunst" er en artikkel som ble publisert i tidsskriftet Kunst og Kultur 1982. Artikkelen tar for seg hva som sto sentralt hos ulike kunstnere og kunstinstitusjoner i Norge i århundreskiftet mellom 1800 og 1900. Artikkelen tilnærmer seg temaet med utgangspunkt i 1900-tallet som et vendepunkt man kan bruke for å betrakte både tidligere og senere kunst. Askeland belyser temaet gjennom bruk av eksempler fra både billedkunst og litteratur. Gjennom teksten redegjøres det for ulike meninger, retninger og impulser hos forskjellige aktører innenfor norsk billedkunst rundt århundreskiftet. Herunder finner vi blant annet kunstnere som Fritz Thaulow, Erik Werenskiold, Edvard Munch, Harriet Backer, Gerhard Munthe og Thorvald Erichsen.
Sammendrag
Norsk billedkunst ved år 1900
Vi blir innledningsvis i "Året 1900 i norsk billedkunst" introdusert til tema gjennom en rekke spørsmål om hva som gjorde året 1900 til en spesielt år innenfor norsk billedkunst. Her påpeker Askeland at det eksisterte betydelige endringer i kunsten, samtidig som tradisjoner fra tidligere århundre ikke ble fullstendig brutt med, og fortsatt hadde sitt fotfeste i norsk kunst.[1] Gjennom artikkelen trekker Askeland frem rekke kunstnere, som arbeidet på forskjellige måter rundt århundreskifte. Artikkelen legger gjennomgående vekt på både det nasjonale og det internasjonale aspektet i billedkunsten, hvor de ulike kunstneres utdanning, reiser og forskjellige inspirasjonskilder blir viktig. Innledningsvis beskrives dette til gjennom en redegjørelse av de såkalte Düsseldorferne, Fritz Thaulow og Hans Heyerdahls opphold i Paris, Lysaker-kretsens nasjonale retning i billedkunsten, og Munchs hektiske reisevirksomhet rundt 1900.[2] Den franske kunstscenen i Paris, som flere norske kunstnere ved århundreskiftet var en del av, blir kontinuerlig trukket frem i artikkelen. Videre i artikkelen drøfter Askeland den norske nasjonale kunsten, der tre skikkelser blir spesielt viktige: kunstnerne Gerhard Munthe, Erik Werenskiold og kunsthistorikeren Andreas Aubert. Han beskriver den nasjonale kunsten mot slutten av 1800-tallet som visualisert på to forskjellige måter, der det ene handler om at det nasjonale kommer frem gjennom de norske kunstneres malerier av det norske landskapet, mens den andre måten handler om dekorativ kunst med anti-naturalistiske strømninger.[3] I forhold til sistenevnte blir Munthe spesielt sentralt. "Hos ham og Andreas Aubert skaptes forestillingen om et spesifikt norskt farveinstingt som allerede hadde funnet uttrykk i den gamle kunst og som nå skulle opplives...".[4]
Kunstinstitusjoner i Norge
I artikkelen redegjør Askeland også for ulike kunstinstitusjoner i Norge i år 1900, der det vektlegges at mangelen på et effektivt utdanningssystem i Norge førte til at flere unge kunstnere reiste ut i til steder som Købehavn, Paris eller ulike steder i Tyskland. På tegneskolen i Norge kunne man få undervisning i ulike former for kunst, men norske kunstnere måtte også ty til private malerskoler.[5] Blant de som underviste i malerkunst var Harriet Backer, som startet med dette allerede rundt 1890. Diskusjonen rundt kunstinstitusjoner i Norge fortsetter, og Askeland trekker også frem kunsthistorikeren Andreas Aubert, og hans oppfatning av kunstneres utdannelse som svært viktig. Her drøftes blant annet Auberts syn på kunstnerisk utdannelse som statens plikt til å go økonomiske midler til, samt hans ønske om en opprettelse av en sentral kunsthøyskole som skulle samle flere ulike kunstformer.[6]
