Forskjell mellom versjoner av «Ole Rønning Johannesen: "Jakob Weidemann"»
| (33 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | + | == Innledning == | |
| + | Artikkelen omhandler maleren Jacob Weidemanns liv og virke gjennom 25 år, fra debuten til 1971, som er artikkelens utgivelsesår. Han beskrives som en av etterkrigstidens unge debutanter som arbeidet på fritt, skapende, fabulerende og konstruktivt grunnlag med tilknytning til radikale strømninger i moderne kunst. Arbeider som trekkes frem, illustrerer hans utvikling, slik den følger tendenser i tiden fra det mer figurative til det nonfigurative. | ||
| − | + | Fremstillingen er skrevet av kunsthistoriker Ole Rønning Johannesen(1922 - 2016), er utgitt som småskrift fra foreningen ''Kunst i skolen'' som i hovedsak arbeidet med å skaffe utsmykkinger til skolene, bl.a. reproduksjoner og grafikk, men også veggfaste dekorative arbeider av norske kunstnere. ''Kunst i skolen'' har som formål å fremme interessen for billedkunst og kunsthåndverk hos barn og ungdom. Organisasjonene har utgitt kunstmapper og veiledende litteratur, deriblant en serie småskrifter om norske kunstnere ved siden av å arrangere vandreutstillinger og omvisninger. | |
| − | + | == Om Jacob Weidemann(1923 - 2001) - liv og utvikling == | |
| + | Weidemann ble født i Steinkjer i 1923. Han er utdannet ved Bergen Kunsthåndverkskole i perioden 1938 - 40 og gikk deretter på privat malerskole hos Ole B. Eyde, også i Bergen. Under krigen flyktet han til Sverige i 1943. Her møtte han i 1944 "X"et som den svenske kunstneren Svein Erixon ble kalt, på Konsthøgskolan i Stockholm. Som læremester, inspirerte han til "fri utfoldelse som maler" i følge artikkelforfatteren.<ref>Ole Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, (Oslo: Kunst i skolen, 1971), 7.</ref> | ||
| − | + | Weidemann hadde suksess fra sin debut hos Blomqvist i 1946. Han ble betraktet som blant de av etterkrigsdebutantene som arbeidet fritt skapende og fabulerende med tilknytning til radikale strømninger i moderne kunst og nevnt sammen med kunstnere som Tore Haaland og Knut Rumohr.<ref>Rønning Johannesen,Jacob Weidemann, 8.</ref>Maleriet ''Tre skulpturer fra 1950 -51'' i Nasjonalgalleriets eie fremheves, på grunn av måten han behersker fargespillet mellom kontrasterende plan. | |
| − | + | I perioden etter beveger han seg mot det mer figurative og sosialrealistiske maleriet i likhet med bla Arne Ekeland, Else Hagen, Tore Haaland og Henrik Finne. Samtidig maler han også figurative malerier med sommer, sol og natur. Artikkelforfatteren antyder at Weidemann her viser at han er mer av en romantiker og lyriker enn det som kommer direkte til uttrykk. Dette med referanse til et sommerlig maleri av hans kone og et første utsmykkingsoppdrag i direksjonsværelset til Mesna Kartongfabrikk.<ref>Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 10.</ref> | |
| − | + | Rønning Johannesen trekker deretter frem utstillingen Moderne kunst i 1952 som viser at Weidemann er i en brytningsprosess. Han arbeider mot det nonfigurative, men med et ekspresionistisk uttrykk. Samtidig er det som om abstraksjonsprosessen er stoppet opp. Maleriene ''Prestens himmelseng'' og ''Fredsduer'' nevnes her spesielt og beskrives som malerisk flate og med sterke koloristiske virkemidler, men med figurativ uttrykk. Ved utstillinger i 1953 og 1957 anvender kunstneren geometriske former, uten "penselens vibrato". Kunstkritikeren Alf-Jørgen Aas hevder at han er på ville veier og mangler det som hittil har vær typisk for ham ved kraftige koloristiske kontraster og sterk billedkraft.<ref>Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 14.</ref> | |
| − | + | I 1957 stiller han ut i Nasjonalgalleriet med tegninger og akvareller. Utstillingen representerer i følge artikkelforfatteren noe nytt og solid som peker fremover. Etter dette vender Weidemann seg til naturen. Fra 1958 maler han mose og stein, skogsbunn, bark, gråstein osv. i grove strøk med ru overflate, lag på lag og i tung dyp koloritt. Han maler en abstrakt opplevelse av natur, ikke hva han har sett, men opplevelsen av det. Den nye arbeidsformen vises først på en utstilling i Kunstnerforbundet i 1961. Artikkelforfatteren hevder at han her slår en bro mellom norsk og europeisk samtidskunst. | |
| − | + | Weidemanns store oppdrag med utsmykking av Norsk Hydros administrasjonsbygg i Oslo stod samtidig ferdig i 1962. På en enorm veggflate på over 160 kvadratmeter, kombinerer han naturbetong og maleri med naturvisjoner i stort format og med referanser til skogsbunnbildene. Her omtalt som at Weidemann med dette skaffer det abstrakte maleriet en plass innen monumentalkunsten.<ref>Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 23.</ref>Oljemaleriets motivverden er overført til veggmaleriet i stort format samtidig som kontakten med betong og naturstein får betydning for oljemaleriet. | |
| − | + | Etter dette er det som om Weidemann behersker fargen og kan frigjøre seg til en lysere palett og inspirasjon fra markblomster, hager og frukt. "En hissig, bølgende kalligrafi gir penselstrøkene en egen suggestiv klang", beskriver artikkelforfatteren. Et eksempel på dette er det store Maihaugenbildet i tre deler fra 1967 på omlag 100 kvadratmeter.<ref>Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 26.</ref> | |
| − | + | Kunstneren hadde på denne tiden en solid posisjon innen norsk malekunst. Store innkjøp av Henie Onstad samlingen i begynnelsen av 1960 - årene, ble fulgt av utstillinger i Paris 1963, München 1966 samme år som deltakelse ved Venezia biennalen samt ny utstilling i Paris i 1969, gjør Weidemann anerkjent også i utlandet.Venezia biennalen fremheves som preget av en var inderlighet og det at bildene og titlene assosierer til religiøse tema. Titler som ''Tornekronen(1965)'' og ''Veien til Jerusalem(1965)'' vitner om dette. Det hører også med til sammenhengen at Weidemann har utført bokillustrasjoner til flere norske religiøse bokverk, bla. den illusrterte utgaven av Johannes evangeliet. Dette kan sees i sammenheng med den store monumentaloppgaven i Steinkjer kirke. Arbeidet er ikke figurativt, men fargeholdning og linjeføring stemmer opp om de religiøse temaene, i følge artikkelforfatteren.<ref>Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 35.</ref> | |
| − | + | Etter Maihaugen oppdraget, er Weidemanns bilder blitt stadig lysere og beskriver ofte lyset i seg selv, som kaldt vinterlys, vårens sprø rosaskjær eller høstens gyldne farger. Weidemann kjøper gården Ringsveen på sammen tid som villblomstene kommer inn i maleriet hans. Det hører også med at Sørensen og Sandberg tidligere har hatt tilhold her. Gården har flott utsikt og et spesielt lys. Dette kan også ha hatt innvirkning på dreiingen i lyrisk retning. | |
| − | + | == Kommentar == | |
| − | [[Kategori: | + | Artikkelforfatteren foretar en gjennomgang av kunstneren Jacob Weidemanns utvikling fra debuten i Bergen i 1946 til artikkelens utgivelse i 1971. |
| + | |||
| + | Det sies lite om innflytelse fra andre kunstnere og fra utlandet. Karin Hellandsjø velger i sin magistergradsavhandling om kunstneren og utviklingen av det abstrakte maleri, å anvende kunstnerens utvikling som symptomatisk for denne utviklingen i Norge, med utgangspunkt i nordisk, europeisk og amerikansk påvirkning. | ||
| + | |||
| + | Artikkelen må imidlertid sees i sammenheng med antatt intendert funksjon å gi en oversiktlig og forenklet fremstilling av Weidemanns kunstnerskap i undervisningssammenheng for skolen. | ||
| + | |||
| + | == Litteratur == | ||
| + | Hellandsjø, Karin. ''Jacob Weidemann og det abstrakte maleris gjennombrudd i Norge 1945 - 1965''.(Oslo: Gyldendal, 1978). | ||
| + | |||
| + | Rønning, Johannesen, Ole. ''Jacob Weidemann''.(Oslo: Kunst i skolen, 1971). | ||
| + | |||
| + | == Referanser == | ||
| + | <references /> | ||
| + | [[Kategori:1945-til samtid]] | ||
| + | [[Kategori:Høst 2017 kun2063 4063]] | ||
Nåværende revisjon fra 30. sep. 2019 kl. 19:01
Innhold
Innledning
Artikkelen omhandler maleren Jacob Weidemanns liv og virke gjennom 25 år, fra debuten til 1971, som er artikkelens utgivelsesår. Han beskrives som en av etterkrigstidens unge debutanter som arbeidet på fritt, skapende, fabulerende og konstruktivt grunnlag med tilknytning til radikale strømninger i moderne kunst. Arbeider som trekkes frem, illustrerer hans utvikling, slik den følger tendenser i tiden fra det mer figurative til det nonfigurative.
Fremstillingen er skrevet av kunsthistoriker Ole Rønning Johannesen(1922 - 2016), er utgitt som småskrift fra foreningen Kunst i skolen som i hovedsak arbeidet med å skaffe utsmykkinger til skolene, bl.a. reproduksjoner og grafikk, men også veggfaste dekorative arbeider av norske kunstnere. Kunst i skolen har som formål å fremme interessen for billedkunst og kunsthåndverk hos barn og ungdom. Organisasjonene har utgitt kunstmapper og veiledende litteratur, deriblant en serie småskrifter om norske kunstnere ved siden av å arrangere vandreutstillinger og omvisninger.
Om Jacob Weidemann(1923 - 2001) - liv og utvikling
Weidemann ble født i Steinkjer i 1923. Han er utdannet ved Bergen Kunsthåndverkskole i perioden 1938 - 40 og gikk deretter på privat malerskole hos Ole B. Eyde, også i Bergen. Under krigen flyktet han til Sverige i 1943. Her møtte han i 1944 "X"et som den svenske kunstneren Svein Erixon ble kalt, på Konsthøgskolan i Stockholm. Som læremester, inspirerte han til "fri utfoldelse som maler" i følge artikkelforfatteren.[1]
Weidemann hadde suksess fra sin debut hos Blomqvist i 1946. Han ble betraktet som blant de av etterkrigsdebutantene som arbeidet fritt skapende og fabulerende med tilknytning til radikale strømninger i moderne kunst og nevnt sammen med kunstnere som Tore Haaland og Knut Rumohr.[2]Maleriet Tre skulpturer fra 1950 -51 i Nasjonalgalleriets eie fremheves, på grunn av måten han behersker fargespillet mellom kontrasterende plan.
I perioden etter beveger han seg mot det mer figurative og sosialrealistiske maleriet i likhet med bla Arne Ekeland, Else Hagen, Tore Haaland og Henrik Finne. Samtidig maler han også figurative malerier med sommer, sol og natur. Artikkelforfatteren antyder at Weidemann her viser at han er mer av en romantiker og lyriker enn det som kommer direkte til uttrykk. Dette med referanse til et sommerlig maleri av hans kone og et første utsmykkingsoppdrag i direksjonsværelset til Mesna Kartongfabrikk.[3]
Rønning Johannesen trekker deretter frem utstillingen Moderne kunst i 1952 som viser at Weidemann er i en brytningsprosess. Han arbeider mot det nonfigurative, men med et ekspresionistisk uttrykk. Samtidig er det som om abstraksjonsprosessen er stoppet opp. Maleriene Prestens himmelseng og Fredsduer nevnes her spesielt og beskrives som malerisk flate og med sterke koloristiske virkemidler, men med figurativ uttrykk. Ved utstillinger i 1953 og 1957 anvender kunstneren geometriske former, uten "penselens vibrato". Kunstkritikeren Alf-Jørgen Aas hevder at han er på ville veier og mangler det som hittil har vær typisk for ham ved kraftige koloristiske kontraster og sterk billedkraft.[4]
I 1957 stiller han ut i Nasjonalgalleriet med tegninger og akvareller. Utstillingen representerer i følge artikkelforfatteren noe nytt og solid som peker fremover. Etter dette vender Weidemann seg til naturen. Fra 1958 maler han mose og stein, skogsbunn, bark, gråstein osv. i grove strøk med ru overflate, lag på lag og i tung dyp koloritt. Han maler en abstrakt opplevelse av natur, ikke hva han har sett, men opplevelsen av det. Den nye arbeidsformen vises først på en utstilling i Kunstnerforbundet i 1961. Artikkelforfatteren hevder at han her slår en bro mellom norsk og europeisk samtidskunst.
Weidemanns store oppdrag med utsmykking av Norsk Hydros administrasjonsbygg i Oslo stod samtidig ferdig i 1962. På en enorm veggflate på over 160 kvadratmeter, kombinerer han naturbetong og maleri med naturvisjoner i stort format og med referanser til skogsbunnbildene. Her omtalt som at Weidemann med dette skaffer det abstrakte maleriet en plass innen monumentalkunsten.[5]Oljemaleriets motivverden er overført til veggmaleriet i stort format samtidig som kontakten med betong og naturstein får betydning for oljemaleriet.
Etter dette er det som om Weidemann behersker fargen og kan frigjøre seg til en lysere palett og inspirasjon fra markblomster, hager og frukt. "En hissig, bølgende kalligrafi gir penselstrøkene en egen suggestiv klang", beskriver artikkelforfatteren. Et eksempel på dette er det store Maihaugenbildet i tre deler fra 1967 på omlag 100 kvadratmeter.[6]
Kunstneren hadde på denne tiden en solid posisjon innen norsk malekunst. Store innkjøp av Henie Onstad samlingen i begynnelsen av 1960 - årene, ble fulgt av utstillinger i Paris 1963, München 1966 samme år som deltakelse ved Venezia biennalen samt ny utstilling i Paris i 1969, gjør Weidemann anerkjent også i utlandet.Venezia biennalen fremheves som preget av en var inderlighet og det at bildene og titlene assosierer til religiøse tema. Titler som Tornekronen(1965) og Veien til Jerusalem(1965) vitner om dette. Det hører også med til sammenhengen at Weidemann har utført bokillustrasjoner til flere norske religiøse bokverk, bla. den illusrterte utgaven av Johannes evangeliet. Dette kan sees i sammenheng med den store monumentaloppgaven i Steinkjer kirke. Arbeidet er ikke figurativt, men fargeholdning og linjeføring stemmer opp om de religiøse temaene, i følge artikkelforfatteren.[7]
Etter Maihaugen oppdraget, er Weidemanns bilder blitt stadig lysere og beskriver ofte lyset i seg selv, som kaldt vinterlys, vårens sprø rosaskjær eller høstens gyldne farger. Weidemann kjøper gården Ringsveen på sammen tid som villblomstene kommer inn i maleriet hans. Det hører også med at Sørensen og Sandberg tidligere har hatt tilhold her. Gården har flott utsikt og et spesielt lys. Dette kan også ha hatt innvirkning på dreiingen i lyrisk retning.
Kommentar
Artikkelforfatteren foretar en gjennomgang av kunstneren Jacob Weidemanns utvikling fra debuten i Bergen i 1946 til artikkelens utgivelse i 1971.
Det sies lite om innflytelse fra andre kunstnere og fra utlandet. Karin Hellandsjø velger i sin magistergradsavhandling om kunstneren og utviklingen av det abstrakte maleri, å anvende kunstnerens utvikling som symptomatisk for denne utviklingen i Norge, med utgangspunkt i nordisk, europeisk og amerikansk påvirkning.
Artikkelen må imidlertid sees i sammenheng med antatt intendert funksjon å gi en oversiktlig og forenklet fremstilling av Weidemanns kunstnerskap i undervisningssammenheng for skolen.
Litteratur
Hellandsjø, Karin. Jacob Weidemann og det abstrakte maleris gjennombrudd i Norge 1945 - 1965.(Oslo: Gyldendal, 1978).
Rønning, Johannesen, Ole. Jacob Weidemann.(Oslo: Kunst i skolen, 1971).
Referanser
- ↑ Ole Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, (Oslo: Kunst i skolen, 1971), 7.
- ↑ Rønning Johannesen,Jacob Weidemann, 8.
- ↑ Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 10.
- ↑ Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 14.
- ↑ Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 23.
- ↑ Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 26.
- ↑ Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 35.
