Forskjell mellom versjoner av «Nietzsche, F. "The Birth of Tragedy"»
(→Innledning) |
(→Sammendrag "The Birth of Tragedy") |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
== Innledning == | == Innledning == | ||
| − | Friedrich Nietzsche var en tysk filosof og filolog, som levde fra 1844 til 1900. Han bemerket seg i en ung alder som en klassisk lærd, hvor kunstens betydning for livets mening er et sentralt og viktig tema. The Birth of Tragedy var hans første bok, som kom med en ny tenkning i hvordan den greske kulturen var forstått. I denne teksten argumenterer han for at den Greske Antikkens tragedie var den beste formen for kunst, hvor han tar opp termene, Apollinian og Dionysioan, som viktige elementer innenfor denne kunsten.[1] | + | Friedrich Nietzsche var en tysk filosof og filolog, som levde fra 1844 til 1900. Han bemerket seg i en ung alder som en klassisk lærd, hvor kunstens betydning for livets mening er et sentralt og viktig tema. The Birth of Tragedy var hans første bok, som kom med en ny tenkning i hvordan den greske kulturen var forstått. I denne teksten argumenterer han for at den Greske Antikkens tragedie var den beste formen for kunst, hvor han tar opp termene, Apollinian og Dionysioan, som viktige elementer innenfor denne kunsten.[1] |
| − | == Sammendrag "The Birth of Tragedy" == | + | ==Sammendrag "The Birth of Tragedy" == |
Nietzsche begynner med å forklare at den fortsettende utviklingen av kunst, er bundet opp med dualiteten mellom de Apollonistiske og Dionysiske elementene. Disse to tendensene, er to paralleller som oppfordrer hverandre til nye og mer kraftfulle fødsler, som foreviger en antagonisme, bare overfladisk rekonstruert av den vanlige betegnelsen av kunst. Videre forklarer han at det er gjennom disse to kunstretningene man får den Attiske tragedien. For å forstå dem, må vi se på dem som to separate kunstverdener; drømmer og rus.<ref name=":0">''Art in Theory 1815-1900.'' 740-745. </ref> | Nietzsche begynner med å forklare at den fortsettende utviklingen av kunst, er bundet opp med dualiteten mellom de Apollonistiske og Dionysiske elementene. Disse to tendensene, er to paralleller som oppfordrer hverandre til nye og mer kraftfulle fødsler, som foreviger en antagonisme, bare overfladisk rekonstruert av den vanlige betegnelsen av kunst. Videre forklarer han at det er gjennom disse to kunstretningene man får den Attiske tragedien. For å forstå dem, må vi se på dem som to separate kunstverdener; drømmer og rus.<ref name=":0">''Art in Theory 1815-1900.'' 740-745. </ref> | ||
| − | Nietzsche snakker om hvor viktig drømmene er, og hvordan denne illusjonen kan gjøre alle menn til kunstnere. Den estetiske sensitive mannen har den samme relasjonen til virkeligheten til drømmene sine, som en filosof har til virkeligheten til eksistensen forklarer han. Drømmen som en nødvendig opplevelse, har blitt legemliggjort av Grekerne i deres Apollo: den skinnende gud, lysets gud, og herskeren over den skjønne illusjonen av den innerste | + | Nietzsche snakker om hvor viktig drømmene er, og hvordan denne illusjonen kan gjøre alle menn til kunstnere. Den estetiske sensitive mannen har den samme relasjonen til virkeligheten til drømmene sine, som en filosof har til virkeligheten til eksistensen forklarer han. Drømmen som en nødvendig opplevelse, har blitt legemliggjort av Grekerne i deres Apollo: den skinnende gud, lysets gud, og herskeren over den skjønne illusjonen av den innerste fantasiverden. Apollo regnes også som et viktig bilde av ''principium individuationis,'' individualiserings prinsippet, som fører til det mest intime med analogien av rusen. Gjennom dette våkner de dionysiske emosjonene, som vokser til en selv forglemmelse.<ref name=":0" /> |
| − | <references group="Art in Theory 1815-1900. " /> | + | |
| + | Dionysos | ||
| + | |||
| + | <references group="Art in Theory 1815-1900." /> | ||
[[Kategori:1870-1900]] | [[Kategori:1870-1900]] | ||
[[Kategori:Vår 2020 kun2061 4061]] | [[Kategori:Vår 2020 kun2061 4061]] | ||
| + | <references /> | ||
Revisjonen fra 31. mar. 2020 kl. 12:51
Innledning
Friedrich Nietzsche var en tysk filosof og filolog, som levde fra 1844 til 1900. Han bemerket seg i en ung alder som en klassisk lærd, hvor kunstens betydning for livets mening er et sentralt og viktig tema. The Birth of Tragedy var hans første bok, som kom med en ny tenkning i hvordan den greske kulturen var forstått. I denne teksten argumenterer han for at den Greske Antikkens tragedie var den beste formen for kunst, hvor han tar opp termene, Apollinian og Dionysioan, som viktige elementer innenfor denne kunsten.[1]
Sammendrag "The Birth of Tragedy"
Nietzsche begynner med å forklare at den fortsettende utviklingen av kunst, er bundet opp med dualiteten mellom de Apollonistiske og Dionysiske elementene. Disse to tendensene, er to paralleller som oppfordrer hverandre til nye og mer kraftfulle fødsler, som foreviger en antagonisme, bare overfladisk rekonstruert av den vanlige betegnelsen av kunst. Videre forklarer han at det er gjennom disse to kunstretningene man får den Attiske tragedien. For å forstå dem, må vi se på dem som to separate kunstverdener; drømmer og rus.[1]
Nietzsche snakker om hvor viktig drømmene er, og hvordan denne illusjonen kan gjøre alle menn til kunstnere. Den estetiske sensitive mannen har den samme relasjonen til virkeligheten til drømmene sine, som en filosof har til virkeligheten til eksistensen forklarer han. Drømmen som en nødvendig opplevelse, har blitt legemliggjort av Grekerne i deres Apollo: den skinnende gud, lysets gud, og herskeren over den skjønne illusjonen av den innerste fantasiverden. Apollo regnes også som et viktig bilde av principium individuationis, individualiserings prinsippet, som fører til det mest intime med analogien av rusen. Gjennom dette våkner de dionysiske emosjonene, som vokser til en selv forglemmelse.[1]
Dionysos
