Forskjell mellom versjoner av «Nietzsche, F. "The Birth of Tragedy"»
(→Sammendrag "The Birth of Tragedy") |
(→Sammendrag "The Birth of Tragedy") |
||
| (7 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
== Innledning == | == Innledning == | ||
| − | Friedrich Nietzsche var en tysk filosof og filolog, som levde fra 1844 til 1900. Han bemerket seg i en ung alder som en klassisk lærd, hvor | + | Friedrich Nietzsche var en tysk filosof og filolog, som levde fra 1844 til 1900. Han bemerket seg i en ung alder som en klassisk lærd, hvor blant annet kunsten betydning for livets mening er et sentralt og viktig tema. Dette er et tema som han tar opp i hans først bok ''The Birth of Tragedy,'' som kom med en ny tenkning i hvordan den greske kulturen var forstått. I dette essay argumenterer han dor at den Greske Antikkens Tragedie var den beste form for kunst, hvor han tar opp termene, ''Apollonian'' og ''Dionysian''. Disse to tendensene er viktige elementer innenfor denne kunstretningen. <ref name=":0" /> |
==Sammendrag "The Birth of Tragedy" == | ==Sammendrag "The Birth of Tragedy" == | ||
| − | Nietzsche begynner med å forklare at den fortsettende utviklingen av kunst, er bundet opp med dualiteten mellom de | + | Nietzsche begynner med å forklare at den fortsettende utviklingen av kunst, er bundet opp med dualiteten mellom de Apollinske og Dionysiske elementene. Disse to tendensene, er to paralleller som oppfordrer hverandre til nye og mer kraftfulle fødsler innenfor kunsten, som foreviger en antagonisme, bare overfladisk rekonstruert av den vanlige betegnelsen av kunst. Videre forklarer han at det er gjennom disse to kunstretningene man får den Attiske tragedien. For å forstå dem, må vi se på dem som to separate kunstverdener; drømmer og rus.<ref name=":0">''Art in Theory 1815-1900.'' 740-745. </ref> |
Nietzsche snakker om hvor viktig drømmene er, og hvordan denne illusjonen kan gjøre alle menn til kunstnere. Den estetiske sensitive mannen har den samme relasjonen til virkeligheten til drømmene sine, som en filosof har til virkeligheten til eksistensen forklarer han. Drømmen som en nødvendig opplevelse, har blitt legemliggjort av Grekerne i deres Apollo: den skinnende gud, lysets gud, og herskeren over den skjønne illusjonen av den innerste fantasiverden. Apollo regnes også som et viktig bilde av ''principium individuationis,'' individualiserings prinsippet, som fører til det mest intime med analogien av rusen. Gjennom dette våkner de dionysiske emosjonene, som vokser til en selv forglemmelse.<ref name=":0" /> | Nietzsche snakker om hvor viktig drømmene er, og hvordan denne illusjonen kan gjøre alle menn til kunstnere. Den estetiske sensitive mannen har den samme relasjonen til virkeligheten til drømmene sine, som en filosof har til virkeligheten til eksistensen forklarer han. Drømmen som en nødvendig opplevelse, har blitt legemliggjort av Grekerne i deres Apollo: den skinnende gud, lysets gud, og herskeren over den skjønne illusjonen av den innerste fantasiverden. Apollo regnes også som et viktig bilde av ''principium individuationis,'' individualiserings prinsippet, som fører til det mest intime med analogien av rusen. Gjennom dette våkner de dionysiske emosjonene, som vokser til en selv forglemmelse.<ref name=":0" /> | ||
| − | Dionysos | + | Dionysos får frem en union mellom menneskene hvor man kan synge og danse sammen. Og naturen som har blitt fremmedgjort, utsatt mot fiendtlighet eller bare generelt utsatt, feirer nok en gang hennes forsoning med den tapte sønn, mannen. Det er en universell harmoni som gjør at man føler seg i ett med hverandre. Mannen verken går eller snakker, men han flyr inn i luften, dansende. Mannen føler seg som en gud, han går rundt fortryllet, i rus, som gudene han så i drømmene sine. Han er ikke lenger en kunstner, men et kunstverk. Nietzsche forklarer videre at med disse to elementene, den Apollinske kunstner i drømmer, eller Dionysiske kunstner i rus, er en "imitator". Men man kan også ta i bruk begge elementene- som for eksempel den Greske Tragedien- hvor man kan føle en total enhet med den innerste grunnen av verden, og blir så avslørt med et symbolsk drømmebilde. Nietzsche forklarer videre at en drømme analogien kan skape lys på den naive kunstneren. Derfor er en blanding av det Apollinske og Dionysiske viktig for en ideell kunstform. De forsterker hverandre, og kontrollerte det Hellenistiske geni som regjerte i den greske antikken.<ref name=":0" /> |
<references group="Art in Theory 1815-1900." /> | <references group="Art in Theory 1815-1900." /> | ||
| + | |||
| + | == Litteraturliste == | ||
| + | Harrison, Charles & Paul Wood, Jason Gaiger. ''Art in Theory 1815-1900.'' Oxford, Blackwell, 1998. | ||
| + | |||
| + | ==== Referanser ==== | ||
[[Kategori:1870-1900]] | [[Kategori:1870-1900]] | ||
[[Kategori:Vår 2020 kun2061 4061]] | [[Kategori:Vår 2020 kun2061 4061]] | ||
<references /> | <references /> | ||
Nåværende revisjon fra 31. mar. 2020 kl. 14:42
Innledning
Friedrich Nietzsche var en tysk filosof og filolog, som levde fra 1844 til 1900. Han bemerket seg i en ung alder som en klassisk lærd, hvor blant annet kunsten betydning for livets mening er et sentralt og viktig tema. Dette er et tema som han tar opp i hans først bok The Birth of Tragedy, som kom med en ny tenkning i hvordan den greske kulturen var forstått. I dette essay argumenterer han dor at den Greske Antikkens Tragedie var den beste form for kunst, hvor han tar opp termene, Apollonian og Dionysian. Disse to tendensene er viktige elementer innenfor denne kunstretningen. [1]
Sammendrag "The Birth of Tragedy"
Nietzsche begynner med å forklare at den fortsettende utviklingen av kunst, er bundet opp med dualiteten mellom de Apollinske og Dionysiske elementene. Disse to tendensene, er to paralleller som oppfordrer hverandre til nye og mer kraftfulle fødsler innenfor kunsten, som foreviger en antagonisme, bare overfladisk rekonstruert av den vanlige betegnelsen av kunst. Videre forklarer han at det er gjennom disse to kunstretningene man får den Attiske tragedien. For å forstå dem, må vi se på dem som to separate kunstverdener; drømmer og rus.[1]
Nietzsche snakker om hvor viktig drømmene er, og hvordan denne illusjonen kan gjøre alle menn til kunstnere. Den estetiske sensitive mannen har den samme relasjonen til virkeligheten til drømmene sine, som en filosof har til virkeligheten til eksistensen forklarer han. Drømmen som en nødvendig opplevelse, har blitt legemliggjort av Grekerne i deres Apollo: den skinnende gud, lysets gud, og herskeren over den skjønne illusjonen av den innerste fantasiverden. Apollo regnes også som et viktig bilde av principium individuationis, individualiserings prinsippet, som fører til det mest intime med analogien av rusen. Gjennom dette våkner de dionysiske emosjonene, som vokser til en selv forglemmelse.[1]
Dionysos får frem en union mellom menneskene hvor man kan synge og danse sammen. Og naturen som har blitt fremmedgjort, utsatt mot fiendtlighet eller bare generelt utsatt, feirer nok en gang hennes forsoning med den tapte sønn, mannen. Det er en universell harmoni som gjør at man føler seg i ett med hverandre. Mannen verken går eller snakker, men han flyr inn i luften, dansende. Mannen føler seg som en gud, han går rundt fortryllet, i rus, som gudene han så i drømmene sine. Han er ikke lenger en kunstner, men et kunstverk. Nietzsche forklarer videre at med disse to elementene, den Apollinske kunstner i drømmer, eller Dionysiske kunstner i rus, er en "imitator". Men man kan også ta i bruk begge elementene- som for eksempel den Greske Tragedien- hvor man kan føle en total enhet med den innerste grunnen av verden, og blir så avslørt med et symbolsk drømmebilde. Nietzsche forklarer videre at en drømme analogien kan skape lys på den naive kunstneren. Derfor er en blanding av det Apollinske og Dionysiske viktig for en ideell kunstform. De forsterker hverandre, og kontrollerte det Hellenistiske geni som regjerte i den greske antikken.[1]
Litteraturliste
Harrison, Charles & Paul Wood, Jason Gaiger. Art in Theory 1815-1900. Oxford, Blackwell, 1998.
