Nåværende revisjon fra 26. jan. 2021 kl. 11:53

Charlotte Wankel

Komposisjon med to figurer, 1925. Olje på lerret 62x44cm. Proviens: Storebrand kunstsamling.

Innhold

[skjul] 

• 1 Komposisjon med to figurer og Charlotte Wankel
  • 1.1 Tema og formuttrykk
• 2 Kunsten i Norge rundt 1900-tallet
• 3 Litteraturliste
• 4 Referanser

Komposisjon med to figurer og Charlotte Wankel[rediger | rediger kilde]

Oljemaleriet tilhører Storebrands kunstsamling^[1]. Motivet er to abstrakte figurer hvorav en sitter og en står. Figurene er kjønnsnøytrale. Kroppene er formet som skyggebelagte, rørlignende deler i tillegg til rektangler og kvadrater. Med blygrå bakgrunn forekommer de to figurenes mange kroppsdeler om hverandre i gyllne jordfarger; gul, oker, oliven og lys brun. Flatene rundt figurene kan tolkes som en stol, der den røde trappelignende formen bak den stående figurens overkropp kan være stolryggen og det sorte feltet i bildets nedre del som deler av setet og et stolben. Fordi bildet er nok så abstrahert, er det vanskelig å skille ut hva som er hva. Bildet ser ut å bevege seg i grenselandet mellom abstraksjon og nonfigurasjon. Den øverste kulen, som er delt i en sort og gul del, er et tydelig hode, med tilhørende skuldre, mens den sittende figurens hode og skuldre er bare antydet. Den stående figuren fremtrer klar og høyreist, men den sittende virker sammentrykt og kuet. Arbeidet beskriver Mørch som et av Wankels bedre elevarbeid både når det gjelder det formale og maleriske^[2].

Tema og formuttrykk[rediger | rediger kilde]

Charlotte Wankel malemåte blir beskrevet av Steinar Gjessing som upersonlig og at de enkelte fargefeltenen er unyanserte^[3].  I følge Hilde Mørch avviste Charlotte Wankel alt føleri ved det litterære maleri. Wankel ville istedenfor fremme det essensielle ved bildets oppbygning^[4]. Likevel skriver Gjessing at Wankel har en lyrisk undertone. Noe som ikke er helt i samsvar med den strenge konstruktive arbeidsmåten som Académie Moderne var kjent for. Académie Modern hvor Fernand Léger underviste, var kunstskolen som Wankel studerte ved i Paris og man kan i hennes arbeider fra 1927–29 se at purismen er svært tydelige estetiske idealer^[5]. Da Amédée Ozenfant tiltrådte som lærer på skolen våren 1925 ble det ifølge Mørch utviklet et nonfigurativt puristisk maleri^[6]. Det er samme år som bildet To figurer er datert. Den sobre og måteholdne koloritten som kjennetegner purismen ble også tatt opp av Wankel^[7]. Ifølge Gjessing fremstår maleriene som ganske beskjedne i formatet, nøkternt komponert med presist definerte geometriske former.  Menneskefigurene er innordnet i bildets abstrakte helhet med av og til en tredimensjonal modellering. Koloritten er tilbakeholden og hold i blågrått, brunt, blekgult, dempet oker og gammelrosa som er typiske farger for funkis-stilen. Både når det gjelder koloritten og den måteholdne malemåten har Amedée Ozenfant hatt stor betydning^[8].

Mørch skriver følgende: Felles for de tre kvinnelige kunstnernes arbeider fra 1925-27 er at de inneholder elementer hentet fra avantgardearkitekturen. Komposisjonens bakgrunn er som regel bygget opp av rektangulære arkitektoniske plan, mens forgrunnen inneholder visse figurative elementer^[9]. En av disse tre kunstnerne er nettopp Charlotte Wankel. Billedarkitekturen er bygget harmonisk opp og befinner seg i grenseland mellom abstraksjon og nonfigurasjon. Tolkningsproblemer oppstår i forbindelse med at maskinen og den avantgardistiske arkitekturen har visse paradoksale dobbeltegenskaper som billedobjekter. Objektkarakteren bevares som figurative billedelementer, samtidig som de føyer seg harmonisk inn i en fullstendig nonfigurativ billedsammenheng^[10]. Dette nonfigurative arbeid fra midten av 1920-tallet bidro til å utvikle en ny stilretning og var en radikal forandring i forhold til tidligere billedkunst. Det nye formspråket som vokste frem vant frem i Frankrike og de nonfigurative og abstrakte komposisjoner viste svært modne og konsekvente løsninger på konstruktive problemstillinger^[11].

Kunsthistorisk sammenheng [rediger | rediger kilde]

Purismen er en retning innen senkubistisk fransk maleri hvor gjenstandene skulle avbildes i arkitektonisk stram og enkel form. Puristene søkte tilbake til en kunstoppfatning hvor det fantasifulle og eksperimentelle var fraværende. Alt overdådige og ikke hensiktsmessige billedflaten fikk gi vike.  Retningen blir sett på som en forgjenger til det abstrakte maleri^[12]. Ved å forkaste det sammenhengende billedrommet som ble konstruert fra et ståsted, sluttet man innen kubismen med å bruke dybdeskapende virkemidler som hadde preget kunsten siden 1400-tallet. Virkeligheten blir dermed gjengitt som fragmenter som si sin tur blir gjengitt fra flere synsvinkler samtidig^[13]. Maleren Cézannes uttalelse om at alle former i naturen kunne forenkles i kjegler, kuler og sylindere har sitt opphav for denne retningen innen kunsten. Den kanskje mest kjente forgjengeren er Pablo Picasso hvor «pikene fra Avignon innebar et brudd med all tidligere malerkunst^[14]. Kubismen delte seg i to retninger. Noe som ble bekreftet av Léger da han ved sitt besøk i Norge 1919 ble intervjuet i Tidens Tegn. Han blir bedt om å utale seg om kubismens stilling og sier følgende: Kubismen er ikke lenger én retning, det er to. Den har spaltet seg. Picasso og Braque gaar den ene vei. Hellesen og jeg den anden. De holder paa det rolige baade i farver og kompsition. Vi paa det dynamiske. Dynamit, dynamit er det vi vil^[15].

I følge Hilde Mørch er Per Krohg den første talsmann for kubisme i Norge, men ble sett av kunstkritikere som «en representant for den nyeste franske lettsindighet». Selv bruket han begreper som «maleriskulptur» og «skulpturmaleri» og fremhevet skjønnheten ved det abstrakte^[16]. Denne kritikken fortsatte fra 1912 og utover blant flere kunstkritikere^[17]. Medfart fikk også Charlotte Wankel da hun,de to kvinnelige kollegene Ragnhild Keyser og Ragnhild Kaarbø og fire andre kunstnere fra Sverige og Danmark stilte ut på Kunstnerforbundeti Oslo i 1927. Etter flere år i Paris hvor hun hadde stilt ut med flere kjente kunstnere og var en del av det avantgardiske selskap på kontinentet, tok Wankel initiativet til utstillingen «Otte skandinaviske kubister». Etter kraftig kritikk i pressen om denne utstillingen og to separatutstillinger 1930 og 1934, trakk hun seg etter hvert ut av kunstlivet^[18]. Kritikken fra blant annet Oslo Aftenavis 1927, hvor utstillerne blir omtalt som «små kubister», virket nedlatende og skyldes ifølge Mørch trolig den store kvinneandelen på utstillingen^[19]. Den kvinnefiendtlige fortsatt med åpenbare hentydninger om at utstillerne ikke visste sitt eget beste og med angrep på utstillernes intelligens^[20]. Istedenfor å skriver om arbeidene, ble onde personangrep benyttet^[21]. Léger derimot var en stolt lærer av sine kvinnelige elever. De arbeidet hardt og bevisst og viste selvstendighet ved å gå egne veier. Kvinneandelen på elevutstillingene ble fremholdt som lovende og svært positivt^[22]. Mørch spør hvorfor det i Norge var hovedsakelig kvinnelige kunstnere som var så modige til å oppsøke de mest radikale retninger innen kunsten? To mulige årsaker kan være ifølge Trygve Nergaard at enkelte av de var relativt uavhengig av salg. I tillegg var stilen nær knyttet til interiørutforming og design. Det ser også ut til ifølge Mørch at de kvinnelige elevene i større grad enn de mannlige hadde anlegg til å frigjøre seg fra konvensjoner. De eksperimenterte mer fordomsfritt, spontant og intuitivt enn menn. Menn fremstod gjerne som tradisjonelle hvor de tok større hensikt til teoretiske målsetninger^[23].

Det norske non-figurative maleriet blir av mange ansett for å starte på 1950-tallet med malere som Jakob Weideman, Inger Sitter og Gunvor Advocaat. 1920-talls kubistene med Charlotte Wankel som initiativtaker, var internasjonalt på høyden, men ble dessverre avvist av den norske etablissementet i sin samtid^[24].

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

Lundesgaard Erik, Charlotte Wankel-født kubist, https://blogg.lundesgaard.no/2008/05/01/charlotte-wankel-%E2%80%93f%C3%B8dt-kubist/

Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, Magistergrad i kunsthistorie, UiO 1993

Mørstad Erik, Malerileksikon, teknikker, motivtyper og estetikk, 1-333 Gyldendal 1996

https://nkl.snl.no/Charlotte_Wankel

https://snl.no/Charlotte_Wankel

https://snl.no/purisme

Referanser[rediger | rediger kilde]

den fylles med tekst i løpet av våren 2017.

1. ↑ Lundesgaard Erik, Charlotte Wankel-født kubist, (blogg.lundesgaard.no 2008) 
2. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 151-152
3. ↑ Gjessing Steinar, nkl
4. ↑ Mørch Hilde, snl
5. ↑ Gjessing Steinar, nkl
6. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 128
7. ↑ Mørch Hilde , Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 128
8. ↑ Steinar Gjessing, nkl
9. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 216 
10. ↑ Mørch Hilde , Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 216
11. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 215
12. ↑ Papirleksikon, snl
13. ↑ Mørstad Erik, Malerileksikon, teknikker, motivtyper og estetikk, (Gyldendal 1996), 165 
14. ↑ Lundesgaard Erik, Charlotte Wankel-født kubist, (blogg.lundesgaard.no 2008) 
15. ↑ Gjessing Steinar Hellesen, Léger og Norden, (Henie-Onstad Kunstsenter 1992), 114
16. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 57
17. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 64
18. ↑ Mørch Hilde snl
19. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 198
20. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 203
21. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 207
22. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 184
23. ↑ Mørch Hilde, Tre norske avantgardekunstnere i 1920-årene, (UiO 1993), 217
24. ↑ Lundesgaard Erik, Charlotte Wankel-født kubist, (blogg.lundesgaard.no 2008)