Forskjell mellom versjoner av «Bahr, H. "From Expressionism" 2»

Revisjonen fra 12. apr. 2021 kl. 11:35

Hermann Bahr (1863-1934) tekst Expressionism viser, ifølge Harrison og Wood, en påvirkning fra teoretikeren Wilhelm Worringer samtidig som teksten gjenspeiler tidens bekymring hvorvidt kunsten opprettholdt sin spirituelle funksjon. Teksten ble skrevet i 1914.

Sammendrag av teskten "Expressionism"

«Withour precedent»: Ekspresjonisme som motreaksjon på impresjonisme

I teksten første del Without Precedent, eksemplifiserer Bahr ekspresjonismen gjennom blant blant andre følgende kunstnere: Vasilji Kandinsky, Franc Marc, Pechstein og Kokoscka.

Tilfelles for «den nye skolen» er at de vender seg vekk, og kanskje til og med mot, impresjonismen. Det kan beskrives som en form for motreaksjon. Eksempelvis beskriver Bahr at ekspresjonistenes motreaksjon omhandler impresjonistenes simulering av virkelighet gjennom å etterstrebe illusjoner. Felles for ekspresjonistene, i følge Bahr, er at de deler fornektelsen av tradisjonelle krav til hva et kunstverk skal være.

Betrakteren og ekspresjonisten

For å videre trekke frem egenskaper ved ekspresjonismen beskriver Bahr hvordan en betrakter hypotetisk vil kunne forholde seg til et ekspresjonistisk verk. En betrakter vil muligens påstå at det som ikke gjengir naturen aldri kan være ekte kunst. Ekspresjonistens motsvar vil være at det er akkurat dette som er kunst og at kunsten er kunstnerens egne. Hvis betrakteren videre vil argumentere for at kunstneren kun bør gjengi det han/hun/hen ser vil ekspresjonisten forsikre betrakteren om at han at det er nettopp det han gjør. Her introduserer Bahr et sentralt poeng i teksten, at betrakter og ekspresjonisten forholder vidt forskjellig det å se – «seeing».

Å se

Bahr redegjør for hvordan kunsthistorie og synets historie er to sider av samme sak da maleriske teknikker og hvordan vi ser korrelerer med hverandre. I tillegg vil hvordan vi ser på verden endres i henhold til og i takt med hvordan man forholder seg til verdensanskuelsen. Med dette mener Bahr at betrakter har et sett med briller som er definert ut ifra hvordan man oppfatter verden, dette er naturlig nok påvirket av tiden man lever i.

Videre definerer Bahr to påvirkningskrefter som sammen utgjør hvordan vi ser: en indre og en ytre. Betrakterens samlede erfaring er en symbiose av disse to og den er unik for hvert menneske. Disse kreftene er dynamiske og kan påvirkes av en rekke faktorer som eksempelvis kunnskap, oppmerksomhet, erfaring etc.

Når betrakteren har lært seg å skille mellom den ytre og indre påvirkning vil det oppstå en form for eskapisme hvor betrakter enten flykter fra verden inn i seg selv eller fra seg selv inn i verden. Bahr eksemplifiserer denne eskapismen ved å gjøre et historisk tilbakeblikk med den primitive mannen som eksempel. Ved tidenes morgen var løsningen på menneskets frykt for naturen, moder jord, å avskjære seg fra den og flykte inn i seg selv. Dette vitnet om form for styrke og gjennom menneskets indre blir det skapt en Gud som fungerte som et motstykke til naturen / moder jord. «And thus primeval man draws a magic circle of worship round himself and pricks it out with signs of his God”.^[1]  I følge Bahr handler det å se om den indre responsen til den ytre stimulus, noe han mener impresjonistene hadde mislykkes med å gjøre da de forholdt seg til en klassisk og naturalistisk gjengivelse av den ytre verden.

Ekspresjonismen som den reddende engel i moderniteten

Bahr skisserer et bilde av kunstneren som maskinell og med en utelukkende instrumentell rolle i det å gjengi den ytre virkelighet. Det sjelelige ved kunsten har i lengre tid vært strippet vekk. På samme måte som den primitive mannen flyktet fra naturen/moder jord og inn i seg selv, flykter nå det moderne mennesket fra sivilisasjonen. Bahr beskriver en tid preget av dyp angst, frykt for døden og lidelse – som i stor grad er en reaksjon på moderniteten og den industrielle revolusjons raske inntog. Ekspresjonismen står som et motsvar på dette. I sammenligning trekker Bahr frem egenskaper ved impresjonismens som i sin negasjon fremhever ekspresjonismen. Impresjonismen står for borgerskapets manglende evne til å se eller leve livet fult ut, ute av stand til å uttrykke seg selv, mens ekspresjonismen gir utspring for den lidende sjel – noe som Bahr mener kan redde mennesket.  

Ekspresjonismens nedslagsfelt i Norge

Den tyske ekspresjonismen og dens påvirkning i Norge

Karl Schmidt-Rotluff, Two women, 1912.

Die Brücke regnes som den første betydelige grupperingen innen tysk ekspresjonisme og ble etablert i Dresden av kunstnerne Ernst Ludwig Kirchner, Fritz Bleyl og Karl Schmidt-Rotluff^[2]. I 1908 hadde gruppen utstilling i Norge ved Blomqvist og i følge Marit Werenskiold kan utstillingen hatt en betydning for unge norske kunstnere. Hun trekker eksempelvis frem Henrik Sørensen sitt maleri «Svartbekken» fra 1909 som eksempel på mulig tidlig påvirkning av tysk ekspresjonisme^[3]. Det var likevel først senere at den tyske ekspresjonismen skulle få betydelig nedslag i Norge. Utstillingen «Nyere tysk kunst» i Kunstnernes Hus i 1932 fikk stor oppmerksomhet og ga et alternativ til den franske skolering. Det tyske maleri viste et formspråk som motsatte seg sentralperspektivet og hvor det subjektive i kunstneren skulle uttrykkes.^[4]

En norsk kunstner som i stor grad tok til seg de tyske ekspresjonistiske impulser var Gert Jynge. Verket «Park i Essen» fra 1933 gjenspeiler en påvirkning av Schmidt Rotluff, en av grunnleggerne i Die Brücke.

Innledningvis i Herman Bahrs tekst gjenspeilte tidens bekymring for hvorvidt kunstens spritiuelle funksjon ble opprettholdt i modernismen og at denne bekymringen ble også uttrykt av den tysk ekspresjonistiske kunstnergruppen Der Blaue Reiter med Vasilji Kandinsky og Franc Marc i spissen^[5].  Der Blaue Reiter ble dannet i 1911 og regnes som den andre grupperingen innen den tyske ekspresjonisme. Gruppen ble oppløst under første verdenskrig, og det er lite som vitner om dens påvirkning blant norske kunstnere.

Henrik Sørensen, Svartbekken, 1909.

Gert Jynge, Park i Essen, 1933

Den franske ekspresjonismen og dens påvirkning i Norge

Henrik Sørensen, Varieteartist, 1910

Den ledende ekspresjonistiske retningen i Frankrike regnes å være fauvismen, med Matisse i spissen. Gruppen hadde sitt store gjennombrudd i Frankrike på Salon dÁutomne i 1905. Motivene har sine røtter blant impresjonistene: landskap, byscener og figuere, men i motsetning til impresjonistene forkastet fauvistene luftperspektiv og komplimentærfarger var applisert på utradisjonelt vis – grønt hår og røde trær. Ifølge Werenskiold kan fauvismen defineres som en dynamisk stil, som i størst grad fungerte som et trinn på kunstnernes kreative stige.[1] Matisse-elevene var naturlig nok i stor grad påvirket av Matisse sin koloritt og metode, men fauvismen har ingen klare tendenser blant norske kunstnere. Årsaken til dette er trolig fordi Matisse selv hadde avsatt fauvismen, han hadde gått trinnene opp sin kreative stige, og det var med det ikke på hans repertoar å undervise fauvistiske tendenser til sine elever. Ifølge Werenskiold er det ingen tvil om at det er en sammenheng mellom de tyske ekspresjonistiske grupperingene og den franske fauvismen.[2]

Henrik Sørensen verk «Varieteartist» fra 1910 viser klare tendsener til fauvismen og den franske påvirkningen i Norge som Matisse-skolen sto for.

[2] Werenskiold, Marit. De norske Matisse elevene

Litteratur

Her føres fullstendig oppføring.

Referanser

1. ↑ s. 119
2. ↑ Werenskiold, Marit. De norske Matisse elevene. S. 47
3. ↑ Werenskiold. S. 155. Kunst og Kultur : tysk ekspresjonisme i Norge
4. ↑ Norges Malerkunst
5. ↑ https://snl.no/Der_Blaue_Reiter. Hentet 07.04